Erik Strand, 3. desember 2022

Pragmatisme er et spesielt ord i språket. Jeg kommer ikke på noen ord som i like stor grad er både positivt og negativt ladet. Det er egnet både som honnørord og et ord med nedsettende betydning. Mange andre ord kan også være honnørord eller ha nedsettende betydning etter hvem som bruker ordet. Ord som “sosialisme” eller “markedsliberalisme” har en positiv eller negativ klang avhengig av brukerens ståsted. Pragmatisme kan bli brukt i en positiv eller negativ betydning av en og samme person. Det kan for så vidt også sies om andre ord. Paternalisme er ett eksempel. Det kan brukes positivt eller negativt av en og samme person alt etter sammenhengen.

Begrepet pragmatisme utmerker seg allikevel ved at det griper så dypt inn i ens oppfatning av hva som er rett og galt, både i storpolitikken og dagliglivet, både abstrakt og konkret. En som etter mitt syn har fått frem både de positive og de negative sidene ved pragmatisme på en mesterlig måte, er Henrik Ibsen. Ibsen er som kjent forfatteren bak både En folkefiende og Villanden. Disse to verkene kan sies å inneholde stikk motsatte budskap, dog uten å motsi hverandre. Noe av det jeg setter pris på ved disse to verkene, er at de er skrevet av samme person. Det ene verket er en hyllest til prinsippfasthet og integritet. Det andre inneholder en advarsel mot prinsipprytteri og naiv idealisme.

I det følgende vil jeg ta for meg pragmatismens negative side. Det betyr ikke at jeg på noen måte underkjenner pragmatismens positive sider. Jeg synes et stykke som Vildanden får frem et verdifullt poeng. Og jeg er enig med en tidligere statsminister at man noen ganger har plikt til å lyve. Videre er jeg uenig med selverklærte pliktetikere som Immanuel Kant og Adolf Eichmann. Her skal jeg imidlertid konsentrere meg om pragmatismens negative sider. Resten av dette innlegget vil være todelt. Først vil jeg gi en del eksempler på hva jeg sikter til. Deretter vil jeg gi noen argumenter for at denne formen for pragmatisme ikke har stort for seg, og at den utgjør et negativt bidrag til den offentlige debatten. Mitt inntrykk er at dette negative bidrag til den offentlige debatten har blitt mere omfangsrikt de senere årene.

Som påpekt er pragmatisme et veldig vidt begrep, og jeg skal nå presisere hva det er jeg skal ta for meg. Det er en form for argumentasjon hvor en ytring kritiseres ikke ut fra dens innhold (logikk, metode, verdimessig innhold, overensstemmelse med fakta etc.), men ut fra dens konsekvenser. Dersom man er tilhenger av konsekvensetikk. skulle man kanskje tenke – sånn rent umiddelbart og uten å tenke seg om – at det er en korrekt form for argumentasjon. Det mener jeg at det slett ikke er. En riktig anvendelse av konsekvensetikk består i å bedømme en handling etter å ha tenkt over alle mulige utfall. Det som ved første innskytelse kan se ut til å være riktig for en konsekvensetiker, kan ved nærmere undersøkelse vise seg å være fullstendig feil.

Jeg går så over til eksempler. Det første eksemplet har jeg valgt av den enkle grunn at det er blitt koblet til et nyord jeg i likhet med mange andre ikke er så begeistret for. Jeg sikter til tidligere AUF-leder Eskil Pedersens utspill om “ytringsansvar”. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011 kom Pedersen med flere uttalelser om at debattanter måtte ta mere ansvar for konsekvensene av sine uttalelser. Pedersen uttalte blant annet følgende:

“Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.”

Eskil Pedersens uttalelser er blitt husket blant annet fordi han lanserte et nyord, “ytringsansvar”, og for sammenhengen det skjedde i. Han er imidlertid ikke alene om å bedømme ytringer ut fra konsekvensene. Et særlig eklatant eksempel er fra tiden før Internett slo igjennom, og jeg tyr derfor til egen hukommelse som kilde. I valgkampen i 1997 lanserte Fremskrittspartiets Carl I. Hagen et kontroversielt forslag. Partilederen ville avskaffe undervisning på samisk i den offentlige norske skolen. En begrunnelse jeg husker fra Hagen var at noen krefter kunne finne på å kreve en samisk stat. Det som mange av oss ser på som en fullt ut legitim form for ytring – å bruke et språk med tradisjoner lengre enn manns minne i Norge, var i følge Hagen noe betenkelig fordi det kunne bidra til å gi folk uheldige idéer.

Et annet eksempel er uttalelser etter teaterstykket Ways of Seeing. En kort oppsummering: I 2018 satte Black Box Teater opp stykket “Ways of Seeing”. Under denne forestillingen ble bilder fra blant annet daværende justisminsiter Tor Mikkel Waras hjem vist. I etterkant av stykket kom det trusler mot Wara. Det viste seg senere at dette var iscenesatt av hans samboer. I mellomtiden kom det en del kritikk mot teatret. Selv om teatret ikke hadde oppfordret til vold av noe slag, fantes det de som kritiserte teatret for å “legitimere hat” eller å “sette andres liv potensielt i fare”. Det siste ble uttalt av FrP-politiker Christian Tybring-Gjedde overfor Dagbladet.

Eskil Pedersens uttalelser kan lett få en til å tenke på merkelappen “politisk korrekthet”. Det finnes også en annen slags åndsretning eller politisk merkelapp som er nært og naturlig forbundet med det å bedømme ytringer etter deres konsekvenser. Jeg sikter da til populisme. Et typisk trekk ved populisme er å bedømme ytringer etter deres markedsverdi. En god ytring skal være populær og gi uttelling ved valg. Eksemplene på autoritære populistiske nedsablinger av ytringer som i og for seg er helt legitime, er legio. De fleste eksemplene på autoritær populisme er ikke et tastetrykk unna. Autoritære populistiske ytringer av typen “Dette kan bli upopulært” eller “Dette er ikke folk interessert i” uttales gjerne i lukkede rom. En smakebit fra det offentlige ordskiftet finnes her.

Mange har også støtt på lignende autoritære utsagn, som at man må tenke på hva man sier for å ha gode karrieremuligheter eller være populær i vennekretsen. Et guffent eksempel eksempel fra Dagens Næringsliv er fra tiden før Internett, og igjen må jeg ta forbehold om at eksemplet er fra egen hukommelse. Eksemplet gjelder en leder eller annen kommentar i Dagens Næringsliv som langet ut for representanter for en norsk bedrift. Disse hadde kritisert ett eller annet (jeg husker ikke hva) ved Stortingets politikk. Dette måtte bedriften vite at kunne medføre at Stortinget besluttet noe som var til deres ugunst!

Da Eskil Pedersen kom med sitt famøse utspill om ytringsansvar, rettet han skytset mot politiske motstandere som hadde kommet med ytringer han var uenig i. Enda verre blir det når noen retter pekefingeren mot ytringer som man i og for seg ikke er noe galt med, men som man mener kan få uheldige konsekvenser. Dette kan sågar bli brukt mot ytringer som ethvert forstandig menneske må være enig i at adresserer reelle og alvorlige problemer.

Yahya Hassan var en dansk dikter som tok opp negative sider ved innvandrermiljøer i Danmark. Enkelte mente at det var noe han ikke burde gjort. Den svenske dikteren Athena Farrokhzad kritiserte Hassan for “å gi argumenter til Dansk Folkeparti”. Det hører med til historien at Hassan ikke hadde noe til overs for innvandringskritiske grupper som Dansk Folkeparti. Den som tar opp overgrep innen et miljø, blir anklaget for å “gi argumenter” til noen man ikke liker.

Hvordan møte denne typen argumenter

Over har jeg gitt diverse eksempler på hvordan folk er blitt kritisert for å sette frem ytringer, og dette ikke blir begrunnet med at ytringen nødvendigvis er gal i seg selv, men fordi den kan føre til uønskede konsekvenser. Eksemplene jeg har gitt, viser at sådan kritikk kan komme fra ulike hold og opptre i svært ulike varianter. Nå går jeg over til del to, som består i å argumentere for hvorfor en slik form for pragmatisme er en uting.

Motargumentene mot de som mener at man skal avstå fra å sette frem visse ytringer med den begrunnelse at de har uheldige konsekvenser, vil selvfølgelig variere med hva saken gjelder. Noen motargumenter kan man imidlertid bruke i flere sammenhenger. Noen typer situasjoner hvor man støter på autoritær pragmatisme, er også mere vanlige enn andre. Mange av oss har vært forskånet fra å bli beskylt for å fremme hatprat eller å sette andre mennesker i fare. Derimot er det nok mange som har vært politisk aktive, som har møtt den populistiske versjonen ganske så ofte. Man kan snart ikke åpne kjeften uten å bli møtt med en markedsanalyse. Med den største selvfølgelighet blir seriøse innlegg møtt med varianter av “dette er ikke folk interessert i”. Mitt inntrykk er at dette er et tverrpolitisk fenomen.

Jeg kan begynne med den mest opplagte innvendingen mot den autoritære pragmatisme jeg har gitt eksempler på over. Det er at slike holdninger strider mot sannhetssøken og saklighet. Ytringsansvar er en antitese til saklighet. Den som krever ytringsansvar, er ikke bare usaklig, men eksplisitt usaklig. I motsetning til vanlige usaklige personer, sier den som krever ytringsansvar, at du skal innrette dine ytringer etter noe annet enn det saken gjelder – andre menneskers subjektive oppfatninger.

