Et viktig og spennende forslag i Kystpartiets program

Erik Strand, 22.12.2020

Les også: Skriv under for at Kystpartiet skal få stille til valg

I kapittel 17 i Kystpartiets program for stortingsperioden 2017-2021 finner vi et spesielt forslag som så vidt meg bekjent intet annet parti har fremmet. Sannsynligvis og forhåpentligvis vil forslaget bli videreført i programmet for 2021.2025. Det aktuelle punktet i Kystpartiets program sier følgende:

“Kystpartiet går inn for å opprette en sannhetskommisjon som skal avdekke korrupsjon og overgrep begått av norske myndigheter. Personer som har begått visse nærmere definerte handlinger, skal ha plikt til innen en viss tidsfrist å legge frem for Sannhetskommisjonen hva de har tatt del i. Unnlatelse av å gjøre det vil bli strengt straffet. Samtidig vil det bli gitt amnesti til de som legger frem for kommisjonen hva de har gjort. En slik kommisjon må være sammensatt av personer som har vist at de er til å stole på i slike sammenhenger.”

Forslaget er Kystpartiets vedtatte politikk. De betraktningene jeg kommer med i det følgende, er kun mine egne.

Som et morsomt faktum kan det nevnes at programmet med dette forslaget i ble vedtatt på et landsmøte som ble avholdt helgen som ble innledet med fredag 17, mars 2017, på dagen 25 år etter folkeavstemmingen som gjorde slutt på apartheidregimet i Syd-Afrika. Uten at jeg på noen som helst måte skal påstå at alt står bra til i Syd-Afrika, kan en sannhetskommisjon og kombinasjonen av amnesti og trusler om streng straff ha bidratt til en realistisk overgang til et nytt styresett som kunne ha gått verre.

Tanken bak forslaget er å ta et generaloppgjør med korrupsjon og maktmisbruk i det norske samfunnet. Når mange har noe å skjule, har også mange et intensiv til å beskytte hverandre. og dersom man blir kvitt en korrupt mann eller kvinne på feil post, er det nok av korrupte personer som står klar til å ta over. Det er som om man står overfor en hydra, og hver gang man hugger et hode av hydraen, erstattes det av to nye hoder. Det er i slike situasjoner det gjelder å være kreativ, og det gjengitte forsøket er et forsøk på å være kreativ og komme med en skisse til løsning som er radikal, men samtidig pragmatisk og realistisk.

Jeg skrev at den situasjonen vi lever i, kan sammenlignes med å stå overfor en hydra. Det er sterke ord, men kan begrunnes. Jeg velger å vise til en artikkelsamling om forhold i Norge. Denne artikkelsamlingen finner man på https://fampo.info/saksforhold/. Artikkelsamlingen tar for seg en rekke saksforhold som samlet viser at det bildet jeg brukte, er dekkende. Det å få gjennomført et slikt forslag som Kystpartiet fremmer, og det på en god måte og ikke en falsk og ineffektiv måte, er dessverre ikke realistisk med det første.

Når jeg skriver at det å få gjennomført et slikt forslag på en god måte, ikke er realistisk i dag, betyr det på ingen måte at man ikke skal fronte forslaget. Ved å snakke om dette forslaget i politiske sammenhenger har man en utmerket anledning til å spre informasjon om alvorlige forhold som trenger å bli kjent. Hvis man befinner seg f.eks. i en partipolitisk debatt, er det langt mere naturlig å snakke om forholdene omtalt i lenken over dersom man omtaler forholdene sammen med et konstruktivt forslag til hvordan man kan få gjort noe, enn om man nevner dem sammen med noen generelle ord om at man vil bekjempe korrupsjon og maktmisbruk.

Straff er et nødvendig styringsmiddel i et samfunn. Det er et virkemiddel som virker langt fra perfekt, men så klart bedre enn ikke å bruke virkemidlet. En tanke som kan ligge bak amnestilover, er at utsikten til straffefritak i noen tilfeller kan være det mest effektive. Dersom man kan slippe unna med en tilståelse, men risikere alvorlig trøbbel ved ikke å tilstå, ja da har man et sterkt insentiv for å tilstå.

Forslaget er på ingen måte komplett. Hvis det skal gjennomføres, må det et langt mere detaljert lovforslag til. Under vil jeg komme med noen tanker om, og skisser knyttet til forslaget, Jeg vil også tillate meg å tenke høyt om hvilke virkninger det ville kunne få dersom forslaget ble gjennomført med suksess.

