Memoarer fra min tid i Kystpartiet

Erik Strand, 06.01.2024

Forord
Jeg ble medlem av partiet Kystpartiet en gang tidlig i 2009. Jeg var aktiv, det aller meste av tiden som tillitsvalgt, frem til 2023. I 2023 gjorde en endring i valgloven at jeg fant det lite meningsfullt å fortsette i partiet, og jeg meldte meg ut.

Jeg vil begynne med å fortelle hvorfor jeg har valgt å skrive memoarer fra min tid i Kystpartiet. Det å skrive sine memoarer fra politikken er noe som gjerne gjøres av kjente politikere med et realistisk håp om at noen vil kjøpe boken deres. Undertegnede er derimot en heller obskur politisk skikkelse med en fartstid i ett av de mindre partiene. Jeg velger allikevel å skrive denne teksten da jeg over tid har samlet noen erfaringer som allmenheten i Norge etter min mening har bruk for. Fremstillingen har slik sett et klart praktisk siktemål som jeg vil forklare.

Jeg har over lengre tid vært kjent med at korrupte og ikke-rettsstatlige forhold er langt mere utbredt i Norge enn det man får kjennskap til gjennom media. En rekke av disse forholdene kan man studere på nettsiden fampo.info, særlig via artikkelsamlingen på fampo.info/saksforhold. Da det er undertegnede som redigerer fampo.info, vil jeg for ordens skyld presisere at det jeg skriver her, er kun på egne vegne.

Partiers og politikeres evne og vilje til å ta opp betente saker og utfordre lyssky maktnettverk har vært et sorgens kapittel i Norge. Jeg velger her kun å nevne ett eksempel. Den 31. mai 1996 behandlet Stortinget et forslag fra stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) om å granske Juklerød-saken. Arnold Juklerød, som gikk bort i januar 1996, var en anleggsarbeider som ble tvangsinnlagt i 1971. En del av begrunnelsen for tvangsinnleggelsen var at han angivelig hadde ukorrigerbare paranoide forestillinger om at lokale myndigheter hadde brutt loven i forbindelse med en skolenedleggelse. I 1995 innrømmet departementet at Juklerøds vrangforestillinger medførte riktighet. Allikevel stemte kun 6 stortingsrepresentanter for å granske saken.

Gitt alvorligheten av forholdene fremstår det som en viktig oppgave for et politisk parti og tillitsvalgte i et parti å jobbe for å gjøre noe konstruktivt for å motarbeide slike ikke-rettsstatlige og demokratifiendtlige forhold som omtales på fampo.info. Dessverre er det ikke alle som gjør det. I min fartstid i partipolitikken har jeg opplevet støtte fra mange til å ta opp disse forholdene. Blant annet har samtlige fylkeslag Kystpartiet har hatt på Østlandet (hvis vi legger fylkesinndelingen 2019-2023 til grunn), støttet opp om bruk av materialet på Fampos sider på én eller annen måte. Det er et positivt tegn. Dessverre har jeg og flere opplevet at mye tid og krefter har gått med til krangling, brannslukking og annen aktivitet som skulle være unødvendig. Konstruktiv aktivitet har blitt motarbeidet på ulike vis. Det har dessverre ført til at folk som har bidratt konstruktivt, har gått lei og trukket seg tilbake. Man kan bare spekulere på hva man kunne fått til dersom det ikke hadde vært for ødeleggende krefter.

Man kan lure på hva motivasjonen er for ødeleggere av ymse slag. Enkelte er mennesker som bør beskyttes mot seg selv og som ikke skal omtales her, selv om det betyr at leseren går glipp av noen artige historier. Noen har en personlig motivasjon som for eksempel en kombinasjon av et litt for stort ego og fritidsproblemer. Andre kan ha oppgaver av det styggere slaget. I hvilken grad folk plantes inn i partipolitikken med det formål å ødelegge, kan man bare spekulere om. Ut fra annen samfunnskjennskap vil jeg si at det må påregnes. Men man må selvfølgelig være varsom med ubegrunnet spekulasjon knyttet til navngitte personer. Her vil jeg først og fremst skrive om hva som faktisk har skjedd. Så kan andre eventuelt bruke det jeg har skrevet som en referanse.

Jeg har naturlig nok flere erfaringer og observasjoner enn det jeg skriver om. I fremstillingen har jeg imidlertid konsentrert meg om det som kan dokumenteres i ettertid med skriftlige kilder. Så får heller leseren bære over med at jeg hopper over store deler av handlingen. Det er dessuten ikke alt av intern korrespondanse som bør siteres. Interne drøftelser bør som en klar hovedregel kunne skje i fortrolighet. Når det gjelder å dokumentere grove brudd på demokratiske spilleregler og alminnelig organisasjonsskikk mener jeg at det bør være greit å sitere det materiale man har for hånden. Noen ganger har det riktige vært å sitere skriftlig materiale, men å utelate deler av det.

Det begynte i 2009
Jeg meldte meg inn i Kystpartiet i Vestfold en gang tidlig i 2009.  På årsmøtet eller i 2009 ble det satt frem et forslag – ikke av meg – om å arrangere et møte i samarbeide med Fampo. Dette forslaget fikk enstemmig tilslutning. Datoen ble satt til 10. mai, og Fampos leder Dag Hiåsen drog til Sandefjord for å holde foredrag. Oppmøtet var ikke så verst. I alt var 24 mennesker samlet i salen. Selv om dette var den gangen da Kystpartiet fremdeles hadde en egen søyle på meningsmålingene (jeg tror det tok slutt det året), var det allikevel et lite parti i Vestfold som inviterte uten at det ble brukt penger på annonsering. Mye av reklameringen for møtet foregikk ved at jeg gikk rundt i Sandefjord og delte ut flyveblader.

I forbindelse med valgkampen 2009 kontaktet jeg noen i partiet sentralt for å høre om det var noen som deltok for partiet i skolevalgsdebattene i Buskerud. Jeg hadde en anelse om at det neppe var noen som dekket dette fylket, og det viste seg å stemme. Jeg spurte så om jeg kunne melde meg på, og det var velkomment. Jeg meldte meg på ved to videregående skoler i fylket, Drammen videregående skole og Eiker videregående skole. Dette var i en tid da det var kutyme at alle partier som deltok i valget, fikk delta i skolevalgdebatten.

Debatten ved Drammen videregående skole, min første for Kystpartiet, er verd et eget referat. Jeg valgte å åpne med å vise til det åpne møtet i Sandefjord, og at det fantes betente temaer som ikke andre partier tok opp. Det ble møtt med trampeklapp og en femteplass blant partiene ved skolevalget på Drammen videregående skole.

Det var imidlertid en annen side ved mitt nærvær i skolevalgdebatten som var noe påfallende, ja så påfallende at jeg i ettertid registrerte at noen elever ved skolen hadde blogget om det. Da jeg kom til Drammenshallen, hvor debatten fant sted, ved 8-tiden om morgenen, så jeg at partiene var plassert fra høyre til venstre i panelet i denne rekkefølgen: NKP – Rødt – SV – Arbeiderpartiet – Senterpartiet – Venstre – KrF – Høyre – FrP – Vigrid – Kystpartiet.

Reagerte du på noe ved plasseringen over? Politiske partiers plassering på høyre-venstre-skalaen er ikke objektiv eller hevet over diskusjon, men en plassering av Kystpartiet til høyre for Vigrid må kunne karakteriseres som demonstrativ. Du kan se bilde fra debatten her.

På årsmøtet i Kystpartiet i Vestfold i 2010 ble jeg valgt inn i fylkesstyret. Daværende fylkesleder Kjell Leif Bergtun spurte om jeg kunne ta på meg vervet som kasserer. Det følte jeg meg ikke helt klar for, så det ble til at jeg startet som menig styremedlem og ble kasserer i fylkeslaget året etter.

Valgkamp 2013
To år etter, i 2012, ble det til at jeg stilte som delegat på Kystpartiets landsmøte i Tromsø. Jeg visste da at det ikke var så stor aktivitet i Buskerud. Det visste jeg blant annet fordi førstekandidaten i Buskerud i 2009, Svein Tennes, kom fra Nordland og hadde invitert meg til å delta på en stand i Drammen i 2009 etter at jeg hadde deltatt i skolevalgsdebatten. I en pause på landsmøtet ble jeg sittende sammen med Svein Tennes og Dag Hagen Berg. Dag Hagen Berg var ikke delegat, men gjest på landsmøtet, og så vidt jeg vet hadde han ingen formelle tillitsverv. Han fungerte som en slags sekretær i partiet. I referatet fra landsmøtet stod det, etter at 29 delegater til landsmøtet var listet opp: «Gjest. 30. Dag Hagen Berg. Partikontor.»

I samtalen sa jeg at siden det ikke var så stor aktivitet og så mange folk i Buskerud, kunne man jo forsøke meg relativt høyt på listen i 2013. Hagen Berg svarte noe sånn som hvorfor ikke stå på første plass?

Slik ble det også, og jeg fikk nå en viktig og ønsket oppgave å bryne meg på. Jeg tror det var 24 februar 2013 det ble avholdt felles nominasjonsmøte for de fleste fylkeslagene på Østlandet på Kystpartiets kontor i Grensen 8 B. Bortsett fra Oslo og Vestfold var det, slik jeg forstod det, ikke mye aktivitet i fylkeslagene på Østlandet da. Jeg hadde mast meg til å komme til Oslo som gjest den dagen for å fremme mitt kandidatur, og jeg ble også oppført som førstekandidat i Buskerud.

Uten valgkampmidler og materiell av betydning ble det en meget enkel valgkamp å snakke om. Jeg fikk høre av Hagen Berg at jeg kunne levere regning på rimelige utgifter i ettertid. Jeg fikk også låne med en brukbar plakat av fylkesleder i Vestfold, som sa til styret for øvrig at jeg trengte den i Buskerud. Det ble en enkel valgkamp som bestod i at jeg gikk/stod med en ryggsekk i noen av Buskeruds byer og tettsteder og delte ut enkle egenkomponerte flyveblader uten hjelp fra mere layoutkyndige. Jeg tok opp korrupte forhold i Norge som sak nummer én. Flyvebladet jeg brukte, kan man se her. Dessuten deltok jeg i skolevalgsdebatten ved 8 skoler i fylket hvor jeg holdt en alvorstale om forhold i Norge som ikke hører hjemme i et demokrati. Jeg fikk inntrykk av at budskapet fattet interesse blant en del elever. I det minste fikk jeg snakket uforstyrret i 2-3 minutter om alvorlige temaer, til en betydelig andel av Buskeruds videregående-elever. Dessverre er en tilsvarende mulighet forringet i dag, da det er blitt vanlig at kun de etablerte partiene får delta i skolevalgsdebattene.

Resultatet av valgkampen ble ikke det helt store, men en fremgang ble det. Mens Kystpartiet ble halvert på landsbasis, ble det en liten fremgang i Buskerud. Bare i Oppland var det større relativ fremgang.

Den høsten ble det lederskifte i Kystpartiet i Vestfold. Jeg ble valgt til ny fylkesleder på et ekstraordinært årsmøte 24. oktober. Det var også første gang jeg traff Odd Inge Storli. Han ble med i det nye styret og var aktiv. Han ble også senere valgt som 1. vara og rykket etter hvert opp til fast hovedstyremedlem. Storli skulle etter hvert vise seg fra en mindre konstruktiv side.

Jeg fikk med meg et styre som var velvillig til å ta opp seriøse, men kontroversielle forhold. Vi vedtok blant annet et fylkestingsvalg for 2015-2019 med dette som ett av punktene:

«Kystpartiet går inn for at fylkeskommunen skal iverksette tiltak for å informere allmennheten om maktmisbruk som ikke omtales i media. Ved å arrangere seminarer om korrupsjon og maktmisbruk i Norge og invitere personer og organisasjoner med kunnskap på dette området kan fylkestinget i Vestfold gi et viktig bidrag til et reelt demokrati.»

Med det fikk jeg en inngangsbillett til å reise rundt på skolene i Vestfold og si forsamlingen noen alvorsord om norske forhold, selvfølgelig sammen med aktuelle lokalpolitiske saker.

Høsten 2015 hadde det seg slik at jeg flyttet til Akershus. Jeg kontaktet partiet sentralt og bad om å få medlemsliste for fylket, slik at jeg kunne forsøke å stifte et nytt lag. Etter noen ringerunder kunne et nytt styre stables på bena. Samtidig meldte jeg at jeg trakk meg som fylkesleder i Vestfold, og Berit Wiersholm tok over som ny fylkesleder.

Jeg kommer med i hovedstyret
Ut over i 2015 og 2016 var det flere som uttrykte misnøye med den sittende sentralledelsen i partiet. Det ble rett og slett gjort for lite. I ettertid så vi at det i 2016 ikke engang ble levert inn regnskapsopplysninger til Statistisk Sentralbyrå. Det førte til at mens stemmestøtten til partiet i 2016 var på 306 912,00, var den i 2017 på kr. 0. En lite hyggelig avskjedsgave til det Hovedstyret som skulle ta over. Den som hadde tilgang til partiets bankkonto og kunne ha avverget den pinlige og kostbare situasjonen, var daværende partileder Bengt Stabrun Johansen. Av tidligere regnskap går det frem at han og partisekretær Sergej Alexander Munkvold begge hadde mottatt et forholdsvis klekkelig honorar for å gjøre svært lite. Styret som tok over, avviklet straks denne praksisen og jobbet uten godtgjøring

Jeg hadde registrert at Kystpartiet hadde en Twitter-konto med et kvart tusen følgere, en konto som ikke hadde vært brukt siden 9. september 2013. Den hadde heller ikke vært i bruk mellom 26.08.09 og 25.10.09. Det var vanskelig å finne ut av hvem det var som disponerte kontoen. Under løfte om ikke å skrive noe som helst før det var klart hvem som skulle drive kontoen, fikk jeg klarsignal fra partiledelsen til å undersøke om det gikk an å få tak i passord. Jeg husker ikke hvordan, men jeg fikk til slutt passordet.

I ettertid slår det meg at jeg godt kunne ha fått klarsignal for å drive partiets Twitter-konto. Odd Inge Storli, som hadde en lavere formell posisjon og kortere fartstid i partiet enn jeg, var allerede gitt tilgang til Facebook-siden til Kystpartiet sentralt.

Etter at det var blitt pushet på for å avholde landsmøte, ble det avholdt et landsmøte 2-3. oktober 2016 på Gardermoen. Jeg ble da valgt som ny partisekretær. Per Roger Vikten, som hadde vært nestleder, ble valgt til ny leder etter en meget jevn kampvotering mot Steinar Bastesen. Fylkesleder i Rogaland, Wenche I. Sola, ble valgt som ny politisk nestleder. Jeg fikk inntrykk av at hun var en av dem som var med på å pushe på for at det skulle velges nytt styre, noe også fylkeslaget i Vestfold var. Ann-Birgith Wærnes ble valgt til ny organisatorisk nestleder. Med oss fikk vi styremedlemmene Berit Wiersholm, Geir Finne, Ahmed Warsame, Yngve Larsen, Harry Halleland og Egil Fjellstad. Solveig Wickstrand representerte Kystpartiets ungdom, og Odd Inge Storli ble valgt inn som første vara.

Mens jeg satte pris på det engasjementet Wenche I. Sola viste for å få valgt et nytt hovedstyre, var det en del misnøye med hennes opptreden. På Kystpartiets Facebook-side la hun ut hun en del meldinger med «Kystpartiet meinar», I tillegg til at disse meldingene om hva «Kystpartiet meinar» utgjorde en skjending av nynorsk grammatikk, representerte disse innleggene ofte Solas egen mening og ikke noe Kystpartiet mente eller hadde tatt stilling til. I 2018 fattet Hovedstyret et suspensjonsvedtak mot Sola. Jeg skal ikke gå inn på bakgrunnen for det her. Etter vedtektene kan Hovedstyret med 2/3 flertall suspendere en tillitsvalgt hvis man finner at det er kvalifisert grunn til at vedkommende bør fratre sitt verv. Landsstyret er ankeinstans.

I forbindelse med konflikten mellom Sola og Hovedstyret for øvrig kom Sola med noen riktig fantasifulle påstander om undertegnede. Jeg vil først gjøre rede for noe av bakgrunnen. I 2018 hadde jeg meldt flytting til Oslo. I Oslo var det ikke noe aktivitet å snakke om i partiet. Det styret som var, hadde ikke engang levert liste til stortingsvalget i 2017, noe som førte til at Oslo var ett av to fylker hvor Kystpartiet ikke stilte til valg. Før det dårlige valget i 2017, hvor Kystpartiet ikke klarte å få minst 500 stemmer i noe fylke, var det bare å nominere en liste og levere den inn med underskrift fra to styremedlemmer.

Jeg tok naturligvis kontakt med daværende fylkesleder og hørte om hun kunne være villig til å innkalle til et årsmøte, slik at vi kunne velge et styre som i det minste kunne levere regnskapsopplysninger til Statistisk Sentralbyrå, slik at laget kunne få stemmestøtte. Jeg møtte ikke direkte motvilje, men ingenting skjedde, og fristen nærmet seg. Jeg sendte sågar en e-post til daværende fylkesleder med oppfordring til å trekke seg fra vervet, slik at et årsmøte kunne avholdes, og medlemmene i Oslo kunne velge et styre på demokratisk vis. Jeg tok kontakt med et tidligere styremedlem som kunne fortelle at vedkommende ikke kunne huske at det hadde vært noe årsmøte siden 2013, på fem år. Etter Kystpartiets vedtekter regnes et fylkeslag som nedlagt hvis det ikke har vært aktivitet på 3 år. Jeg ringte partileder og fikk klarsignal til å starte opp et interimsstyre.

Et interimsstyre ble stablet på bena med nye og motiverte medlemmer. Jeg fikk imidlertid merke at ikke alle bifalt at jeg hadde startet et interimsstyre. Dette var mitt første møte med en ukultur hvor tillitsvalgte bare satt på posisjoner uten å foreta seg noe eller stille til valg.

Daværende nestleder, Wenche I. Sola, reagerte krast på at jeg hadde våget å innkalle samtlige medlemmer til dannelsen av et interimsstyre i Oslo bare ca. 5 år etter siste årsmøte. I anledning det forestående hovedstyremøtet i Oslo 12-13. mai 2018 skrev hun et langt brev til hovedstyret datert 09.05.18. Her skrev hun bl.a.:

«Hovudstyret/personar i Hovudstyret; Erik Strand, har opptrådt illojalt når han har kalla inn medlemmane i Kystpartiet i Oslo til møte for å danna eit interimsstyre i Kystpartiet i Oslo, som har eit lovleg valt styret frå før.  Dette er gjort bak ryggen til Torhild Helliessen, leiar i Kystpartiet i Oslo. Ho har ikkje vorte informert om dette møtet av Erik Strand/Kystpartiet/Hovudstyret, slik at dette strir mot demokratisk reglar og retningslinjer i Kystpartiet. I tillegg har også Erik Strand teke direkte kontakt og vitja styremedlem i Kystpartiet i Oslo for å få støtte til opplegget sitt her, bak ryggen på Torhild Helliesen, noko som også er svært illojalt og udemokratisk framferd her.