Jeg startet med den første og mest opplagte innskytelsen. Det er imidlertid ikke nok. Diskusjoner har en ting til felles med sjakk. Man må være forberedt på flere mottrekk. Innledningsvis påpekte jeg at pragmatisme er både positivt og negativt. Den som vil stå på det å være prinsipiell, vil sjelden score på helt åpent mål. Så her gjelder det å være forberedt og ha mere i bakhånd. Den som krever ytringsansvar, kan isolert sett ha et poeng eller noe som ligner et poeng. Taktikkeri kan lønne seg i det korte løp. Da kan det være utfordrende å begrunne at det som tilsynelatende er irrasjonelt, allikevel er det rette.

I tillegg til å være eksplisitt usaklige er autoritære former for pragmatisme nettopp autoritære. De er dessuten antiintellektuelle og bidrar til å fremme konformitet. Her er det ikke så dumt å stille et dumt spørsmål: Hvorfor er det dumt å være autoritær? Det spørsmålet har flere svar som fyller ut hverandre. For det første har det å kunne fremme ytringer en verdi i seg selv. Det å kun måle ytringer etter måloppnåelse, blir meningsløst på linje med å si at en foss som ikke produserer elektrisitet, er verdiløs, eller at sex bare har verdi hvis man produserer barn.

Gleden ved å sette frem ytringer man tror på, er dessuten nyttig ved at den ansporer mennesker til å komme med små og store bidrag i den offentlige debatten. Et samfunn hvor man må veie sine ord på gullvekt ikke fordi ytringene nødvendigvis er f.eks. usanne eller sårende, men fordi de kan være upopulære eller farlige, er et samfunn som hemmer kreativitet, nytenkning og nødvendige korreksjoner. Kravet om at man må holde seg til de ytringer som er trygge og populære, vil lett kunne hemme nødvendig trening, dannelse og beredskap med tanke på å skulle fronte noe ikke flokken tror på. Det finnes psykologiske studier som viser at vi mennesker har en tendens til å tilpasse være utsagn etter det man tror er populært heller en det man holder for å være sant. Det har også vist seg at vi nordmenn som gruppe scorer dårlig i så måte. Jeg vil derfor sette frem følgende argument for at man skal si det man oppriktig mener etter å ha tenkt seg så mye om som omstendighetene krever, selv om det ikke ser ut til å ha positiv nytteverdi å si det:

Selv om det isolert sett ikke ser ut til å være nyttig å sette frem en ytring man ikke regner med skal ha gjennomslagskraft eller bli positivt mottatt, kan det være riktig å sette den frem fordi det å la være å sette den frem bidrar til at man legger seg til dårlige vaner. Slik sett kan det som fremstår som rasjonelt på kort sikt, være feil i det lange løp. Her vil jeg anvende et bilde fra idrettsdagen på ungdomsskolen. Etter gjennomført 60-meter var det en lærer som sa til meg at jeg ikke måtte slutte å løpe da jeg passerte målstreken. Isolert sett virket det naturlig å slutte å løpe med en gang jeg passerte målstreken; jeg var jo ferdig. Problemet var at ved å innstille meg på å slutte å løpe da jeg passerte målstreken, var at jeg i realiteten sakket litt av på farten nå jeg nærmet meg denne,

Når jeg her skriver om å legge seg til dårlige vaner, sikter jeg ikke kun til vaner på individnivå. Jeg sikter også til vaner eller kultur på gruppenivå, for eksempel i en omgangskrets, en organisasjon eller en nasjon.

En annen side av saken er at ytringer som ikke har stor nytteverdi eller gjennomslagskraft i dag, kan vise seg nyttige i det lange løp. En som ikke viste nevneverdig respekt for ytringsansvaret, var Sokrates. Han ble som kjent dømt til å tømme giftbegeret. Allikevel har hans eksempel vært til inspirasjon gjennom tiden. Noen ganger kan en god idé bli møtt med laber interesse i begynnelsen, men slå igjennom over tid. En slik idé ville imidlertid ikke slått gjennom uten at noen var først ute med den. Når status skal gjøres opp, har ikke de som bare har diltet etter av den grunn at de ikke vil sette frem upopulære ytringer, bidratt med noe nyttig. Nå er det ikke dessverre så enkelt at de beste idéene vinner frem til slutt. Den politisk korrekte som snakker om ytringsfrihet, eller populisten som prediker at man må si det som er populært og nyttig, kan isolert sett ha rett om hva som er nyttig. Et viktig poeng i så måte er at man ikke kan vite sikkert på forhånd hva som vil vise seg nyttig over tid. Den som vil at man skal holde seg til det trygge og populære, kan pareres med at vedkommende på autoritært vis mener man må avholde seg fra å setter frem ytringer som man oppriktig tror på, og som ikke kan utelukkes å føre til noe nyttig.

Jeg vil føye til at også ytringer som ikke kan ventes å vinne frem over tid, kan være verd å sette frem. Det vil jeg gjøre ut fra følgende resonnement: Hvis en mening om et stridsspørsmål ikke vinner frem til tross for at den er riktig, må det være en grunn til det. En nærliggende grunn er at det skorter på evnen eller viljen til å skifte standpunkt hos eliten og/eller folket. Det er et problem som har betydning ut over det aktuelle stridsspørsmålet. Det at noen stod på for det som var rett, for noen måneder siden, noen år siden, eller endog mange år siden, kan være nyttig senere som et eksempel til etterfølgelse og et eksempel på hvor galt det kan føre av sted at få velger noe annet enn å etterplapre eliten eller folkeflertallet.

Jeg går så over til et argument med et visst konspiratorisk innhold. Det å vurdere ytringer etter deres konsekvenser, er en utmerket hersketeknikk. I mangel av andre argumenter kan man slenge ut en påstand om at ytringer er uhensiktsmessige, farlige, upopulære eller noe folk ikke er interessert i. Selv de mest alvorlige saker å ta opp, kan avfeies med en henvisning til at “Vi må ta opp ting folk er opptatt av”. Jeg har en følelse av at dersom jeg hadde vært partipolitisk aktiv på 50- og 60-tallet og hadde forsøkt å få med mine partifeller (hvilke parti det nå måtte ha vært på den tiden) på at vi skulle markere oss mot stygg behandling av minoriteter i Norge, hadde det dukket opp en brødgjøk som ville ha belært meg om at vi må ta opp ting folk er interessert i. Og det jeg ville at vi skulle ta opp, var ikke noe folk var interessert i. Vedkommende brødgjøk ville kanskje ha føyet til at han/hun slett ikke var uenig i saken og satte pris på mitt engasjement, men vi måtte nå ta opp saker folk brød seg om.

For den som har uærlige hensikter, utgjør autoritær pragmatisme et velkomment universalargument. Det kan brukes til å imøtegå om ikke hva som helst, så i hvert fall svært mye. Nå er det ikke så enkelt at man kan anklage ens motdebattant for hersketeknikker. Det å sette frem konspirasjonsteorier (for ikke å si ad hominem-argumenter) mot den en diskuterer mot, kan lett bli en pinlig affære. En motstander kan jo tenkes å ha hederlige motiver, om ikke metodikken er den hederligste. Derimot går det an å hevde at siden henvisning til ytringers nytteverdi lett kan bli brukt som hersketeknikk, bør vi avskjære dem helt der hvor de går ut på at man skal avstå fra å sette frem en seriøst ment ytring fordi den har uønskede konsekvenser.

Man må så være forberedt på den tunge oppgaven med å begrunne at muligheten for at slike argumenter kan brukes som hersketeknikk, gjør at de generelt bør sees bort fra. En slik begrunnelse står seg sterkere når man ser på hvor omfattende det jeg her har valgt å kalle autoritær pragmatisme, er i den offentlige debatten. Jeg har ikke gjort noen kvantitativ undersøkelse (det ville også bli meget krevende), men mitt inntrykk er at denne formen for argumentasjon er blitt mere utbredt – forekommer hyppigere – de senere årene. Mitt inntrykk er at det har økt til et nivå hvor det har blitt en betydelig støyfaktor i den offentlige debatten. Jeg vil gå så langt som å sammenligne det med den negative virkningen bullshit har.

Når jeg her omtaler “bullshit”, bruker jeg ordet i samme betydning som Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit. Frankfurt har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn. Jeg har skrevet mere om bullshit i den offentlige debatten her.

Den som avfeier ytringer som farlige eller upopulære, har en sentral ting til felles med bullshitteren. Han eller hun sier ikke nødvendigvis noe som er løgn. Men vedkommende dømmer ytringer ut fra deres effekt. Mens bullshit alltid kan avvises som … bullshit, er det en en mere krevende oppgave å imøtegå autoritær pragmatisme. Jeg har her lagt ned et visst arbeide med å argumentere for hvorfor det er en uting. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å forklare hvorfor bullshit ikke er et positivt bidrag til den offentlige samtalen. Det er rett og slett ikke noe behov for å gjøre dette, da de aller færreste forsvarer bullshit som sådan. Derfor vil de aller, aller færreste se noe behov for å utbrodere hvorfor bullshit er noe negativt. Med det som jeg her har omtalt som autoritær pragmatisme, stiller det seg annerledes. Innledningsvis skrev jeg at “pragmatisme” er et ord som for meg kan være både positivt og negativt. Det vil jeg gjette at et flertall i befolkningen, sågar et betydelig flertall, vil kunne slutte seg til. Det gjør at autoritær pragmatisme i ett henseende har et større potensial til å virke destruktivt enn det bullshit har. Det krever mere innsats å imøtegå autoritær pragmatisme enn det krever å avfeie bullshit.