Forslaget går som nevnt ut på at alle som har tatt del i visse handlinger, har en plikt til å legge frem for en kommisjon hva de har tatt del i. Forslaget gir en klar pekepinn på hva man vil. Den dagen et stortingsflertall skal vedta dette, trengs det imidlertid langt flere detaljer. Det gjelder for eksempel hvilke handlinger som omfattes. Korrupsjon og medvirkning til korrupsjon er i kjerneområdet for bestemmelsen. Også andre handlinger, som offentlige brudd på menneskerettighetene og ulovlig overvåkning vil det være naturlig å ta med. Ellers trengs det en dugnad hvor man i felleskap formulerer lovforslaget nøye, og jeg skal ikke påstå at jeg er i nærheten av å ha alle detaljer klare. For at tiltaket skal være effektivt, kan det være nødvendig å ta med handlinger som har ført til at man har blitt utsatt for utpressing med sikte å ta del i korrupsjon mv. Hvis man kommer til at slike handlinger bør tas med, har man en utfordring når det kommer til grenseoppgangen – hva som omfattes. Denne utfordringen bør være overkommelig.

Videre må man ha klart for seg hvordan denne sannhetskommisjonen skal arbeide, og hvilket mandat den skal ha. En ting bør være klart. Det er ikke nok at noen har en plikt til å legge frem for kommisjonen hva de har tatt det i. Kommisjonen må ha en adgang til selv å kalle inn til høringer/avhør. De som skal ha plikt til å møte til slike avhør, er ikke bare de som har vært involvert i noe som dekkes av ordningen, men også andre som besitter kunnskap (kolleger, ofre og andre vitner). Man kan også hente inspirasjon i sivilombudsmannsloven. Lovens § 7 gir sivilombudsmannen vide fullmakter til å innhente dokumenter i det offentlige. Sannhetskommisjonen bør ha en minst like vid adgang. I motsetning til det som gjelder sivilombudsmannen, bør adgangen til å innhente dokumenter ikke være avgrenset til forvaltningen. Da dette skal være et generaloppgjør med korrupsjon og maktmisbruk, bør adgangen også omfatte Stortinget og rettsapparatet. Det vil også være nødvendig å ta med noen private institusjoner. Det siste krever ytterligere tankearbeide for å få en god avgrensning.

Medlemmene av denne sannhetskommisjonen skal være utvalgt fordi de har vist seg at de er til å stole på i slike sammenhenger. De vil naturligvis utgjøre et lite antall mennesker (intet sagt om antallet i denne omgang). De kan selvfølgelig ikke arbeide alene. De trenger en nokså stort apparat rundt seg. For å si det slik: de oppnevnte kommisjonsmedlemmene kan ikke avhøre alle medlemmer av lyssky nettverk i enhver norsk kommune. Her trengs en skokk ansatte. Sannhetskommisjonen og dens ansatte vil ha et noe uvanlig mandat, et mandat som er sårbart for infiltrasjon. Derfor ser jeg for meg at ansettelsesvernet bør være lavt. Her bør man kunne komme frem til et system og en ordning som er akseptabelt for alle parter. En spesiell utfordring gjelder vitnebeskyttelse. I boken Oppgjør peker tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad på at en (av flere) svakhet ved Lund-kommisjonens arbeide var at Stortinget mangler ordninger med vitnebeskyttelse.

Så langt har jeg skrevet noen tanker om hvordan kommisjonens arbeide bør organiseres. Det er foreløpige tanker som ikke kan sies å være fullstendige. Så går jeg over til hvilke rettslige virkninger Sannhetskommisjonens arbeide skal få.

Resultatene bør sammenfattes i noe som er allment tilgjengelig. Det bør gjerne sammenfattes på flere måter. Det kan omfatte en rapport i bokform hvor de viktigste funnene blir presentert på en etter forhodene lett tilgjengelig måte, I rapporten bør man ikke kun gjøre rede for enkle fakta om hvem som har begått hva, men også det som kan utledes om metoder, nettverk etc. De bør også opprettes et mere encyklopedisk verk, i form av et nettsted, hvor man kan søke på personer, institusjoner eller andre meningsfulle parametre. Det som bør være anonymisert (f.eks om de som har blitt utsatt for overgrep), bør selvfølgelig være anonymisert.