Som politisk nestleiar ser eg på dette som eit grovt overtramp både mot Torhild Helliesen som er lovleg valt leiar av årsmøte i Kystpartiet i Oslo og som også er eit brot på demokratiske reglar og retningslinjer i Kystpartiet. Ein kan ikkje berre ta seg til rette her alt etter som ein ynskjer å okkupera eit fylkeslag. Det har vore svært uroleg i Kystpartiet over mange år, der mange forhald ikkje har det gått på skinnar og ikkje fungert slik det skal i eit demokratisk parti»

Videre:

«Under dei rådane forhalda som har vore i Kystpartiet dei seinare åra, kan forstå at Torhild Helliesen har handla lik ho har gjort med å avventa med å innkalla til nytt årsmøte, i påvente av at Kystpartiet skulle opparbeida seg til å verta meir som det var før, då ting fungerte og ein hadde aktive og flinke folk som samarbeida, støtta kvarandre, var aktive og såg og ville det aller besta for kvarandre.

Ei slik framferd og dårleg skjønn som her er vist, skal me vel ikkje ha i Kystpartiet, der ein går bak ryggen på leiaren i eit fylkeslaget i Oslo og til og med prøver seg på å danna eit interimsstyre når det alt finnast eit lovleg valt styre og ein fylkesleiar frå før?

Hovudstyret/Kystpartiet/Erik Strand har innkalla medlemmane i Kystpartiet i Oslo til å treffa Hovudstyret under samlingsmøtet 12. – 13. mai 2018 i Oslo. Dette er også gjort bak ryggen til Torhild Helliessen, leiar i Kystpartiet i Oslo. Ho som ikkje har vorte informert om dette møtet av Erik Strand/Kystpartiet/Hovudstyret, slik at dette også strir med demokratisk reglar og retningslinjer i Kystpartiet.                                    

Maktmisbruk i Kystpartiet der ein tyr til udemokratiske retningslinjer for å kapra makt. Erik Strand er ein av dei få tillitsvalte i Kystpartiet som har tilgang til medlemsregisteret, noko som ser ut til at han har utnytta i negativ forstand.»                                                               

Påstanden om at min fremgangsmåte skulle være illojal/udemokratisk, har jeg allerede kommentert. Man snakker om et fylkeslag hvor det ikke hadde vært et årsmøte på årevis. I en demokratisk organisasjon skal ikke medlemmene/delegatene vente på at en «fylkesleder» er så nådig at medlemmene får lov å velge et styre på et årsmøte.

Påstanden om at jeg hadde invitert medlemmene i Oslo til å treffe Hovedstyret under hovedstyremøtet i mai 2018, er dessuten fri fantasi. Sannheten er at jeg hadde spurt om det var greit at et medlem bosatt i Akershus som var opptatt av noen av de samme saksfeltene som meg, kunne møte opp i lunchen for en uformell prat, noe helt annet enn det Sola diktet opp.

To positive ting kom ut av dette. Wenche I. Sola fikk anledning til å vise sitt sanne ansikt, og det ble stiftet et lag i Oslo. Nok en gang fikk jeg med et lag på å bruke materiale fra Fampo utad. I oktober 2018 vedtok fylkeslaget i Oslo å sende dette åpne brevet til bystyremedlemmene i Oslo.

Valget i Oslo endte langt fra med noe gjennombrudd for Kystpartiet, men vi fikk flere stemmer enn noen gang siden 2005, og partiet var for første gang jeg kan huske synlig på Karl Johans gate i valgkampen. I 2019 ble det stillet få lister for Kystpartiet, noe som skyldtes at vi nå måtte samle 500 underskrifter for å stille til valg i et fylke, og 300 (eller færre i mindre folkerike kommuner) for å stille til valg i en kommune. Det ble gjort en innsats for å stille lister i de tre østlandsfylkene Vestfold og Telemark, Oslo og Viken. I tillegg ble det stillet liste i kommunene Lurøy og Tromsø. Det ble en liten fremgang i alle østlandsfylkene, noe som antagelig kan tilskrives vindkraftsaken.

Tilfellet Tromsø krever en egen kommentar. Det trengtes 300 underskrifter for å stille liste i Tromsø kommune, og 500 underskrifter for å stille til valg i Troms og Finnmark fylke. Da kunne man nesten like gjerne ta seg bryet med å stille liste for hele fylket. Utenforstående må ha lurt på hvorfor det ikke ble gjort, all den tid det fantes et fylkeslag i Troms og Finnmark.

Etter det jeg har forstått, er personkonflikter en viktig årsak her. Fylkesleder på den tiden var Ahmed Warsame. Warsame ble valgt som fylkesleder i 2017. Andre styremedlemmer etterlyste at det ble avholdt styremøter. Etter Kystpartiets vedtekter § 14 C kan en tredjedel av styremedlemmene bestemme at det skal avholdes styremøter. Dette ble imidlertid ikke imøtekommet.

Jeg ble også kontaktet av personer i Nordland som etterlyste aktivitet. Daværende fylkesleder Yngve Larsen, som også var partiets nestleder (partiet hadde på landsmøtet i 2019 bestemt seg for kun å velge én nestleder), gjorde imidlertid ikke noe for å avholde et årsmøte. Dersom det ikke hadde vært et fylkeslag i Nordland, kunne tilstrekkelig mange interesserte danne et fylkeslag. Eksistensen av et fylkeslag som ikke gjorde noe, ble imidlertid en propp som hindret aktivitet. Høsten 2020 begynte fristen for å samle underskrifter for å stille til valg i 2021 å nærme seg. Da det fantes folk som var interessert i å danne et fungerende fylkeslag, sendte jeg den 27.09.20 en e-post til hovedstyremedlemmene hvor jeg blant annet skrev:

«Jeg ser at det har kommet en kommentar til den seneste Facebook-posten vår. Der står det at nå må vi få i gang Kystpartiet i Nordland. Jeg har ikke lov til å nevne navn, men kan si at jeg har mottatt henvendelser fra folk som ønsker å være aktive og bidra i Nordland. I og med at det ikke har vært årsmøte siden (2018?), har de ikke kunnet delta (hvorvidt det er gjort vedtak om årsmøte annethvert år, vet jeg ingenting om). Selvfølgelig har ingen medlemmer krav på å bli med i noe styre eller stå på liste. Derimot bør et medlem kunne vurderes for dette og ta del i et valg på styre, direkte eller indirekte (med mindre det er ett av de tilfellene hvor det er god grunn til å få vedkommende ut av partiet). Hvis ikke man har mulighet til det, får vi en situasjon lik den vi hadde i Oslo for et halvt år siden.»

For å unngå forvirring nevner jeg at det er en feil i det jeg siterte fra meg selv over. Jeg siktet til situasjonen i Oslo to år tidligere, ikke et halvt år tidligere. Ingen har imidlertid pekt på feil i det jeg skrev om den faktiske situasjonen i Nordland.

Enden på visa var at det ble dannet et fylkeslag i Nordland. Det skjedde imidlertid først etter at det ble sendt ut en innkalling til dannelse av interimsstyre i Nordland som ikke kom fra fylkesstyret, og Hovedstyret besluttet å kalle inn til møte for å danne et interimsstyre som siden skulle avholde årsmøte.

Også en fjerde enhet i partiet var åsted for en praksis hvor folk ble sittende i sine posisjoner uten at det ble avholdt valg. Jeg snakker da om Kystpartiets ungdom. Når det ble avholdt et årsmøte/landsmøte i Kystpartiets Ungdom (KpU) før 2019, vet jeg ikke. På Kystpartiets hjemmeside fant man en oversikt over styremedlemmene i Kystpartiets Ungdom nasjonalt. Ved en anledning skulle jeg kontakte noen av disse. Ett av styremedlemmene jeg ringte, ble forbauset. Vedkommende hadde aldri hatt noe med Kystpartiets Ungdom å gjøre og var dessuten langt over aldersgrensen for medlemskap.

Etter hvert forsvant både aktiviteten og de tillitsvalgte i KpU. Dette ble tatt opp på Kystpartiets landsmøte i 2019. Det ble da foreslått at landsmøtet gav Hovedstyret fullmakt til å inkludere en ungdomsrepresentant med møte- og talerett inntil man hadde fått etablert en ungdomsorganisasjon som selv kunne velge sine representanter. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Den 23. mai 2019 ble det avholdt et møte hvor det ble valgt et interimsstyre på 3 medlemmer i Kystpartiets Ungdom, med Marie E. Wærnes (datter av partileder Ann-Birgith B. Wærnes), og ting så slik sett lyst og lovende ut. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp med ytterligere valg.

På et landsstyremøte i juni 2022 var det noen som ytret seg om det at Kystpartiets Ungdom ikke hadde hatt medlemsmøter/landsmøter eller valg siden mai 2019. Det ble vist til at noen ungdommer ønsket å engasjere seg. Jeg støttet vedkommende i det. Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, men jeg mener å huske at jeg sa meg enig i at i en demokratisk organisasjon burde medlemmer få være med på å velge et styre. Det burde være en selvfølge, men var altså ikke det.

I en e-post til hovedstyremedlemmene, inklusive KpUs leder den 29. september 2022 tok jeg opp et par saker. Den ene var et vedtak som var blitt gjort på Hovedstyrets fysiske møte i april 2022, hvor vi hadde vedtatt å svare på en invitasjon til samarbeide fra Industri og Næringspartiet (INP), og hvor leder skulle invitere INP til et Teams-møte for å diskutere et eventuelt samarbeide.

Det andre jeg tok opp var situasjonen i KpU. Jeg skrev: «”Så er det KpU, som ble tatt opp på landsstyremøtet. Vil det bli gjort noe for å innkalle til årsmøte for alle betalende medlemmer?»

Jeg fikk svar fra partileder 30. september, med kopi til de andre hovedstyremedlemmene. Jeg skal være forsiktig med å gjengi fra e-posten, men noe av innholdet er av interesse. Partileder viste til at det hadde vært mye uro i partiet, og at det var personer som var involvert i undergravende virksomhet [at dette ikke presiseres nærmere, er undertegnedes valg], og at partiets Hovedstyre ennå ikke var registrert i Brønnøysundregisteret ennå (noe som skyldtes en uberettiget klage). Når det gjaldt KpU, presiserte partileder at det hun svarte, ikke var fordi hennes datter var leder i KpU. Partileder innledet den delen av e-posten som gjaldt min forespørsel angående KpU, med å skrive at «KpU var ikke sak på landsstyremøtet i juni.» Det var for så vidt korrekt. Kystpartiets Ungdom var formelt sett ikke en sak på landsstyremøtet. Som nevnt hadde imidlertid noen etterspurt et demokratisk valg i KpU, og jeg hadde gitt min støtte til det. Selv om jeg ikke hadde noen formell sak eller vedtak å vise til, mente jeg nå at det var et betimelig spørsmål når forespørselen om valg/medlemsmøte i KpU ville bli etterkommet.

Partileder skrev videre i e-posten at KpU kunne ligge på vent til vi hadde fått avklart situasjonen rundt Kystpartiet og Hovedstyret. For ordens skyld nevner jeg at hun også skrev at dette måtte ungdommen bestemme selv.

Det partileder skrev om undergravingsvirksomhet, var ikke tull, noe jeg vil komme tilbake til. Jeg mener nå allikevel at selv om situasjonen er vanskelig, bør et parti og en partipolitisk ungdomsorganisasjon som et minimum avholde demokratiske valg. Da jeg meldte meg ut av Kystpartiet i september 2023, var det ennå ikke avholdt et årsmøte/medlemsmøte i Kystpartiets Ungdom. Jeg kjenner heller ikke til at det var blitt gjort forberedelser for et årsmøte/medlemsmøte. Det siste møtet jeg har hørt om, som har vært åpent for medlemmene, var oppstartsmøtet 22. mai 2019, hvor det ble valgt et interimsstyre. Når jeg skriver at det var det siste møtet åpent for medlemmene, regner jeg med det er korrekt, da dette ble påpekt av noen som ville ha et årsmøte/medlemsmøte, uten at de ble korrigert.

Odd Inge Storli
Jeg nevnte at det ikke var tull da partileder høsten 2022 skrev om undergravende virksomhet i partiet. Det kommer jeg tilbake til, men først er det et persongalleri å bli kjent med, og vi må spole tilbake i tid.

Jeg hadde som nevnt kjent Odd Inge Storli siden jeg tok over som fylkesleder i Vestfold oktober 2013. Det var flere sider ved fremferden hans som jeg stusset ved. Han var en aktiv bidragsyter til Kystpartiets Facebook-side. Det var ikke alltid jeg var like begeistret for hva han la ut på partiets vegne. Storli og jeg var ofte opptatt av de samme sakene, men form og innhold var ofte forskjellig. Ved en anledning brukte han partiets Facebook-side til en post som støttet barnevernskritikeren Rune Fardal. Jeg er selv kritisk til norsk barnevern. Imidlertid hadde jeg fulgt med på Rune Fardals virksomhet og forstått at han ikke var en person å fronte. Jeg skrev en intern e-post hvor jeg oppfordret til ikke å vise til Rune Fardal på partiets Facebook-side. Selv om jeg viste til et par lenker som jeg mener gav en god begrunnelse for min oppfordring, dukket det allikevel opp en referanse til Fardal på Facebook.

Mens Storli gjerne viste til Fardal, var han ikke like mye for å bruke henvisninger til Fampo. Til hovedstyremøtet 09.10.18 hadde jeg levert et forslag om å bruke materiale fra Fampos internettsider som bakgrunnsinformasjon på Kystpartiets sider. Jeg hadde luftet saken på et hovedstyremøte året før uten å fremme noe forslag. Forslaget var, slik jeg selv ser det, meget forsiktig utformet, da både tillitsvalgte i partiet og publikum ikke nødvendigvis er så godt kjent med materialet på Fampos sider. Dette forslaget støttet ikke Storli, og det falt med knappest mulig margin; partileders dobbeltstemme ble for en gangs skyld nødvendig for å avgjøre en sak. Jeg kan nevne at jeg fremmet et ganske likt forslag på hovedstyremøtet 22-23.04.22. Storli var da ute av Hovedstyret, og jeg ville se om det kunne dannes et flertall for forslaget. Denne gangen var det kun jeg som stemte for.

Det var ikke bare jeg som stusset over sider ved Storlis opptreden. Til et hovedstyremøte i oktober 2018 kom det inn et forslag fra Kystpartiet i Vestfold og Telemark om å suspendere Storli fra vervet som hovedstyremedlem. Om jeg ikke mente det forelå grunnlag for suspensjon på det tidspunktet, ble jeg allikevel takknemlig for at forslaget kom. Man så etter at forslaget fra Vestfold og Telemark kom inn, en endring i Storlis opptreden. Delvis av metodiske hensyn, delvis av hensyn til at interne samtaler og hendelser som en hovedregel skal få bli interne, går jeg ikke inn på eksempler, bortsett fra en e-post som snart vil bli sitert. Det er heller ikke nødvendig å si stort om Storlis opptreden i denne perioden. Her kan jeg spole fremover i tid og røpe at Storli ble ekskludert (hvilket fremgår av protokoller tilgjengelig for enhver). Eksklusjonsvedtaket var endelig med landsstyretsankebehandling 16. januar 2020.

Den 29. januar 2020 mottok flere i partiet, blant annet undertegnede, en e-post fra Storli. Mye av innholdet skal jeg ikke gjengi her, men følgende om Kystpartiets Facebook-sider kan uansett gjengis:

«Til slutt vil jeg si noe vedrørende fb-sider.

Hovedsiden, Troms og Finnmark, Trøndelag, Viken, Kystpartiet Vestfold og Telemark og Sandefjord er opprettet av meg privat. Dette betyr at det er jeg som eier disse og Kystpartiet kun låner plass i disse sosiale mediene.

Pga feilplassert tillit ble Partileder Ann Birgith Wernes administrator på noen av disse sidene. Det viser seg at jeg ble fratatt mine administrative roller urettmessig på disse grunnet illegitim suspensjon og eksklusjon. Og fjerningen skjedde før noen endelige vedtak ble fattet. Altså forhåndsdømt.

Kystpartiet har aldri gjort noen vedtak på å lage slike sider, men har kanskje diskutert bruken av dem. Derfor må man kunne si at Partileder eller andre partileder har samarbeidet med, har stjålet disse sidene de nå kontrollerer.

De sidene jeg kontrollerer kan jeg selvfølgelig gi Kystpartiet styring over mot at Kystpartiet er villig til å betale for dem.

De innlegg jeg har promotert har gitt Kystpartiet god oppmerksomhet. Samt mitt arbeidet på  disse mediene og andre steder har fått flere til å omtale partiet i positive fortegn.

Jeg synes det er rimelig, tross alt, at Kystpartiet betaler 3000 kr for å få styring etter den utmerkede jobben jeg har gjort. Dersom Kystpartiet ikke ønsker å betale og heller ønsker å lage nye. Kan man bare gi beskjed slik at disse sidene endres til å ikke lenger representere Kystpartiet.

Jeg gir Partileder en ukes frist til å svare på dette med fb-sidene. Dersom svar uteblir tar jeg uteblivelse av svar som et ønske at KP vil lage egne sider.»

Sitat slutt

Storlis anklager får stå for hans regning. Det som er interessant i denne sammenhengen, er følgende: Odd Inge Storli oppretter Facebooksider for et parti og flere lag. Andre deltar etter hvert i arbeidet med å oppdatere disse sidene og legger ned et arbeide sammen med ham. Som den som har opprettet sidene, mener han seg berettiget til å legge dem ned med mindre han mottar det jeg velger å kalle «løsepenger». Det til tross for at flere vitterlig har deltatt i å få sidene opp. Dessuten innebærer det at Storli oppretter en side for et parti, slik han fremstiller det, at han er først ute, og andre i partiet ikke kan være først ute med å opprette siden.

Heldigvis ble Storli hindret i å nedlegge selve hovedpartiets Facebook-side, som hadde nådd et par tusen følgere ved hjelp av flere enn Storli. Men noen lag mistet Facebook-siden fordi en tidligere tillitsvalgt så seg berettiget til egenmektig å legge ned siden.

Slik ble det satt et punktum for Storlis gjøren og laden. Jeg synes det er verd å bemerke at Storli ser ut til å være en aktiv mann med et kontaktnett. Et innlegg av Storli på siden «Stopp Smarmålerne» er nå ikke tilgjengelig lenger, men her er et innlegg av Storli på selveste Derimot.no.