Likhetstrekkene med bullshit gjør at noen tanker melder seg. Jeg har her skrevet et innlegg om pragmatismens autoritære side. Harry G. Frankfurt skrev en hel bok om bullshit. Det temaet jeg har berørt her, kan være verd en nøyere og mere omfattende omtale. Uavhengig av om undertegnede eller noen andre skulle føle seg kallet til å gå grundigere til verks, håper jeg at jeg kan ha bidratt til litt refleksjon eller ansporet til noen observasjoner. Observer gjerne når debattanter avviser ytringer ut fra deres konsekvenser i stedet for deres innhold. Er du enig i mitt inntrykk av at dette er omfattende og er blitt mere omfattende med tiden? Tenk gjerne over likheter og forskjeller mellom tilfellene. Og til slutt – tenk gjerne over hvilken virkning det har.

Erik Strand, 08.05.2022
Sist oppdatert 11.03.2023

I det følgende vil jeg gi en del eksempler på folk og profiler som har kommet med diverse utfall mot nettstedet Steigan.no. Det vil bli en ganske omfattende artikkel, og den kan nok bli lengre underveis. Først vil jeg si noe om hvorfor jeg skriver denne artikkelen.

Jeg er av den oppfatning at det er et klart gode at flere og flere følger med på nettstedet Steigan.no. Nettstedet har publisert en rekke etterrettelige artikler om forhold man ikke blir kjent med andre steder, slik som Norges rolle når det gjelder krigen i Syria. Steigan.no har som kjent tatt opp det tunge temaet covid 19-tiltak, noe som jeg ikke vil være overrasket om er en beveggrunn bak noen av utfallene mot Steigan.

Det finnes også en del enkeltartikler av verdi om ymse temaer som jeg har valgt å lenke til via Fampo.info, som jeg redigerer. Det gjelder for eksempel dette eksempelet på mediekritikk (som er ryddig uavhengig av hva man mener om regimet i Russland). Jeg har valgt å ta det med i denne etter hvert omfattende artikkelsamlingen om norske medier. Også andre innlegg fra Steigan.no eller mennesker hvis eksistens jeg har blitt kjent med gjennom Steigan.no, har bidratt til nevnte artikkelsamling.

De reelle tilstandene i Norge er dessverre fjernt fra det man skulle ønske å se i en rettsstat og et demokrati. Derfor er det så viktig at folk bidrar til opplysning. Og nettopp derfor stiller de som på ett eller annet vis tilkjennegir at de ønsker minst mulig oppmerksomhet om nettstedet, seg på feil side av den kampen om virkelighetsforståelsen som føres blant annet i sosiale medier. Det å stille seg på feil side i kampen om virkelighetesforståelsen på dette viset er noe annet enn saklig kritikk av Steigan.no. Det er selvfølgelig legitimt å være uenig med Pål Steigans standpunkter eller mene at noen artikler på nettstedet burde vært annerledes skrevet. Dessuten vil det alltid hefte seg noen svakheter ved noen fremstillinger når man har en betydelig produksjon.

Jeg går så over til eksempler. I dette innlegget som jeg skrev 27. februar 2022, finner man en rekke eksempler på folk som tok til orde for boikott av Parkteatret fordi Steigan var en av eierne. Og i dette innlegget kommenterer jeg blant annet et utspill fra Rødt-politiker Eivor Evenrud.

Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, kommer med krasse uttalelser i VG 21.04.22. Oppslaget i VG har følgende ingress: “Raymond Johansen mener at Rødt-leder Bjørnar Moxnes bør kaste ut partimedlemmer tilknyttet nettsiden Steigan.no. Nå tar Moxnes for første gang et knallhardt, offentlig oppgjør med Pål Steigans nettside og prosjekt.”

Rødts partileder Bjørnar Moxnes følger opp i en tweet 21.04.22, hvor han skriver:

“Rødts politiske prosjekt og http://steigan.no politiske prosjekt er uforenlige.”

Moxnes følger opp med bilde av en lengre tekst han har skrevet. Hele teksten kan leses ved å følge lenken over. Her skal jeg kun gjengi et par avsnitt. Jeg merker meg at mens Moxnes bruker “konspirasjonsteorier” i en nedsettende sammenheng, viker han ikke unna for å anvende ad hominem-argumenter (påstander om Steigans hensikt med det han gjør). Moxnes skriver:

“Å spre konspirasjonsteorier som undergraver smittevernet i en dødelig pandemi handler ikke om “meningsmangfold”, men er en dypt uansvarlig og hensynsløs metode for å skaffe seg en følgerskare.

Leflingen med høyreekstreme er avskyelig, og bryter med Rødts solidariske verdier.”

Til dette har Morten Gulden (@mortengulden) følgende svar: “Bra og flott og sånn men ærlig talt så kommer dette oppgjøret så mange år for sent at det blir for dumt å sutre over kritikken fra Raymond. Eller noen andre. Det er denne kritikken som til slutt har fått dere til å gjøre det absolutte minimum man kunne forvente.”

Moxnes er blitt retweetet av bl.a. Mohamed (@mohamabd86), David Isaksen (@davidisaksen), Yngve Hauge (@project499), Reidar Strisland (@strisland), @TheRealBudt, Anders Garbom Bjørklund (@AndersGarbom), @Guldseth, Mari-Ann Hoeggen (@hoeggen), @SondreVassbotn, Birger Tennøe (@Advocaaten) og @Oispammy. Innlegget er blitt likt av bl.a. Johannes Dalen Giske (@gisken), Nann Jovold-Evenmo (@JovoldEvenmo), Kari Johansson (@karijo007), Bård Baardsen (@BBaardsen), Jørgen Holck (@JorgenHolck), Håvar Skaugen (@HSkaugen), Rødt Oslo (@RodtOslo), Kristinn Hegna (@KristHegna), Sivert W. Leirbakk (@sivertleirbakk, 1. nestleder i Akershus Unge Høyre), Magne Pettersen (@magnofob), Peter Lithell-Eggum (@PeterEggum32), ida gudding johnsen (@idajohnsa), Hans Jacob Huun Thomsen (@HansJacobThoms1, sentralstyremedlem i Unge Venstre), @seierstad, @MatheaSagdahl, daniel klausen (@danielklausen2), Svend Olav Aagedal (@soaa53), Catharina Dørumsgard (@DRumsgard), Marius Stokker (@marius_stokker), Lars Kolltveit (@LarsKolltveit), Bjørn Olav Østeby (@BjornOlavOsteby) og @SveinHaaH.

En annen som går ut mot Steigan.no, er Moxnes’ partifelle Seher Aydar. Det har jeg kommentert her.

Den 10. mai 2022 kan vi lese at organisasjonen Nei til EU tar avstand fra Steigan.no. Her gjengis et par avsnitt:

“Nei til EU tar avstand fra Steigan.no fordi nettstedet sprer konspirasjonsteorier, vaksinedesinformasjon, antisemittisme og unnskyldninger for Russlands invasjon av Ukraina.

Vi oppfordrer tillitsvalgte til å avvikle sine eierinteresser i Mot Dag AS og ikke skrive for steigan.no”.

Man kan også lese noen friske uttalelser fra Rødt-politiker Bendik Hugstmyr Woie i Folkebladet.

Vi kan lese i Dagbladet 11.05.22 at Nei til EUs utspill har ført til masseutmeldinger. På Nei til EUs Twitter-profil kan vi se at mange flagger sin uenighet. En som støtter Nei til EU, er HudsonsUnsecuredShit (@Marakkel), som skriver:

“Bravo! Og ut ifra sinnakommentarene her fra diverse grums så vil dette holde borte en del uønskelig bunnslam fra org’en deres”.

I samme tråd her Petter Krogstad (@petteruspanus) følgende kommentar til en som går mot Nei til EU: “Hva har “seriøse journalister” med Steigan å gjøre?”

Dagbladet har publisert denne lederartikkelen, som taler for seg selv.

En som over tid har vist seg som et oppkomme av utfall med varierende grad av saklighet mot Steigan, er Didrik Søderlind. Den 23. april 22 skriver han følgende på Twitter:

“Gjett hvilken gruppe “den internasjonale finanseliten” er vanlig hundefløyte-ord for”

Når Steigan i en sammenheng har snakket om den internasjonale finanseliten, finner Søderlind det passene å komme med ad hominem-aktig kobling til antisemittisme. Siden det er noen som har fått innlegg på trykk på Steigan.no som har kommet med ting som i beste fall kan kalles smakløse (to ulike syn på saken kan leses her og her), velger jeg å gjengi et par meldinger til i samme tråd, uten at jeg vil konkludere med at Søderlinds innledende melding er saklig.

En twitrer repliserte følgende til Søderlind: “Dette virker søkt. Det er mere enn nok kritikkverdige ting å ta av, trenger ikke overtolke uttalelsene hans. Man kan snakke om en internasjonal finanselite uten å tenke på jøder.”

Til det svarte Søderlind: “Det kan man. Man kan også utvikle et oppheng på Soros og ha skribenter som mener vi må ta debatten om narkosalg fra synagogene.”

Søderlinds tweet er blitt delt av blant andre Håvard (@fuzzy76, leder av Tromsø Venstre), Thomas Vik (@wiiikern), *hytter med neven* (@nevehytt), Ervin Kohn (@Ervin01), @KenMartinus og @OdaRygh.

Tweeten er blitt likt av bl.a. Trond Birkeland (@TheMetalViking) og Jo Panzer Ellegård (@JoEllegard).

En som ikke ser ut til å sette pris på Steigans bidrag til ordskiftet, er Tor Jørgen Næss (@TorJrgenNss), som melder følgende på Twitter 21. april 22:

“NB! Putin søker etter soldater – Pål Steigan, Kari Jaquesson, Bjørn Ditlef Nistad, Per-Gunnar Skotåm, Torgeir Salih Holgersen, Are Hegrand, Hans Jørgen Lysglimt, Bjønnulv Evenrud, Kjetil Dreyer m.fl. Det kan opprettes en spleis for å få dere av gårde.”