Som nevnt innledningsvis skal unnlatelse av å legge frem for Sannhetskommisjonen bli strengt straffet. Samtidig vil det bli gitt amnesti til de som legger frem for kommisjonen hva de har gjort. For ordens skyld: straff og frifinnelse skal ikke være Sannhetskommisjonens ansvar; den skal selvfølgelig ikke være en domstol. Når det gjelder strafferamme, har jeg ikke et konkret forslag. Strafferammene bør selvfølgelig være forskjellig for forskjellige forbrytelser. Ved fastsettelsen bør man ha i hodet at handlinger som isolert sett ikke er de alvorligste, blir desto alvorligere når det skjer i et forbrytersk fellesskap. Det å underslå penger og materielle goder er ikke det alvorligste man kan gjøre. Når det skjer i et fellesskap som forfølger varslere og i praksis støtter krigsforbrytelser, blir det alvorligere.

Som nevnt skal det gis amnesti til de som legger frem for Sannhetskommisjonen hva de har bedrevet. Det kan føre til at de som har begått de verste handlinger, går fri. Det kommer til å oppleves ubehagelig av mange, men er verd det. Det viktigste er at vi får ufarliggjort destruktive nettverk. Jeg vil legge til en ting som bør være selvfølgelig – amnestiet skal på ingen måte være til hinder for at folk kan sies opp fra sine stillinger.

Det vil være riktig å bruke inndragning flittig. Jeg ser det som fornuftig ikke å idømme personer erstatningsansvar. Derimot bør straffelovens bestemmelser om inndragning, både av et konkret utbytte og utvidet inndragning, brukes aktivt. Dersom en formue er blitt opparbeidet på kriminelt vis, er det særdeles nyttig å inndra den. En ting er rettferdig fordeling, men det ser jeg ikke på som det viktigste her. Det viktigste i denne sammenhengen er at penger og andre formuesgjenstander er makt, og makt brukt i lyssky nettverk er samfunnsskadelig. Så skal selvfølgelig gjenstander som er blitt brukt til ulovligheter av de lyssky nettverkene som forhåpentligvis er avslørt, inndras. Det kan for eksempel være våpen eller avlyttingsutstyr. Videre bør personer og institusjoner som er blitt avdekket gjennom Sannhetskommisjonens arbeide, plikte å gi fra seg dokumenter og andre gjenstander som er blitt skjult, dersom de har vitenskapelig, historisk eller kulturell verdi.

Det var noen ord, som ikke er fullstendige, om hvordan forslaget kan gjennomføres. Jeg har også gjort meg opp noen tanker om hvilke konsekvenser et forslag som det skisserte kan få dersom det gjennomføres på en god måte. Man kan begynne med å tenke over hvor mye det kan bety økonomisk å få bukt med korrupte nettverk i Norge. Jeg vil våge den påstanden at dersom man ser på både direkte korrupte arrangementer og de indirekte virkningene av at den offentlige debatten blir manipulert, slik at det ikke er det rasjonelle som vinner frem, snakker vi ikke om milliardbeløp over tid; vi snakker om billioner. Jeg skal ikke forsøke å begrunne det nærmere her – kun oppfordre leseren til å sette seg inn i de reelle forholdene i Norge.

En sannhetskommisjon med mandat og arbeidsmåte som skissert over vil kun ha myndighet i Norge. Skulle den virkelig få gjort jobben sin, er det å regne med at det vil få ringvirkninger ut over Norges grenser, på den ene eller den andre måten. En av flere grunner til å anta det er at norske myndigheter har drevet en utenrikspolitikk som ikke tåler dagens lys. Her vil jeg anbefale Lars Birkelunds bok Norges krig mot Syria. Over nevnte jeg at det gjaldt å få utlevert dokumenter og andre gjenstander som har blitt holdt skjult, og som har vitenskapelig, historisk eller kulturell verdi. Hvem vet hva vi er blitt fortalt på det vitenskapelige området, som har vært narrespill? Det kan dreie seg om grunnforskning, teknologi, miljø, medisin og annet. Her velger jeg ikke å gå inn på kontroversielle eksempler jeg ikke har kompetanse til å si noe sikkert om. I stedet overlater jeg tankeprosessen til hver av leserne.

Min konklusjon er at forslaget jeg har omtalt over, har potensiale til å skape historie. Det forutsetter at det gjennomføres på en konstruktiv måte, at det ikke gjennomføres på en naiv, halvhjertet eller falsk måte. Eller mere aktuelt – at det ikke gjennomføres i det hele tatt. Jeg vil at vi sammen skal forsøke å skape historie ved å få gjennomført et forslag som det nevnte sammen. Om vi ikke når frem til faktisk å gjennomføre det, kan vi få til mye konstruktivt på veien.