Storli ble i 2020 aktiv i å danne det heller mislykkede partiet Grunnlovspartiet. Med seg på det prosjektet fikk han André Henriksen, som i likhet med Storli rakk å gjøre seg bemerket i Kystpartiet. Henriksen ble valgt til organisatorisk nestleder i Kystpartiet i Vestfold og Telemark i 2019.

En egenrådig innkalling
Den 18. desember 2019 mottok en rekke adressater i partiet en snodig og lite velkommen e-post med innkalling til landsstyremøte. E-posten var sendt fra den noe pussige avsenderen «Kystpartiet i Austfold» (kystpartietiaustfold@yahoo.no). Denne e-posten inneholdt et vedlegg med innkalling til landsstyremøte. Etter Kystpartiets vedtekter § 8-2 holder Landsstyret sine møter på de tidspunkter som de selv har vedtatt, eller når stortingsrepresentanten(e), Hovedstyret eller 2/3 av fylkeslagene krever det. Her var det tre innkallere som var oppført. Den ene av de tre har senere ikke villet vedkjenne seg deltagelse i innkallingen og stod dessuten oppført med feilstavet navn. De to andre var (sic):

«Kystparti i Østfold
v/ fylkesstyremedlem Sergej Munkvold

Kystpartiet i Vestfold og Telemark
Andre Henriksen»

Dette var to, toppen tre, innkallere uten et snev av kompetanse til å innkalle til møte i partiets høyeste organ mellom landsmøtene. Sergej Munkvold, som var partiets sekretær frem til landsmøtet i Oktober 2016, hadde heller ikke bosted i Østfold. Så vidt jeg kan huske, bodde han i Oslo, men flyttet ved en anledning til Akershus. Når det gjelder André Henriksen, er én ting sikkert, og det er at fylkeslaget hans ikke ville stille seg bak dette tullballet. Det ble klart og tydelig presisert i en e-post fra fylkesleder.

Disse personene, som så seg berettiget til å kalle inn til møte i partiets høyeste organ mellom landsmøtene, kom også med en slags begrunnelse for at det var legitimt at de gjorde nettopp det. Her velger jeg å gjengi omfattende fra innkallingen:

«Til landsstyrets medlemmer:
Kystpartiet i Troms og Finnmark
Kystpartiet i Nordland (på grunn av fylkesleders inhabilitet sendes innkallingen til sekretær Wenche Kristiansen)
Kystpartiet i Trøndelag
Kystpartiet i Møre og Romsdal
Kystpartiet i Vestfold og Telemark
Kystpartiet i Østfold
Kystpartiet i Oslo
Kystpartiet i Viken (tidligere Buskerud og Akershus)
Kystpartiets ungdom

Innkalling til landsstyremøte

Viser til eposter angående krav om suspensjon av flere medlemmer av hovedstyret fra Odd Inge Storli samt til informasjon om at Odd Inge Storli er suspendert av hovedstyret uten at Hovedstyret har behandlet inhabilitetsinnsigelsen mot flertallet av hovedstyrets medlemmer.

Undertegnede viser til at det er en alvorlig handling å skulle suspendere medlemmer. De krav som settes i vedtektene må følges samt at alle innsigelser angående inhabilitet må behandles før man tar stilling til selve suspensjonsgrunnlaget. Det kan derfor se ut til at hovedstyret ikke har behandlet forslagene om suspensjon korrekt – verken forslaget om suspensjon av Odd Inge Storli eller forslaget om suspensjon av dem selv.

Det fremstår åpenbart at de av hovedstyrets medlemmer som det er kommet suspensjonsforslag om, er inhabile til å behandle forslag om suspensjon av seg selv.

Fordi forslagene angående suspensjon av flere medlemmer av hovedstyret er knyttet til samme forhold og har samme begrunnelse, kan disse ikke inhabilitetsspørsmålet vurderes separat, men må behandles samlet. Dette medfører at det ikke er nok habile medlemmer igjen av hovedstyrets som kan fatte gyldige vedtak i samsvar med vedtektene.

Derfor må landsstyret både som overordnet hovedstyret og som det organ som kan foreta tolkinger av vedtektene mellom landsmøtene, innkalles til ekstraordinært møte for å behandle spørsmålet om hvordan denne situasjonen skal behandles. Undertegnede ser for egen del det som naturlig at landsstyret velger et sette-hovedstyre som får i oppgave å vurdere om det i det hele foreligger grunnlag for suspensjon av medlemmer av hovedstyret inkl Odd Inge Storli. Dette sette-hovedstyret får i oppgave å utrede saken og presentere forslag til vedtak for et nytt landsstyremøte.

Fordi hovedstyret er inhabil til å behandle også prosedyrespørsmålene samt at Kystpartiet ikke kan ha en langvarig uavklart situasjon rundt hovedstyret, foretar vi som medlemmer av landsstyret innkallingen til et ekstraordinært landsstyremøte.

Fredag 20. desember 2019 kl 18.00 (telefonmøte, nærmere informasjon ettersendes)

Sak 1. Innkalling og sakliste
Sak 2. Hvordan behandle forslagene om suspensjon av flere medlemmer av hovedstyret og eventuelt: Valg av et sette-hovedstyret for å vurdere holdbarheten i suspensjonsforslagene
Sak 3. Fastsettelse av dato for nytt landsstyremøte og/eller ekstraordinært landsmøte»

Her kan man særlig merke seg sak 3 – fastsettelse av dato for nytt landsstyremøte og/eller ekstraordinært landsmøte. Dersom noen som hevder å være et landsstyre, kaller inn til et ekstraordinært landsmøte, vil de som ikke anerkjenner dette landsstyremøtet, gjerne la være å møte opp. Da kan en tilfeldig sammenrasket gjeng skrive en protokoll, vise til innkalling fra landsstyret og sende inn en endringsmelding til Enhetsregisteret. Enhetsregisteret kan i slike tilfeller ikke foreta noen grundig kontroll av at alt er i orden, men skal etter gjeldende rett foreta en kontroll av formalia. Dersom noen lykkes med å bli registrert som partiets ledelse i Enhetsregisteret, vil de – uavhengig av om de egentlig har retten på sin side – ha legitimitet overfor tredjeperson som bank og internettleverandør. Vi skal senere se at det ble uhyggelig aktuelt. I denne omgangen ble det tatt et vellykket oppgjør med bråkmakerne, og de fikk ikke gjort noen skade ut over det å være et støy- og irritasjonsmoment og å tappe mennesker og organisasjon for krefter.

For ordens skyld vil jeg kommentere den måten innkallerne rettferdiggjorde innkallingen på. De argumenterte med at hovedstyremedlemmene var inhabile. Det har i 2023 kommet frem at inhabilitet ikke er noe man skal ta lett på. Det er for så vidt riktig at hovedstyremedlemmene er inhabile dersom noen foreslår dem suspendert/ekskludert, noe som også ble praktisert. Noe annet er dersom noen kontrer et mistillitsforslag mot vedkommende selv med et forslag om å ekskludere/suspendere hele resten av kollegiet. Det å ta saken til et høyere organ, Landsstyret, ville innebære at muligheten til å anke et suspensjons-/eksklusjonsvedtak til en ny instans forsvant. Et «settehovedstyre» ville innebære en viss vilkårlighet dersom det ikke var varaer nok til at Hovedstyret ble fulltallig/beslutningsdyktig.

Slik jeg ser det er den eneste farbare vei at dersom man har grunn til å mene at hele den øverste ledelsen må skiftes ut samtidig, må det skje gjennom valg, ikke ved at et enkeltmedlem kan kreve at et settehovedstyre får avgjørelsesmyndighet. Og så bør man ha andre mekanismer for å granske eventuell mislighold fra Hovedstyret, slik som en kontrollkomité og/eller regelverk for varsling. Uansett blir det uholdbart hvis hvem som helst skal kunne innkalle Landsstyret (minus Hovedstyrets medlemmer) for å ta opp en agenda.

Tom Idar Wangberg
En annen partiaktivist som etter hvert utmerket seg med sitt virke og det ikke på den positive måten, er Tom Idar Wangberg fra Ski (nå Nordre Follo) i Akershus. På årsmøtet i Kystpartiet i Viken i april 2020 ble han valgt som nestleder i Kystpartiet i Viken. Før det hadde et par medlemsmøter for Kystpartiet i Viken blitt arrangert hjemme hos Wangberg.

Flere reagerte etter hvert på noen sider ved opptredenen til Wangberg. I desember 2019 mottok Kystpartiet en noe spesiell oppmerksomhet. Lederen for det noe spesielle partiet Alliansen søkte om roller for Kystpartiet i Partiportalen. En skjermdump tatt 29.12.2019 viser at Lysglimt søkte om roller for Kystpartiets fylkeslag i de tre fylkene hvor det ble stillet liste som dekket hele fylket (Oslo, Viken og Vestfold og Telemark). NB! Noen interne opplysninger har jeg redigert bort fra skjermdumpen. Partiportalen er en digital løsning hvor partier og partilag kan rapportere økonomiske opplysninger til Statistisk Sentralbyrå. Det er lovpålagt å gjøre dette innen 1. juni hvert år, og det er et vilkår for å motta partistøtte at man gjør dette.

Når lederen for et konkurrerende parti går inn og søker om rolle som den som skal rapportere for partiet, er det noe som skurrer. Omtrent samtidig var Tom Idar Wangberg inne i Partiportalen og søkte om rolle for Kystpartiet i Viken. Jeg vet ikke nøyaktig når Lysglimt og Wangberg søkte om roller, men skjermdumpen over er som nevnt tatt 29.12.19. Samtidig har jeg lett i gamle e-poster og sett at partileder fant det nødvendig å bruke selveste nyttårsaften 2019 til å spørre Wangberg hvorfor han søkte om rolle. Hun viste bl.a. til at Wangberg kun var kontaktperson i Ski, og at fylkesleder Terje Røberg allerede hadde en rolle for Kystpartiet i Viken i Partiportalen.

Tom Idar Wangberg svarte som følger:

«Hei

Jeg er ikke uenig på noen måte.
Det var egentlig bare jeg som var inne og så litt.

Men det stemmer, jeg har ikke noen rolle i Kystpartiet Viken annet enn som vanlig medlem. Jeg synes det høres ut som en god og fornuftig policy.

Mvh
Tom Idar Wangberg
[Mobilnummer]»

Det kan hende det er tilfeldig at Lysglimt og Wangberg lusket i Partiportalen og søkte om roller omtrent samtidig. Uansett virker Wangbergs forklaring en smule underlig. Når man er politisk interessert, er det mye det kan være artig og fornuftig å se litt på. Partiportalen fremstå for de fleste av oss som noe i den mere kjedelige enden av spekteret. Og man behøver uansett ikke på død og liv å klå på «Søk rolle»-knappen.

Det ble etter hvert samarbeidsproblemer i Kystpartiet i Viken. Den 29.03.21 besluttet Hovedstyret å sende en e-post til Kystpartiet i Viken med følgende innhold:

«Til Kystpartiet i Viken fylke

Hovedstyret viser til den siste tids hendelser i Viken med epostkommunikasjon fram og tilbake mellom ulike parter. På bakgrunn av dette har Hovedstyret bestemt seg for å gå fylkesstyret mer i sømmene og har tatt for seg referat/protokoll fra årsmøtet 25 April 2020. I henhold til vedtekter påpeker hovedstyret at de valg som er gjort må underkjennes.

Hovedstyret henviser til Vedtektenes § 14B punkt 5 kulepunkt 11: «Velge styre på minst 5 medlemmer Styret skal bestå av leder, nestleder, sekretær og minst to styremedlemmer. Årsmøtet kan selv fastsette antall styremedlemmer og varamedlemmer utover et minimum på 5 faste medlemmer»

Hovedstyret påpeker at det valget som er gjort på leder på to år, ikke er i hht vedtekter og er derved ikke lovlig. Viser til §14 B punkt 7. «Leder og maksimalt halvparten av de øvrige medlemmene av styret velges for 1 periode. De øvrige medlemmene av styret velges for 2 perioder. De andre valgene gjøres for 1 periode. Styret bør ha ulikt antall personer, oddetall».

Med det følger at styret som helhet heller ikke er lovlig valgt. Som følge av dette innebærer det at Hovedstyret ser at styremøte 8 april ikke kan avvikles, og at styret oppløses med umiddelbar virkning.

Hovedstyret vil ta for seg medlemsliste og oversikt over betalende medlemmer i Viken og innkalle til ekstraordinært årsmøte der det kun er en sak: valg av nytt styre i hht vedtekter.

Viser til vedtektene §14 B: Fylkesårsmøtet punkt 3. Ekstraordinært fylkesårsmøte innkalles med 2 ukers varsel når overordnede organer krever det, fylkesstyret vedtar det eller minst 2/3 av lokallagene krever det. Det er kun saker som er oppført på innkallingen til ekstraordinært årsmøte, som kan behandles. Møtet kan beslutte at nytt fylkesårsmøte skal innkalles for å behandle saker og spørsmål som er fremmet.»

Jeg tok dissens på avgjørelsen. Det kan ikke benektes at det ble gjort feil etter vedtektene da fylkesleder ble valgt for to år i stedet for ett. Jeg mente imidlertid at det ville være nok å velge leder etter ett år da vedtaket om å velge leder for to år var ugyldig. Jeg syntes ellers Hovedstyrets vedtak var formalistisk og innebar en praksis som kan misbrukes.

Den 13.04.21 ble det avholdt et ekstraordinært årsmøte i Kystpartiet i Viken, hvor Terje Røberg, Tom Idar Wangberg og Karina Hyggen Amland ble valgt som interimsstyre, og det ble besluttet å avholde et ordinært årsmøte 3. juni 2021. På årsmøtet 3. juni 2021 kom det frem at det ikke var grunnlag for å danne et fylkesstyre i Viken. Tidligere fylkesleder Terje Røberg skulle fortsette som kontaktperson.

Det ble ikke noe fylkeslag der og da, men Wangberg lå allikevel ikke på latsiden. Den 12. mai 2022 mottok partileder en e-post fra Wangberg med følgende spørsmål:

«Hei

Er det noen Kystpartiet i Viken?

MVH
Tom Idar Wangberg

[Mobilnummer]»

For en kontaktperson i en Viken-kommune var det en naturlig ting å etterspørre. Spørsmålet var allikevel noe pussig i og med at Wangberg selv var til stede på møtet hvor forsøket på å fortsette/gjenoppta driften strandet.

Wangberg tok så saken i egne hender. Den 16. juni 2022 kalte han inn til et ekstraordinært fylkesårsmøte i Viken, og dette ble avholdt 30. juni. Siden det var snakk om et møte for å starte opp et lag i et fylke hvor det ikke fantes aktivitet, ville det riktige etter vedtektene være å kalle inn til et møte med 6 ukers varsel. Som nestleder i fylkeslaget året før hadde Wangberg lovlig tilgang til medlemslistene etter partiets personvernreglement. Det hadde han ikke lenger, så innkallingen ble derfor bare sendt til noen medlemmer. Wangberg oppfordret hovedstyret til å videresende innkallingen til samtlige medlemmer i fylket. Da hovedstyret ikke var med på Wangbergs fremgangsmåte, ble ikke det etterkommet, og ikke alle medlemmer mottok innkalling.

Protokollen fra det ekstraordinære årsmøtet 30.06.22 forteller om et møte på Ski bibliotek hvor noen medlemmer deltok digitalt. Det ble valgt et slags styre men uten nok betalende medlemmer etter vedtektene.

Jeg går så litt tilbake i tid. Den 12 mai 2022 spurte Tom Idar Wangberg i en e-post hvorvidt det var et fylkeslag i Viken. Den 30. juni 2022 ble det avholdt et såkalt ekstraordinært årsmøte hvor Wangberg ble valgt som fylkesleder. I mellomtiden, den 15. juni 2022, sendte Wangberg ut en e-post med overskriften «Brev til Terje». I dette brevet, med overskriften «Underretning om suspensjon av vervet som fylkesleder i Kystpartiet i Viken» ble det fremmet noen bullshit-anklager mot kontaktperson for Kystpartiet i Viken og tidligere fylkesleder Terje Røberg. Jeg skal ikke gå inn på disse anklagene, men velger å gjengi et avsnitt:

«For Kystpartiet i Viken viser fylkesstyret til vår henvendelse til deg angående økonomiske forhold og hvordan du har skjøttet rollen som fylkesleder. Fylkesstyret registrerer at du har unnlatt å besvare henvendelsen. Du informeres herved om fylkesstyrets vedtak om å suspendere deg fra vervet som fylkesleder i Kystpartiet i Viken, med hjemmel i partiets vedtekter § 18-1. Vedtaket trer i kraft umiddelbart. Fylkesstyret fattet vedtak på møte 10. juni d.å. følgende under sak 7:»

Brevet ble underskrevet som følger.

«Med vennlig hilsen
Kystpartiet i Viken

Tom Idar Wangberg

Fungerende fylkesleder»

Den 12. mai 2022 hadde Wangberg sendt partileder en e-post med spørsmål om hvorvidt det fantes «noen Kystpartiet i Viken». Litt over en måned senere var han blitt fungerende fylkesleder i Viken. Så raskt kan man ikke etter vedtektene gå fra ikke å ha et fylkeslag til å være «fungerende fylkesleder». Og han var etter eget utsagn blitt leder for et fylkesstyre som så seg berettiget til å suspendere fylkesleder (som vel å merke ikke anså seg selv som fylkesleder lenger, men som kontaktperson). Det er etter vedtektene kun hovedstyret, med landsstyret som ankeinstans, som kan suspendere tillitsvalgte. Hjemmelen finnes i vedtektene § 16. I brevet viste Wangberg til vedtektenes § 18-1. Bestemmelsen sier følgende:

«§ 18-1 Hovedstyret kan avgjøre saker som det tilkommer andre organ å gjøre vedtak i, dog ikke vedtektsendringer, når det ikke er tid til å forelegge saken for vedkommende organ uten å utsette berettigede hensyn for å bli tilsidesatt. For gyldig vedtak kreves tilslutning fra minst ¾ av Hovedstyrets medlemmer. Melding om vedtaket forelegges snarest mulig for det førstkommende landsstyremøte/landsmøte. Tilsvarende kan fylkesstyret avgjøre saker som det tilkommer andre organ i fylket og fylkeslagets underordnende organ å gjøre vedtak i. Melding om vedtaket forelegges snarest mulig for Hovedstyret og det førstkommende fylkesårsmøtet.»