Til dette svarer Lars Vangdal Tveisme (@VangdalLars) “Good luck and good riddance.”

Tor Jørgen Næss’ tweet er blitt retweetet av blant andre Øystein Gudim (@Svindeljakt), Lars Erik B. Rustad (@Besserwisser45), @BIRGERHARRY, Jane Bodil Arneberg (@ArnebergJane), Ole Bernt Lysne (@oblysne), @thomas_katt, @StensethIngvild, @idaheiseldal. Den er blitt likt av blant andre Preben Aavitsland (@Prebens), Geir Amsjø (@gamsjo), @abraxas242, Gaius Joachim Pussilum (@vonS0dergren), Arne Kø (@agko987), Thor E Isaksen (@T_horE_Isaksen), Commandeur Pedersen (@RebelBeCause), Hilde R. Anfindsen (hilanfin, lektor ved videregående skole), Hege Meyer Antonsen (@HegeA), Arne Kepp (@arkepp).

For ordens skyld er det folk bant de som Tor Jørgen Næss vil verve for Putin (ikke alle), som har gjort det selvfølgelige – å ta avstand fra Putins krigføring.

Tor Jørgen Næss’ bidrag slutter imidlertid ikke her. Den 8. mai retweetet jeg det Næss hadde skrevet med en kommentar som gikk på at det var interessant at Preben Aavitsland var blant de som hadde likt meldingen, gitt Steigans artikler om covid-19.

Tid det svarte Næss følgende: “Er det galt? De nevnte er da vitterlig tilhengere av Putin, ja, faktisk av en hver diktator som fremstår som “sterk”, og som begrenser borgernes rettigheter på alle måter de kan. Tipper PST holder et lite øye med den gjengen.” Arne Kø (@agko987) la til: “Håper da at PST følger med!”. Til det svarte Næss: “De vet hvem flere i konspirasjonsmiljøet er”. Dette syntes jeg var interessant og valgte å trekke ut et par av navnene og stille direkte spørsmål om Næss mente PST holdt øye med dem. Jeg retweetet Næss’ kommentar med følgende spørsmål:

“Vil det si at du tipper at PST følger med på

@PSteigan og Per-Gunnar Skotåm?”

Næss var da så vennlig at han repliserte med følgende oppklarende svar:

“PST har god oversikt over flere i folihattmiljøet. Skulle bare mangle faktisk. Dette er mennesker som hadde ropt hurra hvis vi ble invadert av Russland. En pervers dragning mot depoter som driver systematiske kuer egen befolkning trigger disse folkene.”

Den 2. mai 2022 skriver Siv Stillvåg (@S_Elisabeth_S) følgende:

“Slik som Steigan tolker verden er ikke friskt. En verden full av konspirasjonsteorier og vrangforestillinger. Ethvert oppegående menneske begriper hvor langt ute dette er. Den som tror Steigan farer med fakta, har virkelig mistet grepet om virkeligheten.”

Det ovenfor gjengitte følges av lenk til dette innlegget av Øyvind Strømmen.

Stillvågs tweet er blitt retweetet av David Storoy (@Baconshaxpere) og @kenrickj og likt av Frode Andersen (@frodeanders).

Jeg har i en annen post omtalt uttalelser fra Eivor Evenrud. En som støtter Evenruds angrep på Steigan.no, er stortingsrepresentant Åsmund Aukrust (Ap), som 07.04.22 twitret følgende:

“Rødt ledelsens svar her er så utrolig pinlige – og viser ikke evner å ta oppgjøret med farlige og hatefull konspirasjoner. Vi hadde aldri akseptert om en frp politiker sto bak HRS eller Resett. Bra og nødvendig fra
@EivorEvenrud“

Til dette svarer Tuva Moflag (@TuvaMoflag):

“Jeg har sansen for Eivor. Virker veldig real. Og oppfatter henne som en som fronter politiske synspunkt og saker. Tar ballen og ikke mannen (eller dama).”

Moflag er også blant de som har trykket “Liker” på twweten, sammen med blant andre stortingsrepresentant Lubna Jaffery (@LubnaJaffery), Sidsel Fjelltun (@SidselFjelltun, lokalpolitiker for Sagene SV), Kristoffer Vikan (@vikanjr), siw arnesdatter kvam (@SiwKvam), Vegar Monsvoll (@vegarmonsvoll, nestleder i Politiets Fellesforbund) og Lars F. Hjetland (@LarsHjetland).

I Klassekampen 6. september 2022 har Magnus Marsdal en kronikk på trykk med overskriften “Nyhetsnihilismen”. Det blir unødvendig komplisert å her skulle gå inn på hovedinnholdet i Marsdals kronikk. Leseren kan uansett ta stilling til følgende avsnitt i kronikken:

“Nihilismen siver inn i norsk offentlighet via alternative gjør det selv-medier av typen steigan.no, resett.no og document.no. Forretningsideen deres er å “avsløre” alt hva vestlige myndigheter sier og gjør. Når dette skal foregå daglig, kan en ressursfattig redaktør fristes til å importere historier fra utenlandske, kanskje russisk-finansierte kanaler hvis bakenforliggende agenda hen ikke har innsyn i.”

I en replikk til en tråd startet av Tor Jørgen Næss, skriver Øivind Bergh (@Essensielt_no) følgende 13.10.22:

“Pål Steigan er åpenbart sprø. Han er en norsk Alex Jones, som burde vært tatt hånd om av rettsvesenet for lenge siden. Hans tilhengere er ynkelige mennesker uten snev av ryggrad.”

Magne Bjella (@MagneBjella) startet den 25.10.22 en Twitter-tråd som følger: “Sorry men jeg måtte bare blokkere Steigan… bare orker ikke dette våset i feeden.” Hav fikk følgende replikk av Erlend Vold Enget (@EV_Enget): “Er ingen rasjonell handling å like noko av det Steigan legg ut. Har lest noko av ARTIKLANE som blir publisert, og dei er alle MEININGSYTRINGAR, aka blogginnlegg, leserinnlegg, kronikk. Ingenting heng på greip. Ingenting kan dokumenterast og ettergås. Vrøvl frå a til å.”

Bilde: Today Testing på Wikimedia Commons

Erik Strand, 09.04.2022
Sist oppdatert 10.04.2022

Eivor Evenrud er en profilert person i partiet Rødt og er blant annet leder i Oslo bystyres kultur-og utdanningsutvalg. Hun er også en av flere som den senere tiden har gått sterkt ut mot nettstedet Steigan.no og folk som har en tilknytning til dette. Under overskriften – Faen så flaut i Dagbladet torsdag 7. april kan man lese at Evenrud kritiserer egne partifeller som har tilknytning til nettstedet og kommer med følgende kraftsalve:

– Dette konspirasjonssøppelet, kombinert med dårlig skjult rasisme, som spys ut på Steigan.no har venstresida vært for dårlige til å ta avstand fra, sier Evenrud til Dagbladet.

Pål Steigan selv svarer at dersom Eivor Evenrud har sterke meninger, må hun være i stand til å begrunne dem. Han svarer også at hun er velkommen til å legge frem sine argumenter på Steigan.no og skal få all den plassen hun trenger.

Konspirasjonssøppel er et reelt fenomen. Dersom Evenrud finner artikler som er dårlig faktamessig eller metodisk fundert på Steigan.no eller andre steder, må hun gjerne påpeke det. Etter å ha fulgt med på nettstedet Steigan.no over tid har jeg registrert mange ryddige fremstillinger av alvorlige forhold som ikke kommer frem i andre medier. Et eksempel er denne artikkelen om Hunter Bidens laptop. Jeg tar for meg flere eksempler her.

Når noen tar opp betente spørsmål som ikke kommer frem i andre medier, bør det applauderes, ikke rakkes ned på. Dessverre ser vi stadig eksempler på at dokumentasjon og ryddige fremstillinger av alvorlige forhold møtes med svakt fundert kritikk eller latterliggjøring. Et eksempel er dette angrepet på RettsNorge og Herman Berge. Flere eksempler finner man på denne bakgrunnssiden om en serie debatter på Venstres tidligere debattforum Talerstolen. Nevnes kan også diverse angrep på tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad (H). I boken “Oppgjør” om de hemmelige tjenestene beskriver han kritikken mot ham som følger: “Gribber og hyener de skriker og de bjeffer: “Paranoia, Paranoia!”.

Evenrud gir ikke noe eksempel på hva som er konspirasjonssøppel (i hvert fall ikke i Dagbladet 07.04.22). Derimot hevder påstår hun at “konspirasjonssøppelet” spys ut i kombinasjon med “dårlig skjult rasisme”. Det gjør saken adskillig enklere. I stedet for å avvente en konkretisering av konspirasjonssøppel på Steigan.no kan jeg kort og godt registrere at Evenrud påstår å ha sett noe forkastelig på nettstedet – rasisme – som jeg som leser over tid ikke har registrert. Nå har jeg ikke trålet alle artikler for mulig rasisme. Her er det uansett på sin plass å be om et eksempel eller flere. Så kan vi se om Evenrud har rett, eller om hun henter eksempler fra egen fantasi, eller kanskje opererer med en svært så vid definisjon av rasisme.

Det finnes forskjellige mennesker i alle partier. Rødts (den gang RV) første stortingsrepresentant var Erling Folkvord (1993-1997). Han har skrevet flere gode bøker om korrupsjon i Norge og utmerket seg som stortingsrepresentant ved å foreslå granskning av Juklerød-saken. Evenrud presterer derimot dette. Dersom jeg ikke hadde vært aktiv i et annet parti, og dersom jeg hadde vært stabil tilhenger av partiets Rødts politikk, tror jeg at jeg ville meldt meg inn for å være med på å påvirke hvem som var tillitsvalgt i partiet. I den forutgående setningen kan “Rødts” for så vidt byttes ut med genitivsformen av andre partier.