Bilde: Kiwiev på Wikimedia Commons

Et partis historie

Bilde av arkiv

Erik Strand, 06.12.20

Kystpartiet ble stiftet 1. februar 1999. Før det hadde Kystpartiets stortingsrepresentant Steinar Bastesen allerede sittet på Stortinget en stund – han ble valgt inn for Tverrpolitisk Folkevalgte i Nordland fylke ved stortingsvalget i 1997. Her vil jeg se litt nærmere på historien til Tverrpolitisk Folkevalgte. I dag står ikke lenger Tverrpolitisk Folkevalgte oppført i partiregisteret (se partiloven § 5). Et søk i Enhetsregisteret viser at de ikke finnes der lenger heller. Via nettsøk fant jeg derimot en Facebook-side tilhørende Tverrpolitisk Folkevalgte, og den ble sist oppdatert mai 2018. Partiet gjorde noen (mislykkede) forsøk på å stille lister ved stortingsvalget i 2017. I følge en artikkel på Wikipedia (jo, jeg vet at Wikipedia ikke er noen sikker kilde, men oppgitte navn tyder på at dette kan stemme) skal Tverrpolitisk Folkevalgte ha blitt videreført som Energidemokratene i Enhetsregisteret,

Når vi ser på dette partiets historie, ser vi at det hadde representanter som målbar synspunkter vi trygt kan si avviker fra det Kystpartiet står for i dag. Uansett har vi å gjøre med en del av norsk partihistorie som det kan være verd å nedtegne og ha tilgjengelig på Internett.

Partiet jeg skal skrive om, skiftet navn en rekke ganger. Det ble stiftet i 1973 under navnet Kvinnenes Frie Folkevalgte. Det skiftet navn til Frie Folkevalgte i 1977. Hun som tok initiativ til å stifte partiet, het Vera Grønlund. Joar Tranøy, som har skrevet en bok om Vera Grønlund (lenk: https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/En-omstridt-kvinne/I9788273282606) oppsummerer pressedekningen av Vera Grønlund med at hun på 70- og 80-tallet ble kalt Norges mest utskjelte kvinne. Vi finner også en omtale av Tranøys bok her – lenk: https://www.nettavisen.no/meninger/aagesiv/ny-type-krigslitteratur/3423437645.html)

Fra forordet til Joar Tranøys bok kan jeg gjengi følgende, som viser at Grønlund hadde noen aparte holdninger:

“Grønlund ble inspirert av Bertram Dybwad Brochmanns ideologi i begynnelsen av 1930-årene. Som ung kvinne ble hun begeistret for Tyskland. Mot slutten av 1930-årene beundret hun Quisling og hatet England. Hun ble passivt medlem i NS under 2.verdenskrig. Hun opplevde fredsvåren 1945 krenkende og ble utestengt fra jobber.
Under den kalde krigen “forelsket” hun seg i det russiske folk og Sovjet-unionen (men var aldri medlem av Norges Kommunistiske parti-NKP).
Boka beskriver politisk ideologi og historiske hendelser. Grønlund var systemkritiker av psykiatri, rettsvesen og partipolitikk “borgerlig demokrati”.”

Frie Folkevalgtes partiprogram fant jeg via en kilde jeg ikke har til vane å sitere fra, Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO). INO var en norsk organisasjon for tidligere medlemmer av nasjonal Samling og andre med spesiell interesse for norsk okkupasjonshistorie. I en publikasjon fra INO, nr. 7 1988, finner ma Frie Folkevalgtes program i all sin enkelhet:

“Frie Folkevalgte vil ha en partipolitisk uavhengig regjering ved at stillingene som statsråder utlyses:

1. Regjeringen ansettes av et samlet Storting etter forslag eller egen søknad. Ved ansettelse legges vekt på erfaring, kvalifikasjoner og personlige egenskaper.
2. Regjeringen skal, ved tiltredeIse, avgi et løfte om å arbeide for landets og folkets vel, og ta sine beslutninger uavhengig av partipolitikk.
3. Regjeringen setter opp sitt arbeidsprogram etter kortfattede forslag fra partier og eventuelle andre grupper i samfunnet.
4. Regjeringen legger frem sine forslag for Stortinget, som tidligere, men kan, hvis den får Stortingets flertall mot seg, be folket om råd. Den kan utskrive folkeavstemning.