Leseren oppfordres til å lese § 18-1 nøye, flere ganger om nødvendig, for å finne et fnugg av hjemmel for at et fylkesstyre kan suspendere fylkesleder. Så var da også brevet fra Wangberg vrøvl fra ende til annen. Jeg kjenner til den innsatsen Terje Røberg la ned i partiet, bl.a. ved nærmest på egenhånd (med litt hjelp fra bl.a. oss i Oslo og i Vestfold og Telemark) å samle inn de nødvendige 500 underskrifter for å stille til valg i Viken i 2019. Belønningen for den slags innsats blir dessverre ofte at alskens intrigemakere skal finne på bøll.

Kuppforsøk og kupp
Kystpartiet avholdt sitt landsmøte i 2021 den 13-14 mars. På grunn av covid 19 ble landsmøtet avholdt som nettmøte. Det ble et styrevalg preget av gjenvalg, blant annet ble jeg gjenvalgt som partisekretær. Jeg nevner her at Anne Hilleren, som hadde startet opp et fylkeslag i Vestland, ble valgt inn som 3. vara til Hovedstyret. Anne Hilleren har tidligere blant annet vært 13. kandidat for Senterpartiet i Hordaland i 2017. Hun ble også valgt som en av to protokollunderskrivere på landsmøtet i 2021.

Ved valget i 2021, som gikk svært dårlig, var Hilleren og jeg de to eneste listetoppene for Kystpartiet, i henholdsvis Hordaland og Oslo. Det hadde sammenheng med at vi trengte 500 underskrifter for å stille liste i et valgdistrikt. Situasjonen knyttet til covid 19 gjorde ikke arbeidet lettere, og det hjalp ikke at den tekniske løsningen for elektronisk innsamling av signaturer som Valgdirektoratet hadde laget, ikke fungerte.

Når et landsmøte er gjennomført og et nytt styre valgt, må det nye styret registreres i Enhetsregisteret. Det er viktig blant annet for at det valgte styret skal kunne gjøre ting som for eksempel å skaffe kredittkort for organisasjonen. Det drøyde imidlertid til 22. april 2022 før Hilleren skrev under på protokollen. Jeg skal ikke gå i detalj om grunnen til at det tok så lang tid, men uenighet om hva som skulle stå i protokollen var en del av saken.

Når så underskriftene var på plass, skulle alt være klart for den formaliteten det helst skal være å få registrert et nytt styre, Det viste seg ikke å være så enkelt. Den 22. juni mottok Brønnøysundregistrene en klage på registrering av nytt hovedstyre i Kystpartiet fra Kathy Fjellstad. Jeg hadde til da ikke hørt stort fra Kathy Fjellstad. Jeg kjente igjen navnet fra oversikter over styret i Troms / Troms og Finnmark. Jeg hadde ikke registrert noen utspill eller aktivitet fra henne, før hun plutselig leverte en klage på registrering av nytt hovedstyre i Kystpartiet. Jeg gjengir her noe av innholdet i e-post fra Kathy Fjellstad til Brønnøysundregistrene:

«Noen presiseringer ang saken og hvorfor styret som ble valgt på landsmøtet 2021 ikke er korrekt valgt etter de vedtektene de selv har vedtatt:

Godt eksempel på manipulering av stemmeberettigede.: De som stilte liste ved forrige lokalvalg jfr pk 6 i innkalling – dette vil si at Lurøy skulle hatt en repr m stemmerett. Tromsø skulle hatt en repr – så da kan man lure på hvorfor ble Warsame ble nektet stemmerett??? Oslo stilte og liste og skulle hatt en repr.
Denne manipuleringen av stemmeberettigede skjedde både i 2019 og 2021.»

Her er det på sin plass med noen kommentarer. Kystpartiets vedtekter § 6 fastslår hvem som er delegater til landsmøtet. Etter punkt 4 innbefatter det «1 grunndelegat fra hvert lokallag som har fremmet listeforslag ved siste kommunestyrevalg og som har levert regnskap og årsmelding for siste år».

I 2019 var det 3 lokallag som stilte liste – Oslo, Tromsø og Lurøy. Det kommer ikke frem noe sted at Kathy Fjellstad hadde sjekket hvilke av disse lokallagene som oppfylte de øvrige kriteriene, levert regnskap og årsmelding. Jeg representerte selv Kystpartiet i Oslo. Grunnene til at vi ikke stilte med en delegat var først og fremst at aktiviteten dabbet av utover i 2020, og at vi ikke fikk valgt et styre som ville fortsette. I tillegg tok arbeidet med å samle inn 500 underskrifter for å stille til valg mye krefter.

Ikke desto mindre ble det at Oslo ikke hadde en delegat på landsmøtet brukt mot landsmøtets legitimitet, enda Oslo ikke hadde meldt på noen delegat eller i det hele tatt så seg berettiget til å melde en delegat.

Det kom også inn en e-post til Brønnøysundregistrene fra Anne Hilleren den 26. juni 2022. Noe av det Hilleren tok opp i e-posten var ikke relevant for hvorvidt det nye hovedstyret var lovlig valgt og skulle registreres i Enhetsregisteret (og Partiregisteret). Hun hadde blant annet noe å si om økonomiske disposisjoner foretatt i Kystpartiet i Troms og Finnmark. Den 8. mars vedtok Kystpartiet i Troms og Finnmark, etter forslag fra Kystpartiet i Alta, hvor partileder Wærnes holder til, å overføre kr. 250 000 til Kystpartiets hovedstyre. Dette for å styrke partiets økonomi. Dette går frem fra protokoll fra møtet. Det ble også informert om dette på Kystpartiets landsmøte i 2019 hvor daværende fylkesleder Ahmed Warsame var til stede uten å protestere. Allikevel kom det (grunnløse) anklager om underslag både fra den ene og den andre.

Hilleren skrev i e-posten at hun i løpet av mai/juni 2022 var blitt kjent med så store avvik at hun lurte på om hennes underskrift på protokollen var gyldig. Deretter fulgte en del påstander hvor jeg her skal kommentere noen.

Hilleren tok i likhet med Kathy Fjellstad opp det at lokallag som stillet liste i 2019 ikke var representer på landsmøtet i 2021, noe jeg har kommentert over. Videre skrev Hilleren at Kystpartiet i Vestland skulle hatt stemmerett på landsmøtet i 2021, noe de ble fratatt mot én stemme. For å ha rett på en delegat med stemmerett må et fylkeslag ha 15 betalende medlemmer. Kystpartiet i Vestland hadde ved årsskiftet 14 betalende medlemmer. Jeg hadde tilgang til kontoen og kunne bekrefte dette. Bevismaterialet har jeg nå selvfølgelig ikke tilgang på i henhold til personvernregler, men Hilleren kunne heller ikke påvise flere enn de 14 som hadde betalt kontingent.

Blant andre påstander om avholdelsen av landsmøtet kom Hilleren med den fantasifulle påstanden at valgkomitéen som virket forut for landsmøtet i 2021 kun hadde hatt ett medlem. Hilleren skrev:

«valgkomiteen besto bare av styremedlem Harry Halleland., innsendte forslag ble ikke tatt med og det er heller ikke sendt ut forslag i forkant noe som på nytt kan stilles spørsmål ved om dette er en manipulering.»

Det går frem av protokoll fra Kystpartiets landsstyremøte 19-20. oktober 2019 at det ble valgt en valgkomité bestående av tre medlemmer og to varamedlemmer, etter at landsmøtet i 2019 hadde delegert valget. Ett av medlemmene trakk seg underveis, men jeg er sikker på at også vedkommende vil bekrefte at Hillerens påstand om at valgkomitéen bestod av ett medlem, er oppspinn.

For å gjøre en lang historie kort, ble endringsmeldingen til Partiregisteret og Enhetsregisteret nektet godtatt. Det ble hentet inn advokatbistand og sendt en klage, og vedtaket ble omgjort slik at det nye styret ble registrert.

Selv om jeg ikke skal utdype tvisten rundt registrering av styret valgt i 2021, velger jeg å gjengi fra én e-post som kom inn til Brønnøysundregistrene. Det er en e-post sendt fra partiets grunnlegger, Steinar Bastesen, den 12.03.23. Jeg gjengir avslutningen på e-posten, da det er signaturen som er det interessante her. Fra Bastesens e-post:

«Fordi klagen som angår sentralleddet gir føringer for vedtakene angående de uberettigede registreringsmeldingene om sletting av fylkeslagene i Troms og Finnmark, ber vi om at også vår klage på Partiregisterets omgjørelse oversendes som innspill til departementets sakbehandling av slettemeldingene.

Med vennlig hilsen
Steinar Bastesen
for Kystpartiets fylkeslag i Nordland, Trøndelag og Oslo»

Jeg har inntrykk av at mange som er kritisk til en del sider ved norske myndigheters gjøren og laden, har hatt stor sans for Bastesen. Hva han enn har bidratt med i fortiden, må man bare konstatere at han her ikke akkurat opptrådte ryddig. Etter at laget hadde ligget nede, var jeg blitt valgt til leder for et interimsstyre i Oslo den 21.02.23, og ingen i det interimsstyret hadde gitt Bastesen fullmakt til å uttale seg på våre vegne. Kystpartiet i Nordland betakket seg også, noe den lovlig og demokratisk valgte fylkeslederen i Nordland presiserte i en e-post til Brønnøysundregistrene 19.04.23. I Trøndelag var det ikke mange nok betalende medlemmer til å danne et fylkeslag.

I 2022 ble det stilt krav om ekstraordinært landsmøte i Kystpartiet. De som stilte dette kravet, viste til å representere et tilstrekkelig antall fylkeslag til å kunne kreve et slikt årsmøte etter vedtektene. Hovedstyret avviste dette under henvisning til at fylkeslag som var med på å kreve landsmøte, ikke var gyldig dannet (innkalling ikke sendt til alle, ikke besatt med tilstrekkelig betalende medlemmer i styret). Det skal jeg ikke gå inn på her.

Den 28. oktober 2022 kom det en e-post hvor de som hevdet å være fylkesledere i hhv. Viken (Tom Idar Wangberg) og Troms og Finnmark (Ahmed Warsame) krevet avholdt ekstraordinært årsmøte. De viste til at de representerte 2 av 3 oppegående fylkeslag og dermed kunne kreve avholdt ekstraordinært landsmøte etter vedtektene. Da hovedstyret ikke godkjente disse fylkeslagene som lovlig opprettet, ble ikke kravet etterkommet. Hva gjelder Kystpartiet i Viken har jeg redegjort for bakgrunnen over.

Da kravet ikke ble etterkommet, tok Wangberg og Warsame saken i egne hender. Den 5. desember 2022 sendte de ut en innkalling til et landsstyremøte den 19. desember 2022. Dette landsstyremøtet skulle så forberede et landsmøte. Wangberg og Warsame mente seg også berettiget til å bestemme hvem som ikke skulle delta på landsstyremøtet. Det gjentas fra innkallingen:

«Siden de som ble valgt til hovedstyret i 2017 heller ikke har tatt initiativ til å ivareta Kystpartiets interesser og vedtekter, anser Kystpartiet i Troms og Finnmark og Kystpartiet i Viken seg nødt til å foreta innkallelsen, selv om vedtektene uttaler at hovedstyret forestår innkallelsen til landsstyremøtet.»

På nyåret mottok Kystpartiets ledelse en e-post fra Brønnøysundregistrene. Noen hadde forsøkt å registrere ny sentralledelse i partiet. Saksbehandler påpekte korrekt at denne registreringen var å avvise, da protokollen det nye hovedstyret skulle registreres på bakgrunn av, var et landsstyremøte og ikke et landsmøte.

Den som sendte inn registermeldingen, var Dag Hagen Berg.

Samordnet registermelding kan ses her.

Protokollen som fulgte samordnet registermelding kan leses her. Det fremgår at de følgende deltok på «landsstyremøtet»:

Steinar Bastesen
Tom Idar Wangberg
Anne Hilleren
Dag Hagen Berg
Ahmed Warsame
Kathy Fjellstad (observatør)
Hanne-Sofie Hilleren (observatør)

Det kommer frem av protokollen at Dag Hagen Berg deltok for Kystpartiet i Oslo. Undertegnede var den siste som ble valgt som leder for Kystpartiet i Oslo. Da det dessverre ikke var nok interesserte til å fortsette med et styre, ebbet aktiviteten ut. Hvem som har valgt Dag Hagen Berg som delegat for Kystpartiet i Oslo, er således et mysterium. Og hva mere er. I følge Enhetsregisteret (skjermdump tatt 10.01.23) er Dag Hagen Berg en del av det sist valgte styret i Kystpartiet i Viken (valgt i 2022). Allikevel synes en tidligere kontorsjef for et tidligere stortingsparti det er greit å stille opp på et landsstyremøte for “fylkeslaget” i nabofylket, være med på å velge et nytt hovedstyre (som skal velges på et landsmøte) og melde dette til Brønnøysundregistrene.

Dag Hagen Berg er ikke hvem som helst. Han var blant annet tidligere kontorsjef for Kystpartiets stortingsgruppe. Via et søk på Proff.no 08.01.23 så jeg at Dag Hagen Berg blant annet stod oppført som daglig leder for Oslo Nei til EU, Hålogaland Mållag og Kystalliansen.

Den 16. mars 2023 kom det en e-post med innkalling til ekstraordinært landsmøte den 30.03.23, sendt ut av Kathy Fjellstad, som ble valgt som «leder» på landsstyremøtet 19.12.22. Etter dette møtet klarte kuppmakerne å få registrert det nye styret i Enhetsregisteret. Dette er styret som er registert pr november 2023:

Leder: Kathy Fjellstad
Nestleder: Anne Karin Gullbrå Hilleren
Styremedlemmer:
Tom Idar Wangberg
Steinar Bastesen
Sigurd Annexstad Mølmann
Morten Andreas Gullbrå Hilleren
Inge Oddvar Eide
Amnon Lahigani

Beklageligvis ble dette styret registert i Enhetsregisteret. En slik registrering gir legitimitet overfor tredjeperson. Registrering i Enhetsregisteret er imidlertid ikke ensbetydende med at et styre er lovlig valgt. Enhetsregisteret foretar kun en formalkontroll av de innsendte opplysningene. En kjapp titt på protokollen fra «landsmøtet 30. mars 2023» viser imidlertid at møtet var ugyldig som en femogtyvekronersmynt.

Innledningsvis i protokollen kan man lese følgende:

«Åpning
Partileder Katty Fjellstad, leder i det Hovedstyret som ble valgt 19. desember 2022, åpnet møtet og informerte om bakgrunnen for det ekstraordinære landsmøtet.

  1. Krav om avholdelse av ekstraordinært landsmøte fra Kystpartiet i Nordland, Kystpartiet i Troms og Finnmark, Kystpartiet i Trøndelag, Kystpartiet i Akershus og Kystpartiet i Oslo, med henvisning til vedtektenes § 5-3. På landsstyremøtet 19. desember 2022 sluttet samtlige fylkeslag seg til kravet om landsmøte.
  2. Enstemmig landsstyrevedtak 19. desember 2022 der landsmøtene i 2019 og 2021 ble underkjent, det ble valgt et (midlertidig hovedstyre) og det ble vedtatt å innkalle til ekstraordinært landsmøte.
  3. Enstemmig hovedstyrevedtak om innkalling til ekstraordinært landsmøte 30. mars 2023 kl. 20.00.»

For det første er påstanden om krav om avholdelse av ekstraordinært landsmøte fullt av fantasifulle kravsstillere. Kystpartiet i Oslo har aldri stillet seg bak noe slikt krav. Det må i så fall være krav fra noen fullstendig utenforstående, ikke bosatt i Oslo. Jeg spør meg selv hva «Kystpartiet i Akershus» er. Antagelig er det feilskrift for «Kystpartiet i Viken». Det laget som benevnes som «Kystpartiet i Trøndelag» kunne ikke eksistere med den medlemsmassen som partiet hadde på det tidspunktet.

Det hovedstyret som kalte inn til det ekstraordinære landsmøtet, er det hovedstyret Dag Hagen Berg forsøkte å registrere i Enhetsregisteret. Som jeg har gjort rede for over, er det et hovedstyre blottet for legitimitet.

Det kan være interessant å ta med seg hvem som deltok på dette «landsmøtet», med det forbehold at jeg ikke kan uttale med sikkert om hva hver og en visste om hva de var med på. Her er uansett hva møteprotokollen sier om deltagelse på møtet:

«Partileder foretok så opprop over deltakerne:

  • Ahmed Warsame, hovedstyret og fylkesleder Troms og Finnmark (fylkesdelegat)
  • Kathy Fjellstad, hovedstyret, fylkesstyret i Troms og Finnmark og lokallagsleder i Tromsø
  • Anita Huka Johannesen, Kystpartiet i Lurøy (lokallagsdelegat)
  • Steinar Bastesen, hovedstyret, Kystpartiet i Nordland og Kystpartiet i Brønnøy
  • Nathalie Wangberg, Kystpartiet i Trøndelag (fylkesdelegat)
  • Anne K. G. Hilleren, hovedstyret og leder i Kystpartiet i Vestland (fylkesdelegat)
  • Tom Idar Wangberg, hovedstyret, fylkesleder Viken
  • Anja Tyrell, fylkesstyret i Viken (fylkesdelegat)
  • Margrete Fjordholm, fylkesstyret i Viken, observatør uten stemmerett
  • Inge Eige [skal være Eide], hovedstyret, fylkesstyret i Troms og lokallaget i Senja (mistet forbindelse etter 15 min).
  • Dag Berg, innbedt som referent (ikke stemme- og forslagsrett)

Følgende hadde meldt forfall:

  • Kystpartiet i Oslo: Sigurd A. Mølman fordi han var på reise
  • Kystpartiet i Møre og Romsdal: Lars Helge S. Meidell fordi han var på HV-øvelse
  • Kystpartiet i Troms: Christine M. Annextad (observatør)

I tillegg hadde Kjetil Berland og Morten Hilleren fra hovedstyret meldt forfall fordi de var om bord på fartøy uten telefon/nett-forbindelse».

Kuppmakerne brukte så aktivt registreringen i Enhetsregisteret. Den 19.04.23 hadde de tatt over tilgangen til partiets konto i Sparebank 1. Den 7. oktober oppdaget jeg at det ikke var mulig å se noe innhold på kystpartiet.no. I stedet ble man videresendt til følgende URL: https://kystpartiet.no/www.pcvakta.no. Et raskt nettsøk viste at PC-vakta er et selskap knyttet til Tom Idar Wangberg. Det selvutnevnte styret hadde da skaffet seg tilgang også til partiets nettside.

Senere hadde det nye «styret» fjernet alt innhold på siden og erstattet det med noe midlertidig ræl. En skjermdump av innholdet pr. november 2023 kan skues her. Besøkende ble møtt av følgende budskap i kjekkas-stil: «Gjør dere klar folkens! Den beste politikken kommer her!». Siden kom imidlertid opp igjen, med en nyhetssak under overskriften «Kystpartiet tar et oppgjør». Jeg skal ikke gå inn på alle påstandene der, kun kommentere at det hevdes at styret valgt i 2021 aldri ble godkjent i Enhetsregisteret eller Partiregisteret. Som nevnt over er det positivt galt. For den som måtte lure, kan jeg nevne at jeg har utskrift fra Brønnøysundregistrene som bekrefter dette.