Når vi først er inne på politikere i Rødt, kan man også se på følgende uttalelse fra partisekretær Benedikte Pryneid Hansen:

– Den politiske rollen Steigan.no har inntatt er dypt problematisk, og flere Rødt-medlemmer har stått i front i kritikken av bloggens utvikling de siste åra. Det er både knyttet til konspirasjonsteorier og ensidig gjengivelse av russisk krigspropaganda, sier Hansen i en e-post til Dagbladet.

Fordi det er alvorlige forhold som tas opp på Steigan.no, så vel som andre nettsteder utenfor det etablerte, som ikke kommer frem i hovedstrømsmediene, ser jeg det som nyttig å få med hvem som kommer med utspill som Eivor Evenruds. Derfor gjengir jeg også hva hun skrev på Twitter 6. april:

“Hvis Høyrepolitikere var styreledere og aksjonærer i selskap som eier Resett, Document o.l. hadde vi vel neppe akseptert en “jammen vi har ingenting med innholdet og skribentene der å gjøre”- forklaring? Rødt-politikere bør snarest forlate Steigan.no- søppelet. Faen så flaut”

Jeg refererer så noen replikker og retweets. En som støtter Evenrud, er Jonas Tautra Vevatne (@JonasVevatne), som skriver:

“Bra! Styreledere og aksjonærer er bare en ting. Men giften fra Steigan/Putin er sterkt fremtredende i retorikken til mange av dine partifeller..”

Vevatne er for øvrig gift med Marit Meyer, som man kan lese mere om her (jf. bakgrunnsinformasjonen her).

NatteramnGjenferd (@casanor11) skriver:
“@Raudt bør ekskludere samtlege
Og
Dette er ikkje spesielt for

@Raudt Mange grunnar og motiv,for å støtte #ruzzland“.

Rune Onsøien Lysbakken (@lysbakke) har følgende replikk:

“Ser ut som om trollfabrikkene er igang igjen, synes det har vært stillere en periode nå? Navnet Steigan mobiliserer nok mange,og har et par fb-venner som legger ut linker derfra stadig vekk.”

Jo Panzer Ellegård (@JoEllegard) svarer:

“Ja, du sier noe her. Steigan & Co er en himla stor hemsko. Alle partier har hemskoer, men Steigan & Co er en slags rekord.”

Børre St. Børresen (@Borre_St) skriver:

“Veldig voksent og tydelig, @EivorEvenrud ! Du har vist MOT en rekke ganger.

Europa står midt i kampen mellom #liberaledemokrati og #autoritæreregimer.
Nå tvinges norske parti til å måtte velge side”

Marit I. (@hattiec1) skriver: “

“Takk for klar tale. Helt enig!”

Evenruds tweet er i skrivende stund blitt delt av 140 twitterkontoer (jeg tar da ikke med sitatretweets). Blant disse finner vi Unge Høyres leder Ola Svenneby (@OlaSvenneby), lokalpolitiker og varaordfører Lena Amalie Hamnes (Ap) (@LenaHamnes), Elin L’Estrange (@elinlestrange, leder i Ullensaker Arbeiderparti), Jan Arild Snoen (@jasnoen), Oda (@OdaRygh), Rådgiver i LO Jonas Bals (@jonasbals), jussprofessor Hans F. Marthiniussen (@HFMarthiniussen), Philippe Schjelderup (@SaysPhilippe), Sverre Gaarder (@sgaarder), Enny Solli (@EnnySolli), ovenfor nevnte Jonas Tautra Vevatne, komiker Dag Sørås (@dagsoras), Eirik Mosveen (@EirikMosveen), Håkon Antifa Sønderland (@ergates) og Forsberg (@forsberg).

I skrivende stund har i tillegg 12 twittrere gjengitt Evenruds tweet med sitt eget tillegg (sitat-tweet). Ikke alle er positive til det Evenrud skriver. Her gjengir jeg hva noen av dem skriver:

Leder for Greenpeace, Frode Pleym (@FrodePleym) skriver:
“Klar tale fra Evenrud. Vi trenger flere politikere som sier ifra offentlig når noe stinker i eget parti.”

Øyvind Bergh (@Essensielt_no) skriver:

“Kloke ord. Dette er så til de grader på overtid, og vil treffe @Raudt som en boomerang hvis ikke eksklusjonene kommer.”

Kristin B. Bruun (@kristinbbruun) skriver: “Følg denne dama!”. Hun følger opp med dette:

“Her er mer [Legger ved lenk til oppslaget i Dagbladet]. Jeg har vært dypt i en håpløs diskusjon med et par partifeller av henne i et par dager, og det ser ut til at @Raudt trenger slike som @EivorEvenrud. De angjeldende forsvarer eierskap i Mot dag.”

Kristoffer Gressli (@gressli): “Så enkelt kan det sies. Punktum.”

Knirkleif Onhaug (@gspr0): “Sånn! Sånn ser en rak rygg og solide prinsipper ut! Hatten av til Evenrud.”

Tore Wilker Nitter Walaker (@torewalaker), leder for Frogner Venstre: “Solid erklæring frå ein rakrygga Raudt-politikar i Oslo Bystyre”

Odd M (@Oddi70): “#kudos“

Bilde: Rock1997 på Wikimedia Commons

Erik Strand, 05.03.2022
Sist oppdatert 17.03.2022

I en tweet kan vi lese at Kari Jaquesson støtter Putins krig mot Ukraina. Jeg ser det som unødvendig å begrunne at det er et idiotisk standpunkt. I stedet velger jeg å gjengi en formulering Pål Steigan brukte i et innlegg 25. februar: “Det er ikke vanskelig å ta avstand fra Russlands invasjon i Ukraina. Det er en no-brainer, som det heter.” Hva kaller man en person som ikke klarer en no-brainer?

I tråden jeg lenket til innledningsvis, møter Jaquesson ikke uventet sterk kritikk og harselering. Rett og slett fordi folk ikke har noe til overs for støtte til Putins krigføring. Det er i og for seg en grei måte vurdere saken på, men det er et perspektiv på saken jeg mener er viktigere. Kari Jaquesson har tatt opp noen viktige temaer i den offentlige debatten. Det gjelder ikke minst krigen i Syria. Hun har også vært appellant på i hvert fall én av covid 19-demonstrasjonene foran Stortinget (jeg kommenterer denne demonstrasjonen så vidt i en annen sammenheng her).

Det finnes nok av betente temaer å ta tak i i den offentlige debatten. Det gjelder å ta tak i dem på en seriøs måte og ikke drive med tullball. Nå vet jeg om eksempler på folk med hakkende gale synspunkter som faktisk har bidratt med noe positivt og ryddig i kampen mot korrupsjon og maktmisbruk i Norge. Som regel er slike synspunkter et tegn på at man bør følge litt med på om dette er noen man ønsker å fronte. For all del, dersom for eksempel Kari Jaquesson kommer med udiskutabel dokumentasjon, ja da er det riktig å bruke bruke det. Men la oss følge med på hva slags dømmekraft folk som tar opp viktige og betente saker, utviser.

Til slutt velger jeg å lenke til en tråd av Didrik Søderlind hvor man kan bli kjent med flere festlige uttalelser fra Jaquesson.

Bilde: Today Testing på Wikimedia Commons

Erik Strand, 27.02.22
Sist oppdatert 06.03.22

Det har dukket opp en del bemerkelsesverdige kommentarer i sosiale medier de siste dagene. Det er i denne sammenhengen uttalelser på Twitter jeg har fulgt med på, og som jeg vil omtale i det følgende.

Det er flere som har påpekt at Pål Steigan er en av eierne bak Parkteatret, og som mener at man av denne grunn bør holde seg unna stedet. Man kan for eksempel lese denne kommentaren om MDG-politiker Eivind Trædals uttalelser. Nå er det selvfølgelig legitimt å være uenig med Pål Steigans standpunkter. Dessuten vil det alltid hefte seg noen svakheter ved noen fremstillinger når man har en betydelig produksjon. Jeg er av den oppfatning at det er et klart gode at flere og flere følger med på nettstedet Steigan.no. Nettstedet har publisert en rekke etterrettelige artikler om forhold man ikke blir kjent med andre steder, slik som Norges rolle når det gjelder krigen i Syria.

Det finnes også en del enkeltartikler av verdi om ymse temaer som jeg har valgt å lenke til via Fampo.info, som jeg redigerer. Det gjelder for eksempel dette eksempelet på mediekritikk (som er ryddig uavhengig av hva man mener om regimet i Russland). Jeg har valgt å ta det med i denne etter hvert omfattende artikkelsamlingen om norske medier. Også andre innlegg fra Steigan.no eller mennesker hvis eksistens jeg har blitt kjent med gjennom Steigan.no, har bidratt til nevnte artikkelsamling.

De reelle tilstandene i Norge er dessverre fjernt fra det man skulle ønske å se i en rettsstat og et demokrati. Derfor er det så viktig at folk bidrar til opplysning. Og nettopp derfor stiller de som vil ha boikott av Steigan eller i det hele tatt vil ha minst mulig oppmerksomhet om nettstedet, seg på feil side av den kampen om vikrkelighetsforståelsen som føres blant annet i sosiale medier. Som nevnt er det noe helt annet enn saklig kritikk av hva Steigan og andre kommer med.

Jeg går så videre til noen av de mange eksemplene fra Twitter den seneste tiden. Skjermdumper er lagret på min private PC og sky.

Jeg begynner med en Twitter-tråd hvor Eivind Trædal følger opp saken. Her skriver Eirik Ingebrigtsen (@EirikIngebrigts) dette:

“Mimikklaus-glættsleika prinsipplause populistredigerte IPA-jåler! Latskap! Det er ørten som har påpeikt det obviouse v Steigans eigarskap. Sjølvsagt å gå etter Trædal. Drikk øl annanplass, det er alvor no!”

Twitter-profilen “Mandelen_i_grøten” (@Per-Gunnar) vil ha folk til å bidra til å svekke Parkteatrets økonomi og skriver:

“Trenger noen anmeldelser på google det stedet. For god rating..”.

Geir #DATABRUS Aasen (@GeirAasen) har allerede skrevet en anmeldelse. han legger ved skjermdump og skriver:

“Hvorfor har ikke folk allerede gjort det? Tok seriøst 5 sekunder.”

En annen som skriver om saken er @KSteigen i denne tråden. Han skriver:

“Å drikke øl på Parkteateret er en uvennlig handling.”

Han får bifall fra Dag Jensen (@DagJ71), som skriver: “

Ingen bør drikke noe som helst der. Og ingen bør spille der. Du er enig @moddimusikk.”

Ronnie Hallén (@Ronnie_Runner) er også enig og skriver: “Har ikke vært der før, i alle fall i en tilstand jeg kan huske nå i ettertid, men er selvfølgelig off the table nå i alle fall.”

En annen twitrer som har opprettet en egen tråd om saken, er @kjetilhope. Denne tweeten er blitt retweetet av Øyvind Bergh (@Essensielt_no) og Andreas Thon Aasheim (@AndreasAasheim). Her skriver @kjetilhope:

“Minner om at du ikke skal kjøpe billetter til noe som helst på Parkteateret. Og alle artister må flytte konsertene sine derfra. Steigan, som driver stedet, sprer løgner om både pandemi og krigen.”

Han får svar fra @EirikMyrvold, som retweeter følgende fra egen konto: “Steigan som eier av parkteateret har brukt penger derfra til å finansiere skrotvenstre/konspi konferansene sine, nå prøver han å slette alle bevis for dette. Som feks denne artikkelen.”

Twitreren harrall.no (@HarrallN) har ikke ligget på latsiden, og han meddeler:

“Takk for det! Jeg tok en runde på facebook-sidene til artistene som skal opptre på Parkteateret og la inn meldingen din.”.

I søkeprosessen kom jeg også over en eldre tråd (juni 2021) startet av Jonas Ali Ghanzadeh (@jonasali). Her svarer @jonasali følgende til en som påpeker eierskapet til Parkteateret: “Går ikke dit da med andre ord.” Han får støtte av JR (@kulkanin), som repliserer: “Whaat? Da holder jeg meg unna Parkteatret fremover.”. Og anders heger (@andersheger) skriver: “(Jeg boikotter Parkteatret)”. Han har dessuten følgende å melde:

“I forbindelse med #fabiangate: Er det ikke ganske opplagt, egentlig, at venstresiden har et særlig ansvar for å distansere seg fra konspivenstre (slik det finnes på Steigan og TF, fx)? Jeg opplever at det tas for gitt, også på venstresiden.”

I tråden skriver HenrikH (@DJHenriLeCoq) dette:

“Føler liksom ikke at klima- og vaksineskepsis er noe som hører hjemme på venstresiden primært. Men for all del – Han kan gå hjem og vogge. Har forøvrig et evig dilemma vedrørende hvorvidt jeg skal boikotte Parkteateret eller ikke – Kapitalist er han i alle fall.”

En annen som tar opp Steigan og Parkteateret, er stortingsrepresentant Lene Westgaard Halle (H). Hun skriver:

“Vurderer du konsert eller øl på Parkteateret? Før du gjør det, hils på eieren: [følges av skjermdump av samme utsagn om Ukraina som Eivind Trædal viste til]

I den påfølgende diskusjonen skriver Kårstein Eidem Løvaas (@KarsteinEL) følgende (som undertegende gjegir uten at det innebærer noen støtte til utspill fra Jaquesson):

“En fordel er at nå kommer det en del krypende ut av treverket og blir synlig for alle. Om du trenger å holde deg våken kan jeg anbefale Kari Jaquesons Facebookside.”

I et tilsvar til en som skriver at han stusset litt over saken, og at han selv skal på konsert på Parkteateret samme kveld, skriver Jørgen Bakken – Rørosmand (@JorgenBakken):

“Det er svært tvilsomt at noen har undersøkt det. Du går liksom bare ut i fra at du ikke forholder deg til rablende gale ekstreme folk, siden det er ikke er normalen.”

Jeg gjengir så fra min egen diskusjon i denne tråden med Mats Kvaløy Bjørbekk (@MatsKBj, i følge egen Twitterkonto medlem av bydelsuvalget i Gamle Oslo (Ap):

@MatsKBj (som svar til en som ikke bifalt fokuset som ble egen øldrikking og kanselleringskultur til del): Det er snakk om ein måte å ta avstand frå dei som rettferdiggjer og/eller unnskylder den grusomme krigen. Det synest eg betimeleg og fullt legitimt. Kvifor skulle det eventuelt ikkje vere det?
@ErikStrand12: Nå ser ikke jeg noe i utsagnet som rettferdiggjør eller unnskylder krigen. Like lite som mangler ved myndighetene i Østerrike, Etiopia, Kina m.fl. rettferdiggjorde krig mot disse landene.
@MatsKBj: Utsegna er ei direkte kolportering av Putins fullstendig falske framstilling av dei demokratiske valte leiarane i Ukraina som nazistar. Det er ei orwelliansk propaganda-forteljing som Putin brukar for å legitimere sin folkerettsstridige krig. Steigan er ein fordømt medløpar.
@ErikStrand12: Er også Simon Wiesenthal-senterets fremstilling falsk – https://steigan.no/2022/02/mdg-traedal-vil-skjerme-ukrainas-nazister-for-kritikk/
At Putin bruker dette til å legitimere krig, er ikke det samme som at andre som fremhever dette, legitimerer krig.
@MatsKBj: Demagogisk suppe av ein klipp og lim-tekst som berre demonstrerer kvifor det er heilt riktig å unngå Parkteatret så lenge Putin-medløpar Steigan er medeigar der. Steigan som har bruka heile livet sitt som apologet for autoritære regime, held fram som han stemnar.
Her forlot jeg diskusjonen, da en annen twitrer gjorde jobben for meg ved å be @MatsKBj om mere saklig diskusjon enn “suppe”.

KjetilH (@khtweets71): gav følgende replikk til en som deltok i tråden:

“Men verdien av eierandelene hans gir han økonomisk trygghet til å fortsette med farlig desinformasjon. Det finnes andre steder i Oslo som ikke er eid av konspi-profitører. Jeg blir å velge dem.”

Morten (@Glimt1916) skrev dette: “Parkteatret huser og sponser mot dag-konferansen hans. Pengene man bruker der blir med andre ord brukt til å gi folk som han og Kari Jaquesson en plattform.”

@HelgeGun hadde følgende replikk til Lene Westgaard Halle: “Det var jævlig dårlige nyheter… Men takk..”

@Junkfoodjunkie skrev følgende: “Spørsmålet da er: hvem er de andre eierne, og har noen av dem tilsvarende meninger? Evt. kjøp ut Steigan, kanskje… tror det kunne være en god ting.”

Jan Robert Johnsen (@JR_Johnsen) kom den denne replikken: “Steigan har det rabla for. I motsetning til de som faktisk jobber hardt for driftsselskapene for baren og scenen.”.

Han fikk dette svaret fra Tore Wig @torewig): “De må slutte. Det er tøft, men sånn er det”.

Etter en diskusjon i kjølvannet av Tore Wigs krav om at medarbeiderne måtte slutte, skrev Jan Gabriel Gonzáles (@Jansbanan1): “Om kundene vil boikotte er det en annen sak. Hundre andre alternativer i nærheten.”
Deretter Tore Wig: Enig i det. Full boikott!
Jan Gabriel Gonzáles: Da ble vi enige

Indianguy (@Indianguy74) skrev: “Heldigvis var det hent andre eiere på midten av 80-tallet da cafeen vår var naboer. En ting er å se kritisk på ting fra flere hold, men Steigan og Jaquesson burde virkelig få plass på institusjon.”

runelarsen (@runelarsen2000) skrev: “Takk for infor, dette visste jeg ikke. Pål Steigan er en idiot og han har alltid vært det. Alltid væert en fyr som har likt diktatur. Dette blir et kjipt dilemma når vi vet at mange av artistene som vi liker må starte på scener som dette. Hva mener artistene som skal opptre her?”

Marius Holm (@Cash4fun) skrev: “Mange fine steder å besøke i byen. Så å unngå Parkteateret er en enkel øvelse fremover. Penga mine får’n ikke – beste måte å si min mening”.

Hasse (@storoe) skrev: “Må bare selv rammes av SWIFT. Konfisker kassa.”

Frode Jahren (@FrodeJahren) skrev: “Takk for info. Ikke noe Parkteateret på meg.”

Anders Nilsen (@rokdog1): “@thomaxbeats tenk på dette før konserten ikveld”.

Det er det frekkeste (@NCLorentzen): “God opplysning, ja dette er mørkt selv for en klubb”.

Haakon Eliassen TV 2 (@TV2Haakon): “…. Håpløst ja. Om dette er verifisert mht avsender”

@PelleVonG: “Aldri mere Parkteateret”

osvald lykkebø (@OsvaldLykkeb): “Full boikott !”

Vidar Skjaeveland (@VSkjaeveland): Boikott!!

Geir Sørheim (@GeirSorheim): “Enkel googling finner dette. Parkteateret er eigd av Grunerløkka Kulturhus som har Pål Steigen som daglig leder og sitter med 40 % av aksjene. Foreslår full boikott av dette teateret.”