En siste valgkamp
Selv om det var mye bråk og lite konstruktiv aktivitet, var jeg besluttet på å gjennomføre valgkampen i Oslo. Avertering i sosiale medier og forespørsler blant bekjente av andre i hovedstyret gjorde at vi fikk trommet sammen et styre med motiverte folk. Underskrifter ble samlet inn, og listen ble godkjent i Oslo. Det ble ellers dårlig med lister i 2023. i tillegg til Oslo var det bare i Askøy og Lurøy det ble stillet og godkjent lister.

Selv om det var dårlig med nominerte lister, poppet det opp noen lister på steder hvor Kystpartiet ikke hadde lokal- eller fylkeslag. Et eksempel er Trøndelag, hvor det ikke fantes et fylkeslag, men hvor det dukket opp en liste toppet av Nathalie Marielle Wangberg.

Våren 2023 ble jeg oppmerksom på et forslag til ny valglov som ville gjøre det ytterst vanskelig for partiet å stille til valg. På årsmøtet i Kystpartiet i Oslo 24.05.23 vedtok vi en uttalelse om flere eksempler på at norsk lovgivning gikk i en udemokratisk retning. Uttalelsen tok opp forslag til endring i offentleglova, lov om etterretningstjenesten, digitale sentralbankpenger og den nye valgloven.

Under selve valgkampen tenkte jeg lite på lovforslaget. En av de siste dagene før valget fikk jeg allikevel med meg at den nye loven var blitt vedtatt. Nå måtte man samle underskrifter fra et antall stemmeberettigede tilsvarende 1 % av de stemmeberettigede i en valgkrets for å kunne stille til stortingsvalg eller fylkestingsvalg. Det vil si med mindre man hadde samlet 10 000 underskrifter for å danne et nytt parti etter sist avholdte stortingsvalg. Det var lite som tydet på at Kystpartiet ville samle 10 000 underskrifter før 2025, eller mellom 2025 og 2029 for den sags skyld. Hittil hadde ikke Kystpartiet engang valgt en valgkomité etter landsmøtet i 2021, noe jeg i en viss grad hadde pushet på for.

Jeg kom etter hvert til at det ikke gav mening å fortsette i partiet. Etter å ha gjort unna noen praktiske gjøremål sendte jeg den 27 september en e-post til resten av hovedstyret om at jeg meldte meg ut, og hvorfor. Jeg hadde bestemt meg for å fullføre valgkampen som om jeg skulle fortsette som før. Resultatet ble da også en viss fremgang, så å si en dobling av antall stemmer og det minst dårlige resultatet i Oslo siden 2005, 18 år tidligere.

Fylkeslaget ser ikke ut til å nyte godt av fremgangen ved valget. En sak er at det er usikkert hva det blir av aktivitet fremover. En annen sak er at fylkeslaget i hvert fall i 2024 kan se langt etter offentlig stemmestøtte, som egentlig skulle blitt doblet. Som en hyggelig hilsen hadde det nye «hovedstyret» fjernet mine roller i Partiportalen. Ikke bare ble min rolle i den sentrale partiorganisasjonen slettet, men av en eller annen grunn fant man det for godt å slette min rolle for laget i Oslo. Det gjorde at Kystpartiet i Oslo ikke fikk utført sin lovbestemte plikt til å innrapportere økonomiske opplysninger til Statistisk Sentralbyrå innen 1. juni. Og da blir det heller ikke offentlig partistøtte i 2024. Det går frem av e-postkorrespondanse mellom undertegnede og Partilovnemnda at det er Kathy Fjellstad som fjernet mine roller i Partiportalen.

Man kan oppsummere med at det er mange som ødelegger seriøs partipolitisk virksomhet. Vi har i 2023 sett en rekke inhabilitetssaker hvor kjente politikere har hatt sine svin på skogen. Det er bare toppen av et isfjell hva gjelder politikere som aktivt eller passivt bidrar til forhold som ikke hører hjemme i et demokrati eller en rettsstat. I tillegg til de kjente sakene finnes det en rekke personer i store og små partier som på ulikt vis legger kjelker i veien for den som vil gjøre noe redelig og rasjonelt. I denne teksten har jeg gitt noen eksempler. Noe av det jeg har lagt merke til, er hvordan folk som gjør ugagn, så lett finner hverandre til felles ugagn. Jeg vil anta at leserne vil tenke forskjellig om partipolitisk aktivitet etter å ha lest mine eksempler. Noen vil kanskje tenke at partipolitisk aktivitet er bortkastet, ting blir jo bare sabotert. Andre vil kanskje tenke at her skulle det vært flere på banen. Jeg vil håpe at det kommer til noen flere av den siste typen.

Ny valglov er vedtatt

Bilde av valgurne

Erik Strand, 30.09.2023

Jeg har tidligere i kommentaren Et drastisk forslag til ny valglov kommentert regjeringens forslag til ny valglov. Loven er nå vedtatt. Den ble sanksjonert 16,06.2023, men er per dags dato ikke trådt i kraft.

Den nye loven stiller radikalt større krav til antall underskrifter som er nødvendig for å stille til valg ved stortings- fylkestings- og kommunestyrevalg.

Den nye lovens § 5-4 har følgende ordlyd:

“(1) Listeforslag fra partier som er registrert i Partiregisteret, og som ved forrige stortingsvalg fikk minst 5 000 stemmer i hele landet, skal være underskrevet av to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for det valgdistriktet listen gjelder. Det samme gjelder for partier som er blitt registrert i Partiregisteret etter forrige stortingsvalg. Hvis et registrert politisk parti stiller listeforslag sammen med en uregistrert gruppe, gjelder likevel bestemmelsene i andre ledd.

(2) Øvrige listeforslag skal være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget likevel være underskrevet av minst like mange personer som det skal velges medlemmer til kommunestyret.

(3) Underskriverne må ha stemmerett i valgdistriktet og kan bare skrive under på ett listeforslag.”

Antallet underskrifter som trengs for å stille til valg i et valgdistrikt dersom man ikke tilhører et parti som fikk minst 5 000 stemmer ved forrige stortingsvalg (eller er blitt registrert etter forrige stortingsvalg), er med dette blitt radikalt forhøyet sammenlignet med tidligere lov (som gjelder inntil den nye loven har trådt i kraft). Tidligere trengtes kun 500 underskrifter fra personer med stemmerett i et valgdistrikt for å stille til valg i valgdistriktet ved stortingsvalg eller fylkestingsvalg. Nå er det nødvendig med underskrifter fra en prosent av velgerne. Hvor høyt dette kravet er, kan illustreres med et sitat fra forarbeidene til den nye valgloven, Prop 45 L (2022-2023):

“På side 125-126 iproposisjonen kan vi lese følgende om hva regjeringen vil:

“Departementet støtter utvalget i at kravet til antall underskrifter på listeforslag ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør økes, da det i dag etter departementets vurdering er for enkelt å stille liste. Dette ser en blant annet ved at mange lister får svært få stemmer ved valget. Listeforslag kan opprettes og signeres både elektronisk og på papir, noe som etter departementets vurdering gjør det enkelt å samle sammen underskrifter. Departementet er videre enig med flertallet i utvalget i at kravet til antall underskrifter bør settes til så mange personer som tilsvarer minst én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Det er få høringsinstanser som uttaler seg om dette kravet, men utvalgets forslag støttes av flertallet av disse. Et slikt krav vil innebære at det tilpasses størrelsen på valgdistriktene, slik at det blir forholdsmessig like lett å stille liste i alle valgdistrikter.

I høringen kom det inn forslag om at det burde gjelde en maksgrense for hvor mange underskrifter som kreves for å stille liste. Utvalget foreslo ikke noen slik grense ved stortingsvalg eller fylkestingsvalg. Departementet ser at uten en slik maksgrense, vil kravet til antall underskrifter øke betydelig, særlig i de største valgdistriktene og
fylkene. Eksempelvis vil kravet for å stille liste i Akershus valgdistrikt endres fra 500 til om lag 4 700 underskrifter. Departementet mener likevel som utvalget at det ikke bør fastsettes en maksgrense. Departementet legger her avgjørende vekt på at en slik grense vil føre til at det blir lettere å stille liste i store valgdistrikter enn i mindre valgdistrikter. Departementet foreslår på denne bakgrunn at listeforslag fra andre enn registrerte politiske partier som fikk minst 5 000 stemmer i hele landet ved forrige stortingsvalg, skal underskrives av så mange personer som tilsvarer minst én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Departementet ser at forslaget vil innebære mer arbeid for fylkesvalgstyrene og distriktsvalgstyrene som skal gå gjennom og kontrollere underskriftene, og vil se på hvordan dette arbeidet kan forenkles gjennom digitale løsninger. For partiene som ikke har fått over 5 000 stemmer nasjonalt og for lokale lister vil forslaget innebære mer arbeid med å skaffe tilstrekkelig antall underskrifter. Mulighet til å samle inn underskrifter både digitalt og på papir vil kunne forenkle arbeidet.”

Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor lett/vanskelig det bør være å stille liste i et valgdistrikt ved stortingsvalg. Jeg ser det allikevel som opplagt at dette forslaget er for drøyt. Man kan se på det nevnt eksempelet – Akershus valgdistrikt – hvor det vil være nødvendig å samle inn 4 700 underskrifter for å stille liste. Gitt at en dyktig underskriftsinnsamler samler inn 30 underskrifter på en dag (jeg har erfaring med at det kan være tungt nok), trengs over 150 dagsverk for å stille liste. Et slikt forslag er åpenbart galt. Det kan også få negative konsekvenser i en situasjon hvor det politiske Norge måtte være på fundamental gal kurs, og det er behov for å lytte til alternative stemmer – også i valgkampsammenheng.

Som man kan lese av det jeg har gjengitt over, mener departementet at det at underskrifter kan samles inn både elektronisk og på papir, vil gjøre det enkelt å samle inn underskrifter. Det viste seg å være langt fra sannheten i 2021, og vi har ingen garanti for at elektronisk underskriftsinnsamling vil fungere i fremtiden.

Med den nye loven har også vilkårene for å unngå å måtte samle inn disse underskriftene blitt strengere. Det gjelder partier som fikk minst 5 000 stemmer ved forrige stortingsvalg (i tillegg til partier som er registrert etter forrige stortingsvalg). I den tidligere loven var det tilstrekkelig å ha fått 5 000 stemmer i landet eller 500 stemmer i et valgdistrikt ved forrige stortingsvalg.

Lovendringen har også en annen betenkelig side. i tidligere lov, valgloven av 2002, sier lovens § 6-3 annet ledd bokstav b følgende om antall underskrifter som er nødvendig for å stille til valg ved kommunestyrevalg:

“Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget være underskrevet av et antall personer med stemmerett i kommunen som tilsvarer 2 prosent av antall stemmeberettigede innbyggere ved siste kommunestyrevalg. Listeforslaget skal likevel som et minimum være underskrevet av like mange stemmeberettigede personer i kommunen som det skal velges medlemmer til kommunestyret. Underskrift fra 300 personer er i alle tilfeller tilstrekkelig.”

I den nye loven er tilføyelsen om at underskrift fra 300 personer i alle tilfeller er tilstrekkelig, tatt bort. Det betyr at lister uten tilknytning til nasjonale partier vil få et svare strev med overhodet å kunne stille til valg. Med et pennestrøk er lokalpolitikkens uavhengighet av nasjonal partistruktur blitt en saga blott – i hvert fall i folkerike kommuner.

Når en slik destruktiv lovendring er vedtatt, bør man se på hvem som har stemt for forslaget. Voteringsoversikt finnes her. Den voteringen man bør se på er den alternative voteringen mellom 10a og 10b. Alternativ 10a er innstillingen, mens alternativ 10b er mindretallsforslaget fra Rødt og Venstre. Mindretallsforslaget hadde følgende ordlyd:

“I valgloven skal § 5-4 andre ledd lyde:

(2) Øvrige listeforslag skal være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer 0,5 prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget likevel være underskrevet av minst like mange personer som det skal velges medlemmer til kommunestyret. Ved kommunestyrevalg er underskrift fra 300 personer uansett alltid tilstrekkelig.”

Forslaget fra Rødt og Venstre åpner i det minste for at lister uavhengig av nasjonale partier skal ha en rimelig sjanse til å stille til valg ved kommunestyrevalg. Antall underskrifter Rødt og Venstre vil kreve for at ett av de mindre partiene skal kunne stille til valg ved stortings- og fylkestingsvalg, er halvparten av det flertallet gikk inn for. Ut fra det gjengitte fra forarbeidene over ser man at det uansett ville ha innebåret en radikal økning.

Hvem som stemte for mindretallsforslaget fra Rødt og Venstre, og hvem som stemte for innstillingen, kan man se her.

Bilde: Wolfmann på Wikimedia Commons

Digitale sentralbankpenger – en advarsel

Illustrasjon: penger (sedler og mynter)

Erik Strand 28.05.2023

En rekke land planlegger/vurderer å innføre digitale sentralbankpenger (DSP). Vi kan for eksempel lese på Norges Banks sider at det pågår et prosjekt for å finne ut om dette skal innføres.

Noen har advart i sterke ordelag mot å innføre digitale sentralbankpenger. Noe av det som man advarer mot, er muligheten for å legge begrensninger på hvordan pengene kan brukes, for eksempel ved å utstede digitale penger med en utløpsdato, penger som bare kan brukes til visse formål m.m. Man kan si at digitale sentralbankpenger kan gis egenskaper som vi forbinder med gavekort heller enn med kontanter og bankinnskudd. En annen side ved digitale sentralbankpenger som det advares mot, er muligheten til å overvåke alle transaksjoner som skjer, store som små. Et særlig dystopisk innlegg mot digitale sentralbankpenger finner vi her.

For at advarsler mot digitale sentralbankpenger skal være seriøse, må de ha noe med substans å bygge på. Det viser seg imidlertid at man har noe å bygge på hvis man skal advare mot å innføre digitale sentralbankpenger. Noen som har fulgt med, har funnet noen eksempler på folk som omtaler muligheten for å bruke digitale sentralbankpenger til å legge føringer/restriksjoner på hvordan man bruker penger. Og de gjør det i positive vendinger. Det mange av oss andre vil se på med grøss og gru, omtales som spennende og kule muligheter.

Et eksempel er denne artikkelen på NRKs sider hvor den prisvinnende designeren Glenn Sæstad forteller om mulighene som ligger i å bruke digitale sentralbankpenger for å påvirke folks og bedrifters handlinger.

På nettsidene til Sparebank 1 SR-bank kan vi lese mere om mulighetene som ligger i digitale sentralbankpenger.

I artikkelen om digitale sentralbankpenger på sidene til Sparebank 1 SR-bank sider intervjues innovasjonssjef Rmtin Matin om digitale sparebankpenger og hva de kan bli. Matin gir denne kortfattede forklaringen på hva digitale sentralbankpenger er:

“Den korte versjonen: Det er smarte, digitale kontanter, som potensielt kan programmeres til ganske mye kult.”

Hvor “kult” digitale sentralbankpenger er, kan leseren selv bedømme. På spørsmål om hva DSP vil bety for bankene sier innovasjonssjef Ramtin Matin blant annet følgende:

“Det vet vi ikke helt ennå. Norges Bank holder fortsatt på med utredningene av hvilke konsekvenser innføringen av DSP vil kunne få. Det vi vet er at vi kommer til å bli påvirket på et eller annet vis. DSP kan være med på å redusere innskuddene i bankene. Det kan potensielt ha store konsekvenser.

Dette kommer til å rokke ved den virkeligheten vi kjenner, men det ligger også mange spennende muligheter for bankene her.”

Ramtin Matin omtaler blant annet smartkontrakter og utdyper det som følger:

“Ja, det er ganske spennende. Siden DSP er en elektronisk enhet, er det mulig å programmere dem til å ha visse egenskaper. Det åpner opp for et hav av nye måter å tenke betaling på. Vi kan ha reiseforsikringer som ikke trer i kraft før man er på flyplassen eller leasing av bil som betales når man er i bilen. Vi kan programmere pengene slik at de ikke kan brukes på tipping eller godteri, eller vi kan si at pengene for et huskjøp skal overføres når kjøper er fornøyd, uten bruk av megler som mellomledd. Eller hva med penger som bare kan brukes innen en viss frist? Det har de allerede testet ut i Kina.”

Her er det ikke vanskelig å se for seg noen dystopiske scenarioer. Tenk deg at du mottar lønn eller annen betaling som bare kan brukes innen en viss frist. Det gjør det heller vanskelig å spare for mennesker, bedrifter og organisasjoner. Vi har i Norge og andre land en god del lovgivning som begrenser avtalefriheten for å verne den generelt svake part i avtaleforhold, noe jeg og antagelig de fleste andre ser på som positivt. Dersom det åpnes opp for diverse smarte kontrakter, kan det gi oss et samfunn hvor det blir svært lite igjen av den enkeltes frihet og handlingsrom.

Mulighetene for maktkonsentrasjon er så store at vi etter min mening bør avvise digitale sentralbankpenger selv om de i første omgang ikke skulle komme med de egenskapene som gjør dem så potensielt destruktive.

Bilde: EpSos.de på Wikimedia Commons

Et drastisk forslag til ny valglov

Bilde av valgurne

Erik Strand, 03.04.2023

Regjeringen la 3. mars i år frem et forslag til ny valglov. Forslaget har drastiske konsekvenser for små partiers mulighet til å stille til valg. Departementets utkast og merknader til ny lov kan leses i Prop. 45 L (2022-2023). I dag er det slik at hvis et parti ikke fikk mere enn 5 000 stemmer på landsbasis eller 500 stemmer i et valgdistrikt (de 19 gamle fylkene) ved forrige stortingsvalg, må partiet samle inn 500 hundre underskrifter for å stille liste i et valgdistrikt ved kommende stortingsvalg.

På side 125-126 iproposisjonen kan vi lese følgende om hva regjeringen vil:

“Departementet støtter utvalget i at kravet til antall underskrifter på listeforslag ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør økes, da det i dag etter departementets vurdering er for enkelt å stille liste. Dette ser en blant annet ved at mange lister får svært få stemmer ved valget. Listeforslag kan opprettes og signeres både elektronisk og på papir, noe som etter departementets vurdering gjør det enkelt å samle sammen underskrifter. Departementet er videre enig med flertallet i utvalget i at kravet til antall underskrifter bør settes til så mange personer som tilsvarer minst én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Det er få høringsinstanser som uttaler seg om dette kravet, men utvalgets forslag støttes av flertallet av disse. Et slikt krav vil innebære at det tilpasses størrelsen på valgdistriktene, slik at det blir forholdsmessig like lett å stille liste i alle valgdistrikter.