Jan Terje Espeland (@jantesays): “Denne gangen enig med deg @LeneWestgaard, men det gjorde vondt da jeg og mitt http://Bergensia.com var i andre enden av din mektige boikottkampanje og fire partnere innen 48t ba om å ikke lenger være assosiert med Bergensia etter at jeg disset NORWEA”.

Belli (@Belli29718382):

“Han driver bare med konspirasjonsteorier om noe som liksom skal være et slag World Economic Forum som skal ta over verden.

For en tulling😛”

En twitrer ved navn Børge (@forteller) skrev følgende på sin konto:

“Ny påminnelse om at Parkteatret i Oslo er eid av denne fyren”

Dag Wollebæk (@dagw) twitret følgende: “Støtter helhjertet en boikott av Parkteatret for å kvele finansieringen av Steigans blogg, men undrer meg over de som først nå reagerer mot en mann hvis politiske kompass har vært vendt mot det autoritære i femti år.”

Uten at det har betydning i denne sammenhengen, repliserte han til seg selv at han var litt kjapp med å støtte boikott før han sa at det var en ideell virksomhet.

En annen twitrer skrev i tråden at han var mot å fucke med de som arbeider i kultur- og utelivsbransjen. Til det svarte Nann Jovold-Evenmo (@JovoldEvenmo):

“Enig i at de har hatt det kjipt, men de bør vurdere hvor de bør spille og hvilke folk de skal assosieres med…. Politikk og musikk har gått hånd i hånd i mange år”

Frode Nipen @frodenipen) repliserte til Dag Wollebæk: “Eier Steigan Parkteatret? 😳 Og jeg som trodde han var i mot kommersialisme og privat eiendomsrett. Ikke noe stort offer å ta ølen min et annet sted.”

Daniel (@d_instebo): “Ja, jeg og. Har hittil i livet ikke støttet det establissementet med en eneste krone, og hadde uansett ikke tenkt meg dit med det første.”

Hans Christian Hoff (@Bulle44): “Roser meg av å aldri ha tatt en øl der!”

Bård Standal (@bstandal) skrev dette på sin twitterkonto:

“Enhver artist som spiller på Parkteateret støtter krigsforbrytelser og fortjener ikke billettinntekter, men et ølglass i hodet.”

Adrian Pedersen (@Adriansen) skrev på sin Twitter-side: “Og for å gjøre dette soleklart: Hver gang man tar en øl eller går på konsert på Parkteateret, bidrar man til å gi Steigan penger. Bloggen hans hadde ikke eksistert uten dette.”

Gunnar Angeltveit (@Krisehandtering) retweetet Lene Westgaard-Halles oppfordring til “å bli kjent med” eieren før man vurderte en konsert eller øl på Parkteateret, og la til følgende:

“#PålSteigan er en tragikomisk totalitærstatselskende trussel mot ethvert demokrati”.

Dette ble retweetet av Olav Torvund (@olavtorvund).

I en humoristisk tweet om saken fra Kim Heger (@kiheger) repliserer “Slaur_Antifa’n på hjørnet/soup shop” (@Slaur_Marius):

“Har faktisk aldri gått på Parkteatret i mine ti+ år i Oslo, spesifikt på grunn av Steigan.

Jeg kansellerte før det var kult!”

Tingrettsdommer Kim Heger har også en annen tweet om Steigan. I motsetning til broren Anders Heger (omtakt over) skriver han ikke noe om å unngå Parkteatret. Men det kommer klart frem at han synes det står dårlig til med Steigan når han kan finne på å skrive det han gjør om Ukraina. Som man kan se av dette innlegget, har Steigan belegg for det han skriver om Ukraina.

Ikke uventet retweetet Eivind Trædal Kim Hegers tweet med melding om at det blir en stund til han tar en øl der. Trædals tweet ble i sin tur blant annet retweetet av @ivarsorensen.

I tråden svarer Egil Kvaleberg (@egilkv) følgende:

“Til alle som hevder “cancel culture” om boikott av @parkteatret: Dette er ikke noe annet enn f.eks. å boikotte Putin-supporter Karjakin. Hvis de 60% andre eierne har ryggrad, sparker de ut sin egen Putin-supporter. Europa brenner.”

Replikk fra Thomas Leikvoll (@ThomasLeikvoll):

“Og der blei det slutt på å ta pilsen der, ja. Men nå mangler ikke Løkka alternativer heller.”

Replikk fra @lundkommisjonen:

“Kan noen hjelpe til med å kontakte alle artister som er booka, for å få dem til å avlyse?”

Han får svar fra Børge (@forteller, nevnt over):

“Jeg kan være med på en dugnad hvis vi finner en måte å fordele dem mellom oss. Lage et regneark feks med alle navnene, markere gult + eget navn når vi jobber med å kontakte dem, og grønt/rødt når vi har fått kontakt og de svarer positivt/negativt?”

@lundkommisjonen liker forslaget og skriver: “Ja supert, jeg trenger en enkel tekst som kan forklare hvorfor Steigan bør svi på pungen.”

Jan Frode Nilsen (@jfnilsen) svarer dette:

“Jeg tenker vel at det nå er på tide at @raudt snart tar et ordentlig oppgjør med Steigan og basen sin. Tiden er inne nå.”

@dagfuglen ser ikke ut til å synes at det er en god idé å invitere Steigan til podcaster o.l.: “Interessant med de som tar han inn i podcaster og radioprogrammer for liksom å ta inn «en alternativ stemme» eller noe sånt. Mannen er en ekstremist og har alltid vært det.”

@TorsteinBruvik svarer:

“Bra folkeopplysning. Spre ordet”

Replikk fra anne collins (@annecol29044093):

“Hvis Steigan eier Parkteatret skal jeg aldri sette mine reine bein der igjen!”

Knut Eriksen (@EriksenKnut) svarer:

“Gammelkommunisten som forsvarte folkemordene i Kambodsja er fortsatt oppegående. Sett i gang en boikottkampanje mot stedet han driver!🤦‍♂️👎”

Arnt Kåre Flugsrud (@arntkaare) skriver:

“Må nesten reise til Oslo bare for å ikke gå på Parkteateret”.

B-Y Kinzler Eriksen (@BYKinzler) skriver:

“Hva faen er det du sier? Eier han Parkteatret? Mildt sagt dilemma 👎”

Trude Falch (@TrudeFalch) skriver ikke noe om boikott, men er ikke begeistret for det Steigan har uttalt om Syria:

“Den som har fulgt Steigan om Syria bør ikke være forbauset over aat han støtter Putins inntog i Ukraina”

Replikk fra Loud Political Mouth (@LoudPolitical): “Eier Steigan Parkteatret??????? Sorry da blir det ikke flere besøk der.”

Bilde: Today Testing på Wikimedia Commons

Det finnes advarsler mot covid 19-vaksinene som det er vanskelig å avfeie. Noen nettsider, som steigan.no og Derimot.no har gjort en prisverdig innsats med å formidle advarsler fra forskere på området.

Så har vi de som i stedet for å videreformidle varsler fra kompetente fagfolk velger en helt annen vri. En av dem er Are Hegrand. På siden Nononsensenews.org, som drives av Are Hegrand og Kiri Rainha, velger Hegrand å poste en artikkel hvor vi fortelles at vaksinen fører til at det fødes barn med kullsorte øyne. Ikke bare er pupillene sorte, men også regnbuehinnen (iris). En kilde er den meksikanske gynekologen Viviane Brunet. Her får vi servert følgende: “Vanligvis må det gå noen måneder etter fødselen før en normal baby greier løfte hodet fra underlaget, men sort-øyde babyer kan greie det etter bare to timer. Etter to uker står de, og etter ytterligere seks uker går de(!) Normale menneskebarn bruker 12-14 måneder på å lære å gå, altså 6 ganger så lang tid som de sort-øyde barna.”.

Les hele artikkelen og døm selv – er dette opposisjon? Are Hegrand er ikke hvem som helst. Jeg var med på én av covid 19-demonstrasjonene foran Stortinget, i februar 2021. Da var Are Hegrand en av talerne. Jeg husker at han innledet med å peke på Stortinget og si at der er den katolske kirken i Norge.

Are Hegrand og Kiri Rainha er for øvrig i godt selskap med andre aktivister. Her har noen tatt skjermdump av en Facebook-post fra juni 2021, hvor Kiri Rainha skriver om to mennesker hun beundrer, Per Einar Guthus og Rune Fardal. Vi ser at det er et riktig hyggelig lag, men hva denne forsamlingen bidrar med til kampen mot lyssky maktutøvelse, ja det er en helt annen sak.

Bilde: Ethan Doyle White på Wikimedia Commons

Erik 16. november 2021

Jeg setter stor pris på kartserien Norge 1:50 000. Det er en serie topografiske kart i turvennlig målestokk som jeg samler på, titter i en gang i blant, og tar med på turer. Jeg fant ut at jeg hadde lyst til å ta en helgetur til området rundt en av mjøsbyene når det blir lysere. Så jeg gikk innom en velutstyrt bokhandel for å kjøpe et kart som dekker området. Jeg oppdaget at de nå hadde kart i 1:50000-serien som dekker større områder enn før. Jommen hadde de ikke klart å få med alle de tre mjøsbyene pluss Dokka på ett og samme kart. Da jeg kjøpte det, hadde jeg bange anelser om hvor brukervennlig dette var.