I høringen kom det inn forslag om at det burde gjelde en maksgrense for hvor mange underskrifter som kreves for å stille liste. Utvalget foreslo ikke noen slik grense ved stortingsvalg eller fylkestingsvalg. Departementet ser at uten en slik maksgrense, vil kravet til antall underskrifter øke betydelig, særlig i de største valgdistriktene og
fylkene. Eksempelvis vil kravet for å stille liste i Akershus valgdistrikt endres fra 500 til om lag 4 700 underskrifter. Departementet mener likevel som utvalget at det ikke bør fastsettes en maksgrense. Departementet legger her avgjørende vekt på at en slik grense vil føre til at det blir lettere å stille liste i store valgdistrikter enn i mindre valgdistrikter. Departementet foreslår på denne bakgrunn at listeforslag fra andre enn registrerte politiske partier som fikk minst 5 000 stemmer i hele landet ved forrige stortingsvalg, skal underskrives av så mange personer som tilsvarer minst én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Departementet ser at forslaget vil innebære mer arbeid for fylkesvalgstyrene og distriktsvalgstyrene som skal gå gjennom og kontrollere underskriftene, og vil se på hvordan dette arbeidet kan forenkles gjennom digitale løsninger. For partiene som ikke har fått over 5 000 stemmer nasjonalt og for lokale lister vil forslaget innebære mer arbeid med å skaffe tilstrekkelig antall underskrifter. Mulighet til å samle inn underskrifter både digitalt og på papir vil kunne forenkle arbeidet.”

Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor lett/vanskelig det bør være å stille liste i et valgdistrikt ved stortingsvalg. Jeg ser det allikevel som opplagt at dette forslaget er for drøyt. Man kan se på det nevnt eksempelet – Akershus valgdistrikt – hvor det vil være nødvendig å samle inn 4 700 underskrifter for å stille liste. Gitt at en dyktig underskriftsinnsamler samler inn 30 underskrifter på en dag (jeg har erfaring med at det kan være tungt nok), trengs over 150 dagsverk for å stille liste. Et slikt forslag er åpenbart galt. Det kan også få negative konsekvenser i en situasjon hvor det politiske Norge måtte være på fundamental gal kurs, og det er behov for å lytte til alternative stemmer – også i valgkampsammenheng.

Som man kan lese av det jeg har gjengitt over, mener departementet at det at underskrifter kan samles inn både elektronisk og på papir, vil gjøre det enkelt å samle inn underskrifter. Det viste seg å være langt fra sannheten i 2021, og vi har ingen garanti for at elektronisk underskriftsinnsamling vil fungere i fremtiden.

Departementet foreslår for øvrig å øke kravet til antall underskrifter for å registrere et nytt parti i partiregisteret fra 5 000 til 10 000 underskrifter (s. 126).

Regjeringen har lagt frem et skadelig lovforslag som bør vekke adskillig oppmerksomhet.

Bilde: Wolfmann på Wikimedia Commons

Hva driver Dag Hagen Berg med?

Erik Strand, 10.01.2022

Det å være partipolitisk aktiv kan være givende. Man kan søke å nå ut til publikum med et budskap som man har tro på, og samarbeide med likesinnede. Det kan også være frustrerende. Stadig dukker det opp noen som driver med intriger, tøys og tull. Slikt tar tid og krefter. Noe av det triste med useriøs fremferd er at det kan få folk som vil foreta seg noe seriøst, til å gi seg. Slik sett kan destruktive krefter ødelegge selv om de ikke får gjennomslag rent formelt.

Som mangeårig aktiv i Kystpartiet har jeg sett mere enn nok av tøys og tull fra folk som burde vite bedre. Her skal jeg ta for meg bidrag fra Dag Hagen Berg. Først litt bakgrunn. Dag Hagen Berg er ikke hvem som helst. Han er blant annet tidligere kontorsjef for Kystpartiets stortingsgruppe. Via et søk på Proff.no 08.01.23 så jeg at Dag Hagen Berg blant annet stod oppført som daglig leder for Oslo Nei til EU, Hålogaland Mållag og Kystalliansen.

Da jeg kom med i styreverv i Kystpartiet i Vestfold og deltok på landsmøter, ble jeg kjent med Dag Hagen Berg som en som ikke hadde formelle verv i organisasjonen, men som hjalp til som en slags sekretær. Etter hvert ble jeg kjent med noen andre sider ved hans virke innad i partiet.

I 2022 ble det stilt krav om ekstraordinært landsmøte i Kystpartiet. De som stilte dette kravet, viste til å representere et tilstrekkelig antall fylkeslag til å kunne kreve et slikt årsmøte etter vedtektene. Hovedstyret avviste dette under henvisning til at fylkeslag som var med på å kreve landsmøte, ikke var gyldig dannet (innkalling ikke sendt til alle, ikke besatt med tilstrekkelig betalende medlemmer i styret). Det skal jeg ikke gå inn på her.

De som krevet avholdt landsmøte, innkalte til et landsstyremøte 19. desember 2022. På nyåret mottok Kystpartiets ledelse en e-post fra Brønnøysundregistrene. Noen hadde forsøkt å registrere ny sentralledelse i partiet. Saksbehandler påpekte korrekt at denne registreringen var å avvise, da protokollen det nye hovedstyret skulle registreres på bakgrunn av, var et landsstyremøte og ikke et landsmøte.

Den som sendte inn registermeldingen, var Dag Hagen Berg.

Samordnet registermelding kan ses her

Protokollen som fulgte samordnet registermelding kan leses her

Det kommer frem av protokollen at Dag Hagen Berg deltok for Kystpartiet i Oslo. Undertegnede var den siste som ble valgt som leder for Kystpartiet i Oslo. Da det dessverre ikke var nok interesserte til å fortsette med et styre, ebbet aktiviteten ut. Hvem som har valgt Dag Hagen Berg som delegat for Kystpartiet i Oslo, er således et mysterium. Og hva mere er – i følge Enhetsregisteret (skjermdump tatt i dag) er Dag Hagen Berg en del av det sist registrerte styret i Kystpartiet i Viken (valgt i 2022, jeg går ikke inn på omstendighetene rundt dette valget her). Allikevel synes en tidligere kontorsjef for et daværende stortingsparti det er greit å stille opp på et landsstyremøte for “fylkeslaget” i nabofylket, være med på å velge et nytt hovedstyre (som skal velges på et landsmøte) og melde dette til Brønnøysundregistrene.

Pragmatismens autoritære side

Skolen i Athen

Erik Strand, 3. desember 2022

Pragmatisme er et spesielt ord i språket. Jeg kommer ikke på noen ord som i like stor grad er både positivt og negativt ladet. Det er egnet både som honnørord og et ord med nedsettende betydning. Mange andre ord kan også være honnørord eller ha nedsettende betydning etter hvem som bruker ordet. Ord som “sosialisme” eller “markedsliberalisme” har en positiv eller negativ klang avhengig av brukerens ståsted. Pragmatisme kan bli brukt i en positiv eller negativ betydning av en og samme person. Det kan for så vidt også sies om andre ord. Paternalisme er ett eksempel. Det kan brukes positivt eller negativt av en og samme person alt etter sammenhengen.

Begrepet pragmatisme utmerker seg allikevel ved at det griper så dypt inn i ens oppfatning av hva som er rett og galt, både i storpolitikken og dagliglivet, både abstrakt og konkret. En som etter mitt syn har fått frem både de positive og de negative sidene ved pragmatisme på en mesterlig måte, er Henrik Ibsen. Ibsen er som kjent forfatteren bak både En folkefiende og Villanden. Disse to verkene kan sies å inneholde stikk motsatte budskap, dog uten å motsi hverandre. Noe av det jeg setter pris på ved disse to verkene, er at de er skrevet av samme person. Det ene verket er en hyllest til prinsippfasthet og integritet. Det andre inneholder en advarsel mot prinsipprytteri og naiv idealisme.

I det følgende vil jeg ta for meg pragmatismens negative side. Det betyr ikke at jeg på noen måte underkjenner pragmatismens positive sider. Jeg synes et stykke som Vildanden får frem et verdifullt poeng. Og jeg er enig med en tidligere statsminister at man noen ganger har plikt til å lyve. Videre er jeg uenig med selverklærte pliktetikere som Immanuel Kant og Adolf Eichmann. Her skal jeg imidlertid konsentrere meg om pragmatismens negative sider. Resten av dette innlegget vil være todelt. Først vil jeg gi en del eksempler på hva jeg sikter til. Deretter vil jeg gi noen argumenter for at denne formen for pragmatisme ikke har stort for seg, og at den utgjør et negativt bidrag til den offentlige debatten. Mitt inntrykk er at dette negative bidrag til den offentlige debatten har blitt mere omfangsrikt de senere årene.

Som påpekt er pragmatisme et veldig vidt begrep, og jeg skal nå presisere hva det er jeg skal ta for meg. Det er en form for argumentasjon hvor en ytring kritiseres ikke ut fra dens innhold (logikk, metode, verdimessig innhold, overensstemmelse med fakta etc.), men ut fra dens konsekvenser. Dersom man er tilhenger av konsekvensetikk. skulle man kanskje tenke – sånn rent umiddelbart og uten å tenke seg om – at det er en korrekt form for argumentasjon. Det mener jeg at det slett ikke er. En riktig anvendelse av konsekvensetikk består i å bedømme en handling etter å ha tenkt over alle mulige utfall. Det som ved første innskytelse kan se ut til å være riktig for en konsekvensetiker, kan ved nærmere undersøkelse vise seg å være fullstendig feil.

Jeg går så over til eksempler. Det første eksemplet har jeg valgt av den enkle grunn at det er blitt koblet til et nyord jeg i likhet med mange andre ikke er så begeistret for. Jeg sikter til tidligere AUF-leder Eskil Pedersens utspill om “ytringsansvar”. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011 kom Pedersen med flere uttalelser om at debattanter måtte ta mere ansvar for konsekvensene av sine uttalelser. Pedersen uttalte blant annet følgende:

“Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.”

Eskil Pedersens uttalelser er blitt husket blant annet fordi han lanserte et nyord, “ytringsansvar”, og for sammenhengen det skjedde i. Han er imidlertid ikke alene om å bedømme ytringer ut fra konsekvensene. Et særlig eklatant eksempel er fra tiden før Internett slo igjennom, og jeg tyr derfor til egen hukommelse som kilde. I valgkampen i 1997 lanserte Fremskrittspartiets Carl I. Hagen et kontroversielt forslag. Partilederen ville avskaffe undervisning på samisk i den offentlige norske skolen. En begrunnelse jeg husker fra Hagen var at noen krefter kunne finne på å kreve en samisk stat. Det som mange av oss ser på som en fullt ut legitim form for ytring – å bruke et språk med tradisjoner lengre enn manns minne i Norge, var i følge Hagen noe betenkelig fordi det kunne bidra til å gi folk uheldige idéer.

Et annet eksempel er uttalelser etter teaterstykket Ways of Seeing. En kort oppsummering: I 2018 satte Black Box Teater opp stykket “Ways of Seeing”. Under denne forestillingen ble bilder fra blant annet daværende justisminsiter Tor Mikkel Waras hjem vist. I etterkant av stykket kom det trusler mot Wara. Det viste seg senere at dette var iscenesatt av hans samboer. I mellomtiden kom det en del kritikk mot teatret. Selv om teatret ikke hadde oppfordret til vold av noe slag, fantes det de som kritiserte teatret for å “legitimere hat” eller å “sette andres liv potensielt i fare”. Det siste ble uttalt av FrP-politiker Christian Tybring-Gjedde overfor Dagbladet.

Eskil Pedersens uttalelser kan lett få en til å tenke på merkelappen “politisk korrekthet”. Det finnes også en annen slags åndsretning eller politisk merkelapp som er nært og naturlig forbundet med det å bedømme ytringer etter deres konsekvenser. Jeg sikter da til populisme. Et typisk trekk ved populisme er å bedømme ytringer etter deres markedsverdi. En god ytring skal være populær og gi uttelling ved valg. Eksemplene på autoritære populistiske nedsablinger av ytringer som i og for seg er helt legitime, er legio. De fleste eksemplene på autoritær populisme er ikke et tastetrykk unna. Autoritære populistiske ytringer av typen “Dette kan bli upopulært” eller “Dette er ikke folk interessert i” uttales gjerne i lukkede rom. En smakebit fra det offentlige ordskiftet finnes her.

Mange har også støtt på lignende autoritære utsagn, som at man må tenke på hva man sier for å ha gode karrieremuligheter eller være populær i vennekretsen. Et guffent eksempel eksempel fra Dagens Næringsliv er fra tiden før Internett, og igjen må jeg ta forbehold om at eksemplet er fra egen hukommelse. Eksemplet gjelder en leder eller annen kommentar i Dagens Næringsliv som langet ut for representanter for en norsk bedrift. Disse hadde kritisert ett eller annet (jeg husker ikke hva) ved Stortingets politikk. Dette måtte bedriften vite at kunne medføre at Stortinget besluttet noe som var til deres ugunst!

Da Eskil Pedersen kom med sitt famøse utspill om ytringsansvar, rettet han skytset mot politiske motstandere som hadde kommet med ytringer han var uenig i. Enda verre blir det når noen retter pekefingeren mot ytringer som man i og for seg ikke er noe galt med, men som man mener kan få uheldige konsekvenser. Dette kan sågar bli brukt mot ytringer som ethvert forstandig menneske må være enig i at adresserer reelle og alvorlige problemer.

Yahya Hassan var en dansk dikter som tok opp negative sider ved innvandrermiljøer i Danmark. Enkelte mente at det var noe han ikke burde gjort. Den svenske dikteren Athena Farrokhzad kritiserte Hassan for “å gi argumenter til Dansk Folkeparti”. Det hører med til historien at Hassan ikke hadde noe til overs for innvandringskritiske grupper som Dansk Folkeparti. Den som tar opp overgrep innen et miljø, blir anklaget for å “gi argumenter” til noen man ikke liker.

Hvordan møte denne typen argumenter

Over har jeg gitt diverse eksempler på hvordan folk er blitt kritisert for å sette frem ytringer, og dette ikke blir begrunnet med at ytringen nødvendigvis er gal i seg selv, men fordi den kan føre til uønskede konsekvenser. Eksemplene jeg har gitt, viser at sådan kritikk kan komme fra ulike hold og opptre i svært ulike varianter. Nå går jeg over til del to, som består i å argumentere for hvorfor en slik form for pragmatisme er en uting.

Motargumentene mot de som mener at man skal avstå fra å sette frem visse ytringer med den begrunnelse at de har uheldige konsekvenser, vil selvfølgelig variere med hva saken gjelder. Noen motargumenter kan man imidlertid bruke i flere sammenhenger. Noen typer situasjoner hvor man støter på autoritær pragmatisme, er også mere vanlige enn andre. Mange av oss har vært forskånet fra å bli beskylt for å fremme hatprat eller å sette andre mennesker i fare. Derimot er det nok mange som har vært politisk aktive, som har møtt den populistiske versjonen ganske så ofte. Man kan snart ikke åpne kjeften uten å bli møtt med en markedsanalyse. Med den største selvfølgelighet blir seriøse innlegg møtt med varianter av “dette er ikke folk interessert i”. Mitt inntrykk er at dette er et tverrpolitisk fenomen.

Jeg kan begynne med den mest opplagte innvendingen mot den autoritære pragmatisme jeg har gitt eksempler på over. Det er at slike holdninger strider mot sannhetssøken og saklighet. Ytringsansvar er en antitese til saklighet. Den som krever ytringsansvar, er ikke bare usaklig, men eksplisitt usaklig. I motsetning til vanlige usaklige personer, sier den som krever ytringsansvar, at du skal innrette dine ytringer etter noe annet enn det saken gjelder – andre menneskers subjektive oppfatninger.

Jeg startet med den første og mest opplagte innskytelsen. Det er imidlertid ikke nok. Diskusjoner har en ting til felles med sjakk. Man må være forberedt på flere mottrekk. Innledningsvis påpekte jeg at pragmatisme er både positivt og negativt. Den som vil stå på det å være prinsipiell, vil sjelden score på helt åpent mål. Så her gjelder det å være forberedt og ha mere i bakhånd. Den som krever ytringsansvar, kan isolert sett ha et poeng eller noe som ligner et poeng. Taktikkeri kan lønne seg i det korte løp. Da kan det være utfordrende å begrunne at det som tilsynelatende er irrasjonelt, allikevel er det rette.

I tillegg til å være eksplisitt usaklige er autoritære former for pragmatisme nettopp autoritære. De er dessuten antiintellektuelle og bidrar til å fremme konformitet. Her er det ikke så dumt å stille et dumt spørsmål: Hvorfor er det dumt å være autoritær? Det spørsmålet har flere svar som fyller ut hverandre. For det første har det å kunne fremme ytringer en verdi i seg selv. Det å kun måle ytringer etter måloppnåelse, blir meningsløst på linje med å si at en foss som ikke produserer elektrisitet, er verdiløs, eller at sex bare har verdi hvis man produserer barn.

Gleden ved å sette frem ytringer man tror på, er dessuten nyttig ved at den ansporer mennesker til å komme med små og store bidrag i den offentlige debatten. Et samfunn hvor man må veie sine ord på gullvekt ikke fordi ytringene nødvendigvis er f.eks. usanne eller sårende, men fordi de kan være upopulære eller farlige, er et samfunn som hemmer kreativitet, nytenkning og nødvendige korreksjoner. Kravet om at man må holde seg til de ytringer som er trygge og populære, vil lett kunne hemme nødvendig trening, dannelse og beredskap med tanke på å skulle fronte noe ikke flokken tror på. Det finnes psykologiske studier som viser at vi mennesker har en tendens til å tilpasse være utsagn etter det man tror er populært heller en det man holder for å være sant. Det har også vist seg at vi nordmenn som gruppe scorer dårlig i så måte. Jeg vil derfor sette frem følgende argument for at man skal si det man oppriktig mener etter å ha tenkt seg så mye om som omstendighetene krever, selv om det ikke ser ut til å ha positiv nytteverdi å si det:

Selv om det isolert sett ikke ser ut til å være nyttig å sette frem en ytring man ikke regner med skal ha gjennomslagskraft eller bli positivt mottatt, kan det være riktig å sette den frem fordi det å la være å sette den frem bidrar til at man legger seg til dårlige vaner. Slik sett kan det som fremstår som rasjonelt på kort sikt, være feil i det lange løp. Her vil jeg anvende et bilde fra idrettsdagen på ungdomsskolen. Etter gjennomført 60-meter var det en lærer som sa til meg at jeg ikke måtte slutte å løpe da jeg passerte målstreken. Isolert sett virket det naturlig å slutte å løpe med en gang jeg passerte målstreken; jeg var jo ferdig. Problemet var at ved å innstille meg på å slutte å løpe da jeg passerte målstreken, var at jeg i realiteten sakket litt av på farten nå jeg nærmet meg denne,

Når jeg her skriver om å legge seg til dårlige vaner, sikter jeg ikke kun til vaner på individnivå. Jeg sikter også til vaner eller kultur på gruppenivå, for eksempel i en omgangskrets, en organisasjon eller en nasjon.