Da jeg satt på toget og skulle studere nyervervelsen, så jeg at de hadde trykt opp kart på begge sider. Ingen dum idé. samtidig hadde de laget kartet dobbelt så høyt; man bretter det opp, og så har man to deler i samme størrelse som hele kartet var i før. Slik dekker man et fire ganger så stort område. Det er økonomisk, men lite brukervennlig. Det var rett og slett ikke behagelig å lese på toget. Når jeg tar frem et kart for f.eks. å planlegge en tur hjemme, synes jeg at jeg må legge det på kjøkkenbordet for at det skal være behagelig å studere det. Jeg tenker at dette neppe er det mest brukervennlige å stå med i skogen eller langs landeveien.

Jeg la også merke til at det var svært vanskelig å få øye på fylkes- og kommunegrenser på kartet (jeg er usikker på om det lenger var en fylkesgrense på kartet da det ble trykket). Jeg lurte litt på om synet var blitt dårligere siden sist. En titt på ett av de gode gamle kartene avkreftet heldigvis det. Her var det ikke vanskelig å få øye på hvor kommunegrensen gikk.

Jeg spør meg selv: Hvorfor forringe et utmerket produkt?

Bilde: Kartverket på Wikimedia Commons

Erik Strand, 05. juni 2021

For å stille til stortingsvalg må man levere valgliste i det valgdistriktet det gjelder, innen 31. mars kl. 12.00 i valgåret. For partier som er registrert i Partiregisteret, og som fikk minst 5 000 stemmer på landsbasis eller 500 stemmer i et valgdistrikt ved forrige stortingsvalg, er det nok at valglisten er underskrevet av to styremedlemmer i fylkeslaget i det fylket valgdistriktet omfatter. For andre partier og grupperinger trengs 500 underskrifter fra folk med stemmerett i valgdistriktet. For at f.eks. Kystpartiet skal kunne stille til valg i Telemark, trengs derfor 500 underskrifter fra folk med stemmerett i Telemark.

Det har tidligere kun vært adgang til å samle inn underskrifter på papir. I forkant av valget i 2021 har covid 19-situasjonen skapt noen åpenbare vanskeligheter med å samle inn underskrifter på papir. Derfor gikk noen partier som var nødt til å samle inn 500 underskrifter for å stille til valg i en valgkrets, ut og krevet at det måtte utarbeides et midlertidig lovverk og en løsning for digital innsamling av signaturer.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Stortinget var lydhøre overfor kravet, og 23. juni 2020 vedtok Stortinget Midlertidig lov om endring i valgloven for å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19 (adgang til elektroniske underskrifter på listeforslag). Lovvedtaket gikk ut på at det ble vedtatt en ny § 6-3 a i valgloven. Denne paragrafen hadde følgende innhold:

“§ 6-3 a Adgang til elektronisk underskrift på listeforslag

Departementet kan gi forskrift om adgang til elektronisk underskrift på listeforslag etter valgloven § 6-3 andre ledd bokstav a ved stortingsvalget i 2021.”

En forskrift ble utarbeidet, og Valgdirektoratet fikk i oppgave å utarbeide en digital løsning for digital innsamling av signaturer. Løsningen skulle stå ferdig 1. oktober 2020. Da undertegnede er partisekretær i Kystpartiet, og dessuten nominert som førstekandidat i Oslo, var jeg naturlig nok interessert i produktet.

Oktober kom, og den digitale løsningen måtte utsettes noen dager på grunn av tekniske problemer. Da den var klar, forsøkte jeg å registrere Kystpartiets liste i Oslo på Valgdirektoratets sider. Det viste seg å være krevende. Det viste seg at når man forøkte å legge inn et større antall kandidater med fødselsår og bosted samtidig, ville ikke systemet lagre det. Det ble på en måte som om man var inaktiv for lenge i nettbanken, og det ble “timeout”. Derfor måtte vi lagre (ca.) tre kandidater av gangen, trykke på “neste” og så gå tilbake. Jeg fikk tilbakemeldinger fra tillitsvalgte for listen i andre valgdistrikter som mente dette var et dårlig system. Det skulle vise seg å hefte langt større problemer ved Valgdirektoratets system.

Den som opprettet en slik digital liste for underskrifter i Valgdirektoratets system (pluss en enventuell tillitsvalgt), kunne logge seg inn og se hvem som hadde signert. En person, bosatt i Oslo, som i e-post til undertegnede uoppfordret viste til å ha signert, var ikke registrert da jeg logget meg inn. På oppfølgende spørsmål fra meg bekreftet vedkommende igjen at vedkommende vitterlig hadde signert elektronisk. Over telefon nevnte Kystpartiets nestleder i Oslo, Morten Netteland, overfor meg navn på et par personer han hadde overtalt til å signere – og som hadde sagt til ham at de hadde signert. Når jeg ved senere anledninger logget meg inn for å se antall signaturer, så jeg aldri at disse to hadde signert.

Jeg fikk ytterligere bekreftelser på at systemet ikke var til å stole på. Kystpartiet forsøkte selvfølgelig å spre ordet om den digitale løsningen og oppfordre folk til å signere for vår liste i det valgdistriktet hvor man hadde stemmerett. Blant annet hadde vi et festet innlegg om dette på Kystpartiets Facebook-side.

Delvis med håp om å oppnå noen signaturer, delvis for å teste systemet, betalte jeg for en annonse på Kystpartiet i Oslos Facebook-side. Denne annonsen oppfordret folk til å signere for at vi skulle kunne stille til valg i Oslo, og var (selvfølgelig) utelukkende rettet mot folk bosatt i Oslo. Med tanke på formålet å oppnå signaturer for å kunne stille til valg var dette penger rett i dass. Som dokumentasjon var det derimot verdifullt.

Når man kjøper en annonse på Facebook, kan man klikke seg inn i annonsesenteret og lese hvor mange mennesker annonsen har nådd. Man kan også se mere enn det. Dersom man har lagt inn en lenk i annonsen, kan man se hvor mange som har klikket på denne lenken. I annonsen la jeg inn en lenk til Kystpartiets liste slik den var lagt ut for signering på Valgdirektoratets sider. På ett tidspunkt viste statistikken i annonsesenteret meg at rundt 350 hadde klikket seg inn der hvor man signerer. Økningen i antall oppnådde signaturer var derimot heller beskjeden. Den var på 2 – to. Senere fortalte Morten Netteland meg om en person som han hadde overtalt til å signere digitalt. Det var den ene av de to. Dermed har den reelle økningen i antall signaturer på 1.

Nå er det jo ikke slik at alle som klikker på lenken, gjør det for å signere. Noen kan være nysgjerrige, selv om en nominasjonsliste i utgangspunktet ikke er det mest spennende å lese her i verden. Dessuten trenger man BankID for å signere, og det er det ikke alle som har for hånden når de surfer på Facebook. Hvor stor andel av de som klikket på lenken, som faktisk signerte, blir gjetning. Kanskje 70 %, eller kanskje 10 %? Jeg aner ikke. Men 1 av 350 er bare latterlig, og det forsterker mistanken om at den digitale løsningen ikke var til å stole på. Jeg legger til at antall signaturer – 1 – også ble klart slått av antall likerklikk på annonsen fra folk bosatt i Oslo (latteremojis ikke medregnet).

Jeg fornyet annonsen og kjørte en runde til med annonsering rettet mot Oslofolk. Denne gangen var hensikten ikke å oppnå signaturer, kun å skaffe dokumentasjon på at noe var galt fatt. I alt fikk Kystpartiet akkurat over 700 lenkeklikk. Økningen i antall signaturer forble marginal.

Skjermdump av resultatene fra annonsen kan du se her.

Jeg har selvfølgelig gjort meg noen refleksjoner over betydningen av at systemet ikke virket. Dersom 10 % av lenkeklikkene ledet til en signatur, betyr det 70 signaturer tapt. 70 av 500 ville utgjort en meget velkommen hjelp i arbeidet med å samle inn signaturer. Hvis 70 % av lenkeklikkene førte til signaturer, ville det innebære 490 signaturer – jobben så å si gjort. 50 % – altså 350 signaturer ville også være betydelig. Dette kunne så – dersom systemet hadde fungert – blitt gjort for andre valgdistrikter, Akershus, Møre og Romsdal, Buskerud, Vestfold etc. Og det for noe jeg vil kalle en billig penge. Et ikke-fungerende system har dermed påvirket hvem som stiller til valg. Jeg kan nevne at Kystpartiet i Vestfold og Telemark fulgte opp med en lignende annonse for å skape oppfølgende dokumentasjon. Kontrasten mellom lenkeklikk og oppnådde signaturer var slående også i dette tilfellet.

Jeg har ikke vært alene om å registrere uregelmessigheter med valgdirektoratets opplegg. I en e-post til Valgdirektoratet 24. februar skriver fylkesleder i Kystpartiet i Vestland, Anne Hilleren, blant annet følgende:

“7. Flere har måttet logge på utalje ganger uten å fått signert, godkjent. Har fått melding fra innbyggere som har prøvd 3-4 ganger + . Her er det også avvik på antallet signaturer som står på den endelige listen. Bingo spill?  Dette medføre at innbyggerne blir lei , og det går utover på demokratiet som vi skal ha under et valg.”

I en e-post sendt 31. mai skriver Terje Røberg, tillitsvalgt for og førstekandidat på Kystpartiets listeforslag for Akershus, følgende:

“I Kystpartiet Viken har det vært en del henvendelser fra folk. Som har villet signere elektronisk, for at Kystpartiet skulle få sin demokratiske rett til å stille til Stortingsvalget.De kontaktet oss i etterkant og fortalte de ikke kunne komme inn.Jeg Terje Røberg har også opplevd det samme, i sammenheng med at jeg prøvde å logge inn. Det gikk ikke.”

Vi kan trygt konkludere med at Valgdirektoratets digitale løsning ikke har fungert etter den intensjonen som ble uttrykt i Stortinget, og at den ikke har bidratt til frie og rettferdige valg.

Bilde: Wolfmann på Wikimedia Commons