En annen side av saken er at ytringer som ikke har stor nytteverdi eller gjennomslagskraft i dag, kan vise seg nyttige i det lange løp. En som ikke viste nevneverdig respekt for ytringsansvaret, var Sokrates. Han ble som kjent dømt til å tømme giftbegeret. Allikevel har hans eksempel vært til inspirasjon gjennom tiden. Noen ganger kan en god idé bli møtt med laber interesse i begynnelsen, men slå igjennom over tid. En slik idé ville imidlertid ikke slått gjennom uten at noen var først ute med den. Når status skal gjøres opp, har ikke de som bare har diltet etter av den grunn at de ikke vil sette frem upopulære ytringer, bidratt med noe nyttig. Nå er det ikke dessverre så enkelt at de beste idéene vinner frem til slutt. Den politisk korrekte som snakker om ytringsfrihet, eller populisten som prediker at man må si det som er populært og nyttig, kan isolert sett ha rett om hva som er nyttig. Et viktig poeng i så måte er at man ikke kan vite sikkert på forhånd hva som vil vise seg nyttig over tid. Den som vil at man skal holde seg til det trygge og populære, kan pareres med at vedkommende på autoritært vis mener man må avholde seg fra å setter frem ytringer som man oppriktig tror på, og som ikke kan utelukkes å føre til noe nyttig.

Jeg vil føye til at også ytringer som ikke kan ventes å vinne frem over tid, kan være verd å sette frem. Det vil jeg gjøre ut fra følgende resonnement: Hvis en mening om et stridsspørsmål ikke vinner frem til tross for at den er riktig, må det være en grunn til det. En nærliggende grunn er at det skorter på evnen eller viljen til å skifte standpunkt hos eliten og/eller folket. Det er et problem som har betydning ut over det aktuelle stridsspørsmålet. Det at noen stod på for det som var rett, for noen måneder siden, noen år siden, eller endog mange år siden, kan være nyttig senere som et eksempel til etterfølgelse og et eksempel på hvor galt det kan føre av sted at få velger noe annet enn å etterplapre eliten eller folkeflertallet.

Jeg går så over til et argument med et visst konspiratorisk innhold. Det å vurdere ytringer etter deres konsekvenser, er en utmerket hersketeknikk. I mangel av andre argumenter kan man slenge ut en påstand om at ytringer er uhensiktsmessige, farlige, upopulære eller noe folk ikke er interessert i. Selv de mest alvorlige saker å ta opp, kan avfeies med en henvisning til at “Vi må ta opp ting folk er opptatt av”. Jeg har en følelse av at dersom jeg hadde vært partipolitisk aktiv på 50- og 60-tallet og hadde forsøkt å få med mine partifeller (hvilke parti det nå måtte ha vært på den tiden) på at vi skulle markere oss mot stygg behandling av minoriteter i Norge, hadde det dukket opp en brødgjøk som ville ha belært meg om at vi må ta opp ting folk er interessert i. Og det jeg ville at vi skulle ta opp, var ikke noe folk var interessert i. Vedkommende brødgjøk ville kanskje ha føyet til at han/hun slett ikke var uenig i saken og satte pris på mitt engasjement, men vi måtte nå ta opp saker folk brød seg om.

For den som har uærlige hensikter, utgjør autoritær pragmatisme et velkomment universalargument. Det kan brukes til å imøtegå om ikke hva som helst, så i hvert fall svært mye. Nå er det ikke så enkelt at man kan anklage ens motdebattant for hersketeknikker. Det å sette frem konspirasjonsteorier (for ikke å si ad hominem-argumenter) mot den en diskuterer mot, kan lett bli en pinlig affære. En motstander kan jo tenkes å ha hederlige motiver, om ikke metodikken er den hederligste. Derimot går det an å hevde at siden henvisning til ytringers nytteverdi lett kan bli brukt som hersketeknikk, bør vi avskjære dem helt der hvor de går ut på at man skal avstå fra å sette frem en seriøst ment ytring fordi den har uønskede konsekvenser.

Man må så være forberedt på den tunge oppgaven med å begrunne at muligheten for at slike argumenter kan brukes som hersketeknikk, gjør at de generelt bør sees bort fra. En slik begrunnelse står seg sterkere når man ser på hvor omfattende det jeg her har valgt å kalle autoritær pragmatisme, er i den offentlige debatten. Jeg har ikke gjort noen kvantitativ undersøkelse (det ville også bli meget krevende), men mitt inntrykk er at denne formen for argumentasjon er blitt mere utbredt – forekommer hyppigere – de senere årene. Mitt inntrykk er at det har økt til et nivå hvor det har blitt en betydelig støyfaktor i den offentlige debatten. Jeg vil gå så langt som å sammenligne det med den negative virkningen bullshit har.

Når jeg her omtaler “bullshit”, bruker jeg ordet i samme betydning som Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit. Frankfurt har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn. Jeg har skrevet mere om bullshit i den offentlige debatten her.

Den som avfeier ytringer som farlige eller upopulære, har en sentral ting til felles med bullshitteren. Han eller hun sier ikke nødvendigvis noe som er løgn. Men vedkommende dømmer ytringer ut fra deres effekt. Mens bullshit alltid kan avvises som … bullshit, er det en en mere krevende oppgave å imøtegå autoritær pragmatisme. Jeg har her lagt ned et visst arbeide med å argumentere for hvorfor det er en uting. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å forklare hvorfor bullshit ikke er et positivt bidrag til den offentlige samtalen. Det er rett og slett ikke noe behov for å gjøre dette, da de aller færreste forsvarer bullshit som sådan. Derfor vil de aller, aller færreste se noe behov for å utbrodere hvorfor bullshit er noe negativt. Med det som jeg her har omtalt som autoritær pragmatisme, stiller det seg annerledes. Innledningsvis skrev jeg at “pragmatisme” er et ord som for meg kan være både positivt og negativt. Det vil jeg gjette at et flertall i befolkningen, sågar et betydelig flertall, vil kunne slutte seg til. Det gjør at autoritær pragmatisme i ett henseende har et større potensial til å virke destruktivt enn det bullshit har. Det krever mere innsats å imøtegå autoritær pragmatisme enn det krever å avfeie bullshit.

Likhetstrekkene med bullshit gjør at noen tanker melder seg. Jeg har her skrevet et innlegg om pragmatismens autoritære side. Harry G. Frankfurt skrev en hel bok om bullshit. Det temaet jeg har berørt her, kan være verd en nøyere og mere omfattende omtale. Uavhengig av om undertegnede eller noen andre skulle føle seg kallet til å gå grundigere til verks, håper jeg at jeg kan ha bidratt til litt refleksjon eller ansporet til noen observasjoner. Observer gjerne når debattanter avviser ytringer ut fra deres konsekvenser i stedet for deres innhold. Er du enig i mitt inntrykk av at dette er omfattende og er blitt mere omfattende med tiden? Tenk gjerne over likheter og forskjeller mellom tilfellene. Og til slutt – tenk gjerne over hvilken virkning det har.


Diverse uttalelser om Steigan.no

Bildet illustrerer sosiale medier

Erik Strand, 08.05.2022
Sist oppdatert 04.02.2023

I det følgende vil jeg gi en del eksempler på folk og profiler som har kommet med diverse utfall mot nettstedet Steigan.no. Det vil bli en ganske omfattende artikkel, og den kan nok bli lengre underveis. Først vil jeg si noe om hvorfor jeg skriver denne artikkelen.

Jeg er av den oppfatning at det er et klart gode at flere og flere følger med på nettstedet Steigan.no. Nettstedet har publisert en rekke etterrettelige artikler om forhold man ikke blir kjent med andre steder, slik som Norges rolle når det gjelder krigen i Syria. Steigan.no har som kjent tatt opp det tunge temaet covid 19-tiltak, noe som jeg ikke vil være overrasket om er en beveggrunn bak noen av utfallene mot Steigan.

Det finnes også en del enkeltartikler av verdi om ymse temaer som jeg har valgt å lenke til via Fampo.info, som jeg redigerer. Det gjelder for eksempel dette eksempelet på mediekritikk (som er ryddig uavhengig av hva man mener om regimet i Russland). Jeg har valgt å ta det med i denne etter hvert omfattende artikkelsamlingen om norske medier. Også andre innlegg fra Steigan.no eller mennesker hvis eksistens jeg har blitt kjent med gjennom Steigan.no, har bidratt til nevnte artikkelsamling.

De reelle tilstandene i Norge er dessverre fjernt fra det man skulle ønske å se i en rettsstat og et demokrati. Derfor er det så viktig at folk bidrar til opplysning. Og nettopp derfor stiller de som på ett eller annet vis tilkjennegir at de ønsker minst mulig oppmerksomhet om nettstedet, seg på feil side av den kampen om virkelighetsforståelsen som føres blant annet i sosiale medier. Det å stille seg på feil side i kampen om virkelighetesforståelsen på dette viset er noe annet enn saklig kritikk av Steigan.no. Det er selvfølgelig legitimt å være uenig med Pål Steigans standpunkter eller mene at noen artikler på nettstedet burde vært annerledes skrevet. Dessuten vil det alltid hefte seg noen svakheter ved noen fremstillinger når man har en betydelig produksjon.

Jeg går så over til eksempler. I dette innlegget som jeg skrev 27. februar 2022, finner man en rekke eksempler på folk som tok til orde for boikott av Parkteatret fordi Steigan var en av eierne. Og i dette innlegget kommenterer jeg blant annet et utspill fra Rødt-politiker Eivor Evenrud.

Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, kommer med krasse uttalelser i VG 21.04.22. Oppslaget i VG har følgende ingress: “Raymond Johansen mener at Rødt-leder Bjørnar Moxnes bør kaste ut partimedlemmer tilknyttet nettsiden Steigan.no. Nå tar Moxnes for første gang et knallhardt, offentlig oppgjør med Pål Steigans nettside og prosjekt.”

Rødts partileder Bjørnar Moxnes følger opp i en tweet 21.04.22, hvor han skriver:

“Rødts politiske prosjekt og http://steigan.no politiske prosjekt er uforenlige.”

Moxnes følger opp med bilde av en lengre tekst han har skrevet. Hele teksten kan leses ved å følge lenken over. Her skal jeg kun gjengi et par avsnitt. Jeg merker meg at mens Moxnes bruker “konspirasjonsteorier” i en nedsettende sammenheng, viker han ikke unna for å anvende ad hominem-argumenter (påstander om Steigans hensikt med det han gjør). Moxnes skriver:

“Å spre konspirasjonsteorier som undergraver smittevernet i en dødelig pandemi handler ikke om “meningsmangfold”, men er en dypt uansvarlig og hensynsløs metode for å skaffe seg en følgerskare.

Leflingen med høyreekstreme er avskyelig, og bryter med Rødts solidariske verdier.”

Til dette har Morten Gulden (@mortengulden) følgende svar: “Bra og flott og sånn men ærlig talt så kommer dette oppgjøret så mange år for sent at det blir for dumt å sutre over kritikken fra Raymond. Eller noen andre. Det er denne kritikken som til slutt har fått dere til å gjøre det absolutte minimum man kunne forvente.”

Moxnes er blitt retweetet av bl.a. Mohamed (@mohamabd86), David Isaksen (@davidisaksen), Yngve Hauge (@project499), Reidar Strisland (@strisland), @TheRealBudt, Anders Garbom Bjørklund (@AndersGarbom), @Guldseth, Mari-Ann Hoeggen (@hoeggen), @SondreVassbotn, Birger Tennøe (@Advocaaten) og @Oispammy. Innlegget er blitt likt av bl.a. Johannes Dalen Giske (@gisken), Nann Jovold-Evenmo (@JovoldEvenmo), Kari Johansson (@karijo007), Bård Baardsen (@BBaardsen), Jørgen Holck (@JorgenHolck), Håvar Skaugen (@HSkaugen), Rødt Oslo (@RodtOslo), Kristinn Hegna (@KristHegna), Sivert W. Leirbakk (@sivertleirbakk, 1. nestleder i Akershus Unge Høyre), Magne Pettersen (@magnofob), Peter Lithell-Eggum (@PeterEggum32), ida gudding johnsen (@idajohnsa), Hans Jacob Huun Thomsen (@HansJacobThoms1, sentralstyremedlem i Unge Venstre), @seierstad, @MatheaSagdahl, daniel klausen (@danielklausen2), Svend Olav Aagedal (@soaa53), Catharina Dørumsgard (@DRumsgard), Marius Stokker (@marius_stokker), Lars Kolltveit (@LarsKolltveit), Bjørn Olav Østeby (@BjornOlavOsteby) og @SveinHaaH.

En annen som går ut mot Steigan.no, er Moxnes’ partifelle Seher Aydar. Det har jeg kommentert her.

Før valget i 2023 valgte Rød Ungdom å trekke seg fra valgkampen i Nordland, da en av fylkestingskandidatene har tilknytning til Steigan.no. Dette har jeg kommentert her.

I denne artikkelen fra 13.04.2022 kommer det frem at sentralstyret i Rød Ungdom har vedtatt at man ikke kan ha tillitsverv i partiet og samtidig være medeier i Steigan.no. I tillegg til at daværende RU-leder Arberte Tennøe Bekkhus etterlyste et oppgjør, omtales uttalelser fra Rødt i Møre og Romsdal og fylkesleder Sigve Lorås Torland.

Den 10. mai 2022 kan vi lese at organisasjonen Nei til EU tar avstand fra Steigan.no. Her gjengis et par avsnitt:

“Nei til EU tar avstand fra Steigan.no fordi nettstedet sprer konspirasjonsteorier, vaksinedesinformasjon, antisemittisme og unnskyldninger for Russlands invasjon av Ukraina.

Vi oppfordrer tillitsvalgte til å avvikle sine eierinteresser i Mot Dag AS og ikke skrive for steigan.no”.

Man kan også lese noen friske uttalelser fra Rødt-politiker Bendik Hugstmyr Woie i Folkebladet.

Vi kan lese i Dagbladet 11.05.22 at Nei til EUs utspill har ført til masseutmeldinger. På Nei til EUs Twitter-profil kan vi se at mange flagger sin uenighet. En som støtter Nei til EU, er HudsonsUnsecuredShit (@Marakkel), som skriver:

“Bravo! Og ut ifra sinnakommentarene her fra diverse grums så vil dette holde borte en del uønskelig bunnslam fra org’en deres”.

I samme tråd her Petter Krogstad (@petteruspanus) følgende kommentar til en som går mot Nei til EU: “Hva har “seriøse journalister” med Steigan å gjøre?”

Dagbladet har publisert denne lederartikkelen, som taler for seg selv.

En som over tid har vist seg som et oppkomme av utfall med varierende grad av saklighet mot Steigan, er Didrik Søderlind. Den 23. april 22 skriver han følgende på Twitter:

“Gjett hvilken gruppe “den internasjonale finanseliten” er vanlig hundefløyte-ord for”

Når Steigan i en sammenheng har snakket om den internasjonale finanseliten, finner Søderlind det passene å komme med ad hominem-aktig kobling til antisemittisme. Siden det er noen som har fått innlegg på trykk på Steigan.no som har kommet med ting som i beste fall kan kalles smakløse (to ulike syn på saken kan leses her og her), velger jeg å gjengi et par meldinger til i samme tråd, uten at jeg vil konkludere med at Søderlinds innledende melding er saklig.

En twitrer repliserte følgende til Søderlind: “Dette virker søkt. Det er mere enn nok kritikkverdige ting å ta av, trenger ikke overtolke uttalelsene hans. Man kan snakke om en internasjonal finanselite uten å tenke på jøder.”

Til det svarte Søderlind: “Det kan man. Man kan også utvikle et oppheng på Soros og ha skribenter som mener vi må ta debatten om narkosalg fra synagogene.”

Søderlinds tweet er blitt delt av blant andre Håvard (@fuzzy76, leder av Tromsø Venstre), Thomas Vik (@wiiikern), *hytter med neven* (@nevehytt), Ervin Kohn (@Ervin01), @KenMartinus og @OdaRygh.

Tweeten er blitt likt av bl.a. Trond Birkeland (@TheMetalViking) og Jo Panzer Ellegård (@JoEllegard).

Her kommenterer jeg en noe beslektet omtale av Steigan.no fra Snorre Valens side.

En som ikke ser ut til å sette pris på Steigans bidrag til ordskiftet, er Tor Jørgen Næss (@TorJrgenNss), som melder følgende på Twitter 21. april 22:

“NB! Putin søker etter soldater – Pål Steigan, Kari Jaquesson, Bjørn Ditlef Nistad, Per-Gunnar Skotåm, Torgeir Salih Holgersen, Are Hegrand, Hans Jørgen Lysglimt, Bjønnulv Evenrud, Kjetil Dreyer m.fl. Det kan opprettes en spleis for å få dere av gårde.”

Til dette svarer Lars Vangdal Tveisme (@VangdalLars) “Good luck and good riddance.”

Tor Jørgen Næss’ tweet er blitt retweetet av blant andre Øystein Gudim (@Svindeljakt), Lars Erik B. Rustad (@Besserwisser45), @BIRGERHARRY, Jane Bodil Arneberg (@ArnebergJane), Ole Bernt Lysne (@oblysne), @thomas_katt, @StensethIngvild, @idaheiseldal. Den er blitt likt av blant andre Preben Aavitsland (@Prebens), Geir Amsjø (@gamsjo), @abraxas242, Gaius Joachim Pussilum (@vonS0dergren), Arne Kø (@agko987), Thor E Isaksen (@T_horE_Isaksen), Commandeur Pedersen (@RebelBeCause), Hilde R. Anfindsen (hilanfin, lektor ved videregående skole), Hege Meyer Antonsen (@HegeA), Arne Kepp (@arkepp).

For ordens skyld er det folk bant de som Tor Jørgen Næss vil verve for Putin (ikke alle), som har gjort det selvfølgelige – å ta avstand fra Putins krigføring.

Tor Jørgen Næss’ bidrag slutter imidlertid ikke her. Den 8. mai retweetet jeg det Næss hadde skrevet med en kommentar som gikk på at det var interessant at Preben Aavitsland var blant de som hadde likt meldingen, gitt Steigans artikler om covid-19.

Tid det svarte Næss følgende: “Er det galt? De nevnte er da vitterlig tilhengere av Putin, ja, faktisk av en hver diktator som fremstår som “sterk”, og som begrenser borgernes rettigheter på alle måter de kan. Tipper PST holder et lite øye med den gjengen.” Arne Kø (@agko987) la til: “Håper da at PST følger med!”. Til det svarte Næss: “De vet hvem flere i konspirasjonsmiljøet er”. Dette syntes jeg var interessant og valgte å trekke ut et par av navnene og stille direkte spørsmål om Næss mente PST holdt øye med dem. Jeg retweetet Næss’ kommentar med følgende spørsmål:

“Vil det si at du tipper at PST følger med på

@PSteigan og Per-Gunnar Skotåm?”

Næss var da så vennlig at han repliserte med følgende oppklarende svar:

“PST har god oversikt over flere i folihattmiljøet. Skulle bare mangle faktisk. Dette er mennesker som hadde ropt hurra hvis vi ble invadert av Russland. En pervers dragning mot depoter som driver systematiske kuer egen befolkning trigger disse folkene.”

Den 2. mai 2022 skriver Siv Stillvåg (@S_Elisabeth_S) følgende:

“Slik som Steigan tolker verden er ikke friskt. En verden full av konspirasjonsteorier og vrangforestillinger. Ethvert oppegående menneske begriper hvor langt ute dette er. Den som tror Steigan farer med fakta, har virkelig mistet grepet om virkeligheten.”

Det ovenfor gjengitte følges av lenk til dette innlegget av Øyvind Strømmen.

Stillvågs tweet er blitt retweetet av David Storoy (@Baconshaxpere) og @kenrickj og likt av Frode Andersen (@frodeanders).

Jeg har i en annen post omtalt uttalelser fra Eivor Evenrud. En som støtter Evenruds angrep på Steigan.no, er stortingsrepresentant Åsmund Aukrust (Ap), som 07.04.22 twitret følgende:

“Rødt ledelsens svar her er så utrolig pinlige – og viser ikke evner å ta oppgjøret med farlige og hatefull konspirasjoner. Vi hadde aldri akseptert om en frp politiker sto bak HRS eller Resett. Bra og nødvendig fra
@EivorEvenrud

Til dette svarer Tuva Moflag (@TuvaMoflag):

“Jeg har sansen for Eivor. Virker veldig real. Og oppfatter henne som en som fronter politiske synspunkt og saker. Tar ballen og ikke mannen (eller dama).”

Moflag er også blant de som har trykket “Liker” på twweten, sammen med blant andre stortingsrepresentant Lubna Jaffery (@LubnaJaffery), Sidsel Fjelltun (@SidselFjelltun, lokalpolitiker for Sagene SV), Kristoffer Vikan (@vikanjr), siw arnesdatter kvam (@SiwKvam), Vegar Monsvoll (@vegarmonsvoll, nestleder i Politiets Fellesforbund) og Lars F. Hjetland (@LarsHjetland).

I Klassekampen 6. september 2022 har Magnus Marsdal en kronikk på trykk med overskriften “Nyhetsnihilismen”. Det blir unødvendig komplisert å her skulle gå inn på hovedinnholdet i Marsdals kronikk. Leseren kan uansett ta stilling til følgende avsnitt i kronikken:

“Nihilismen siver inn i norsk offentlighet via alternative gjør det selv-medier av typen steigan.no, resett.no og document.no. Forretningsideen deres er å “avsløre” alt hva vestlige myndigheter sier og gjør. Når dette skal foregå daglig, kan en ressursfattig redaktør fristes til å importere historier fra utenlandske, kanskje russisk-finansierte kanaler hvis bakenforliggende agenda hen ikke har innsyn i.”

I en replikk til en tråd startet av Tor Jørgen Næss, skriver Øivind Bergh (@Essensielt_no) følgende 13.10.22 (skjermdump her):

“Pål Steigan er åpenbart sprø. Han er en norsk Alex Jones, som burde vært tatt hånd om av rettsvesenet for lenge siden. Hans tilhengere er ynkelige mennesker uten snev av ryggrad.”

Magne Bjella (@MagneBjella) startet den 25.10.22 en Twitter-tråd som følger: “Sorry men jeg måtte bare blokkere Steigan… bare orker ikke dette våset i feeden.” Hav fikk følgende replikk av Erlend Vold Enget (@EV_Enget): “Er ingen rasjonell handling å like noko av det Steigan legg ut. Har lest noko av ARTIKLANE som blir publisert, og dei er alle MEININGSYTRINGAR, aka blogginnlegg, leserinnlegg, kronikk. Ingenting heng på greip. Ingenting kan dokumenterast og ettergås. Vrøvl frå a til å.”

Bilde: Today Testing på Wikimedia Commons

Seher Aydars metode

Erik Strand, 08.05.2022

Seher Aydar, stortingsrepresentant for Rødt, har den 11. april en kommentar på trykk i Dagbladet hvor hun har sitt å si om Pål Steigan og hans nettsted. Da nettstedet etter min mening har tatt opp mange viktige saker som ikke media for øvrig har tatt tak i, ser jeg det som interessant å ta et nærmere blikk på Seher Aydars metode. Jeg skal ikke drøfte alt hun skriver, delvis fordi hun noen steder refererer til ting på Steigan.no som jeg ikke har lest, og som jeg mangler nøyaktig referanse til.

En del av Seher Aydars metode ser ut til å være å tillegge andre motiver. Slikt er som kjent vanskelig både å bevise og motbevise. Det er derimot lettvint å slenge ut av seg som en bemerkning. I dette tilfellet skriver Aydar følgende:

“Rødt er et politisk prosjekt som bygger på grunnverdiene likeverd, frihet, solidaritet og fellesskap. Pål Steigan har et personlig prosjekt om å skaffe seg en følgerskare.”

Javel? Steigan har ikke annen intensjon enn å skaffe seg en følgerskare? Hvordan vet Aydar det, og hvordan kan det bevises eller motbevises? Ordlyden minner for øvrig om det Aydars partileder, Bjørnar Moxnes, har brukt i denne sammenhengen, noe man ser hvis man leser nøye her.

Videre skriver Aydar:

Metoden er å innta det til enhver tid mest kontrære standpunktet, noe som får flere triste og reaksjonære utslag:

Når de fleste ser at vi står midt i en helsefarlig pandemi, skriver Steigan at pandemien er noe superkapitalistene og vår egen overklasse har funnet på for å stenge ned produksjonen og frata folk rettigheter og levestandard. Hva da med de millioner som døde av covid-19?”

Her tillegger Aydar Steigan beveggrunner igjen. Dette kan vanskelig leses annerledes enn en påstand om at Steigan ikke velger sine standpunkter eller saker etter hva han oppriktig mener er riktig, men ut fra hva som er mest “kontrært”.

Når det gjelder covid-19, har Steigan kraftig kritisert inngripende tiltak. Leseren kan bedømme dette standpunktet selv ved f.eks. å lese her. Jeg skulle gjerne hatt en referanse til den beskrivelsen Aydar gir for å kunne vurdere hennes fremstilling av hva Steigan har sagt om covid 19, så det lar jeg ligge inntil videre.

Det Aydar skriver om Syria, blir derimot enklere å drøfte det Aydar skriver. For litt bakgrunn om temaet kan man f.eks. se denne siden. Aydar skriver: “Når folk blir opprørt over Assads angrep på egen befolkning, gjør Steigan bloggen sin til et talerør for støtte til Assad-regimet og mistenkeliggjøring av den kurdiske befolkninga i området, som kjempet mot IS og samtidig måtte forsvare seg mot Tyrkias angrepskrig.” Noe av det som har kommet frem på Steigan.no er i korte trekk at vestlige land har ført en politikk som har gavnet en “opposisjon” bestående av bl.a. IS. Man trenger ikke være noen fan av Assad for å sette pris på at det kommer frem.

Eivor Evenruds utfall mot Steigan.no

Bilde som illustrerer en generisk nettside med adresse

Erik Strand, 09.04.2022
Sist oppdatert 10.04.2022

Eivor Evenrud er en profilert person i partiet Rødt og er blant annet leder i Oslo bystyres kultur-og utdanningsutvalg. Hun er også en av flere som den senere tiden har gått sterkt ut mot nettstedet Steigan.no og folk som har en tilknytning til dette. Under overskriften – Faen så flaut i Dagbladet torsdag 7. april kan man lese at Evenrud kritiserer egne partifeller som har tilknytning til nettstedet og kommer med følgende kraftsalve:

– Dette konspirasjonssøppelet, kombinert med dårlig skjult rasisme, som spys ut på Steigan.no har venstresida vært for dårlige til å ta avstand fra, sier Evenrud til Dagbladet.

Pål Steigan selv svarer at dersom Eivor Evenrud har sterke meninger, må hun være i stand til å begrunne dem. Han svarer også at hun er velkommen til å legge frem sine argumenter på Steigan.no og skal få all den plassen hun trenger.

Konspirasjonssøppel er et reelt fenomen. Dersom Evenrud finner artikler som er dårlig faktamessig eller metodisk fundert på Steigan.no eller andre steder, må hun gjerne påpeke det. Etter å ha fulgt med på nettstedet Steigan.no over tid har jeg registrert mange ryddige fremstillinger av alvorlige forhold som ikke kommer frem i andre medier. Et eksempel er denne artikkelen om Hunter Bidens laptop. Jeg tar for meg flere eksempler her.

Når noen tar opp betente spørsmål som ikke kommer frem i andre medier, bør det applauderes, ikke rakkes ned på. Dessverre ser vi stadig eksempler på at dokumentasjon og ryddige fremstillinger av alvorlige forhold møtes med svakt fundert kritikk eller latterliggjøring. Et eksempel er dette angrepet på RettsNorge og Herman Berge. Flere eksempler finner man på denne bakgrunnssiden om en serie debatter på Venstres tidligere debattforum Talerstolen. Nevnes kan også diverse angrep på tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad (H). I boken “Oppgjør” om de hemmelige tjenestene beskriver han kritikken mot ham som følger: “Gribber og hyener de skriker og de bjeffer: “Paranoia, Paranoia!”.

Evenrud gir ikke noe eksempel på hva som er konspirasjonssøppel (i hvert fall ikke i Dagbladet 07.04.22). Derimot hevder påstår hun at “konspirasjonssøppelet” spys ut i kombinasjon med “dårlig skjult rasisme”. Det gjør saken adskillig enklere. I stedet for å avvente en konkretisering av konspirasjonssøppel på Steigan.no kan jeg kort og godt registrere at Evenrud påstår å ha sett noe forkastelig på nettstedet – rasisme – som jeg som leser over tid ikke har registrert. Nå har jeg ikke trålet alle artikler for mulig rasisme. Her er det uansett på sin plass å be om et eksempel eller flere. Så kan vi se om Evenrud har rett, eller om hun henter eksempler fra egen fantasi, eller kanskje opererer med en svært så vid definisjon av rasisme.

Det finnes forskjellige mennesker i alle partier. Rødts (den gang RV) første stortingsrepresentant var Erling Folkvord (1993-1997). Han har skrevet flere gode bøker om korrupsjon i Norge og utmerket seg som stortingsrepresentant ved å foreslå granskning av Juklerød-saken. Evenrud presterer derimot dette. Dersom jeg ikke hadde vært aktiv i et annet parti, og dersom jeg hadde vært stabil tilhenger av partiets Rødts politikk, tror jeg at jeg ville meldt meg inn for å være med på å påvirke hvem som var tillitsvalgt i partiet. I den forutgående setningen kan “Rødts” for så vidt byttes ut med genitivsformen av andre partier.

Når vi først er inne på politikere i Rødt, kan man også se på følgende uttalelse fra partisekretær Benedikte Pryneid Hansen:

– Den politiske rollen Steigan.no har inntatt er dypt problematisk, og flere Rødt-medlemmer har stått i front i kritikken av bloggens utvikling de siste åra. Det er både knyttet til konspirasjonsteorier og ensidig gjengivelse av russisk krigspropaganda, sier Hansen i en e-post til Dagbladet.

Fordi det er alvorlige forhold som tas opp på Steigan.no, så vel som andre nettsteder utenfor det etablerte, som ikke kommer frem i hovedstrømsmediene, ser jeg det som nyttig å få med hvem som kommer med utspill som Eivor Evenruds. Derfor gjengir jeg også hva hun skrev på Twitter 6. april:

“Hvis Høyrepolitikere var styreledere og aksjonærer i selskap som eier Resett, Document o.l. hadde vi vel neppe akseptert en “jammen vi har ingenting med innholdet og skribentene der å gjøre”- forklaring? Rødt-politikere bør snarest forlate Steigan.no- søppelet. Faen så flaut”

Jeg refererer så noen replikker og retweets. En som støtter Evenrud, er Jonas Tautra Vevatne (@JonasVevatne), som skriver:

“Bra! Styreledere og aksjonærer er bare en ting. Men giften fra Steigan/Putin er sterkt fremtredende i retorikken til mange av dine partifeller..”

Vevatne er for øvrig gift med Marit Meyer, som man kan lese mere om her (jf. bakgrunnsinformasjonen her).

NatteramnGjenferd (@casanor11) skriver:
@Raudt bør ekskludere samtlege
Og
Dette er ikkje spesielt for

@Raudt Mange grunnar og motiv,for å støtte #ruzzland“.

Rune Onsøien Lysbakken (@lysbakke) har følgende replikk:

“Ser ut som om trollfabrikkene er igang igjen, synes det har vært stillere en periode nå? Navnet Steigan mobiliserer nok mange,og har et par fb-venner som legger ut linker derfra stadig vekk.”

Jo Panzer Ellegård (@JoEllegard) svarer:

“Ja, du sier noe her. Steigan & Co er en himla stor hemsko. Alle partier har hemskoer, men Steigan & Co er en slags rekord.”

Børre St. Børresen (@Borre_St) skriver:

“Veldig voksent og tydelig, @EivorEvenrud ! Du har vist MOT en rekke ganger.

Europa står midt i kampen mellom #liberaledemokrati og #autoritæreregimer.
Nå tvinges norske parti til å måtte velge side”

Marit I. (@hattiec1) skriver: “

“Takk for klar tale. Helt enig!”

Evenruds tweet er i skrivende stund blitt delt av 140 twitterkontoer (jeg tar da ikke med sitatretweets). Blant disse finner vi Unge Høyres leder Ola Svenneby (@OlaSvenneby), lokalpolitiker og varaordfører Lena Amalie Hamnes (Ap) (@LenaHamnes), Elin L’Estrange (@elinlestrange, leder i Ullensaker Arbeiderparti), Jan Arild Snoen (@jasnoen), Oda (@OdaRygh), Rådgiver i LO Jonas Bals (@jonasbals), jussprofessor Hans F. Marthiniussen (@HFMarthiniussen), Philippe Schjelderup (@SaysPhilippe), Sverre Gaarder (@sgaarder), Enny Solli (@EnnySolli), ovenfor nevnte Jonas Tautra Vevatne, komiker Dag Sørås (@dagsoras), Eirik Mosveen (@EirikMosveen), Håkon Antifa Sønderland (@ergates) og Forsberg (@forsberg).

I skrivende stund har i tillegg 12 twittrere gjengitt Evenruds tweet med sitt eget tillegg (sitat-tweet). Ikke alle er positive til det Evenrud skriver. Her gjengir jeg hva noen av dem skriver:

Leder for Greenpeace, Frode Pleym (@FrodePleym) skriver:
“Klar tale fra Evenrud. Vi trenger flere politikere som sier ifra offentlig når noe stinker i eget parti.”

Øyvind Bergh (@Essensielt_no) skriver:

“Kloke ord. Dette er så til de grader på overtid, og vil treffe @Raudt som en boomerang hvis ikke eksklusjonene kommer.”

Kristin B. Bruun (@kristinbbruun) skriver: “Følg denne dama!”. Hun følger opp med dette:

“Her er mer [Legger ved lenk til oppslaget i Dagbladet]. Jeg har vært dypt i en håpløs diskusjon med et par partifeller av henne i et par dager, og det ser ut til at @Raudt trenger slike som @EivorEvenrud. De angjeldende forsvarer eierskap i Mot dag.”

Kristoffer Gressli (@gressli): “Så enkelt kan det sies. Punktum.”

Knirkleif Onhaug (@gspr0): “Sånn! Sånn ser en rak rygg og solide prinsipper ut! Hatten av til Evenrud.”

Tore Wilker Nitter Walaker (@torewalaker), leder for Frogner Venstre: “Solid erklæring frå ein rakrygga Raudt-politikar i Oslo Bystyre”

Odd M (@Oddi70): “#kudos

Bilde: Rock1997 på Wikimedia Commons

En uttalelse fra Kari Jaquesson

Bildet illustrerer sosiale medier

Erik Strand, 05.03.2022
Sist oppdatert 17.03.2022

I en tweet kan vi lese at Kari Jaquesson støtter Putins krig mot Ukraina. Jeg ser det som unødvendig å begrunne at det er et idiotisk standpunkt. I stedet velger jeg å gjengi en formulering Pål Steigan brukte i et innlegg 25. februar: “Det er ikke vanskelig å ta avstand fra Russlands invasjon i Ukraina. Det er en no-brainer, som det heter.” Hva kaller man en person som ikke klarer en no-brainer?

I tråden jeg lenket til innledningsvis, møter Jaquesson ikke uventet sterk kritikk og harselering. Rett og slett fordi folk ikke har noe til overs for støtte til Putins krigføring. Det er i og for seg en grei måte vurdere saken på, men det er et perspektiv på saken jeg mener er viktigere. Kari Jaquesson har tatt opp noen viktige temaer i den offentlige debatten. Det gjelder ikke minst krigen i Syria. Hun har også vært appellant på i hvert fall én av covid 19-demonstrasjonene foran Stortinget (jeg kommenterer denne demonstrasjonen så vidt i en annen sammenheng her).

Det finnes nok av betente temaer å ta tak i i den offentlige debatten. Det gjelder å ta tak i dem på en seriøs måte og ikke drive med tullball. Nå vet jeg om eksempler på folk med hakkende gale synspunkter som faktisk har bidratt med noe positivt og ryddig i kampen mot korrupsjon og maktmisbruk i Norge. Som regel er slike synspunkter et tegn på at man bør følge litt med på om dette er noen man ønsker å fronte. For all del, dersom for eksempel Kari Jaquesson kommer med udiskutabel dokumentasjon, ja da er det riktig å bruke bruke det. Men la oss følge med på hva slags dømmekraft folk som tar opp viktige og betente saker, utviser.

Til slutt velger jeg å lenke til en tråd av Didrik Søderlind hvor man kan bli kjent med flere festlige uttalelser fra Jaquesson.

Bilde: Today Testing på Wikimedia Commons