Vera Grønlund var også engasjert i organisasjonen We Shall Overcome, en organisasjon som en gang i tiden stod på for rettssikkerhet og menneskerettigheter. Det kan man lese mere om her.

Partiets videre historie og navnebytter kan man lese en kortfattet gjennomgang av her.

Bilde: Bodnor på Wikimedia Commons

Om synlighet i sosiale medier

Tre vise aper

Erik Strand, 19. november 2020

Det er en kjent sak at det sensureres over en lav sko i sosiale medier. En samling artikler om slik sensur finner man ved å følge denne lenken.

Det finnes former for sensur som er mere subtile enn den åpenlyse, hvor innlegg regelrett fjernes eller kontoer slettes. I denne artikkelen introduserer Pål Steigan leseren for fenomenet shadow Banning. I stedet for å forklare hva shadow banning er, vil jeg oppfordre leseren til å lese Steigans artikkel grundig. Ikke minst er tallene Steigan viser til, slående. Jeg gjengir fra artikkelen:

“I snart to år har vi opplevd økende problemer med å spre artikler fra steigan.no på Facebook. Det begynte i oktober 2017 da vi fra en dag til en annen kunne registrere et fall i spredning fra om lag 120.000 ii uka til under 30.000. Men siden våren 2019 er det blitt mye verre. Til tross for at antallet som følger steigan.no er mer enn doblet siden 2017 til nå nesten 6.800 har den ukentlige spredninga falt til under 10.000. Mens det tidligere var vanlig at en artikkel nådde over 10.000 uten problemer og til tider kunne passere 50.000 eller mer, må vi nå virkelig slite for å nå ut til over 2.500. Dette skyldes ikke at vi har fallende oppslutning. Det skyldes at steigan.no er utsatt for det som kalles shadow banning. Dette er en måte å blokkere et nettsted eller en person på som er slik at det ikke umiddelbart skal gå fram for vedkommende eller leserne at man er utsatt for sensur.”

Så langt har jeg vist til, og gjengitt fra, Steigans artikkel. Nå er tiden inne til å supplere med egne observasjoner. Jeg har en brukerrolle på Kystpartiets Facebook-side og oppdaterer siden jevnlig. I det siste har jeg registrert et brått fall i antall personer som nås via Kystpartiets Facebook-side. Senest i dag var jeg innlogget og kunne se hvor mange personer som Kystpartiets facebook-side hadde nådd ut til i løpet av de siste 28 dagene. Jeg kunne også se at dette utgjorde en nedgang på hele 74 %. Det stod ikke hvilke periode det utgjorde en nedgang på 74 % i forhold til. Jeg vil tippe det var den forutgående 28-dagersperioden. Denne statistikken sørget jeg for å forevige med en skjermdump.

En slik tilbakegang kan ha flere årsaker. Faktorer som kvantitet og kvalitet på postene, samt svingninger i hva folk interesserer seg for, kan selvfølgelig medvirke. En nedgang på 74 % fra den ene fireukersperioden til den annen er allikevel voldsomt. Jeg kan selvfølgelig ikke bevise noen form for manipulasjon, men meddeler med dette de statistiske data – en nedgang på 74 % i antall personer nådd i løpet av en fireukersperiode – til alle som måtte ha interesse av det.

Bilde: Man on Mission på Wikimedia Commons

En kommentar til innlegg av Marit Øimoen og Even Gran

Tenkeren

Erik Strand, 31. oktober 2020
Senest oppdatert 3. november 2020

Den 23. oktober publiserte Aftenposten et leserinnlegg av Marit Øimoen, kommunikasjonssjef i Human-Etisk Forbund, og Even Gran, politisk seniorrådgiver i samme organisasjon. I innlegget kritiserte de Aftenposten for å ha sluppet til en betalt annonse fra Folkets Strålevern. Øimoen og Gran viser til at annonsen fremmer en påstand om at mobiltelefoner og trådløse nettverk fører til helseskadelig. Innleggsforfatterne skriver så at det er en klart tilbakevist påstand. Videre mener de at Aftenposten svikter sitt samfunnsansvar ved å slippe til en slik annonse.

Nå er det flere meninger blant vitenskapsfolk om helsevirkningene av mobiltelefoner og trådløse nettverk. En samling artikler som støtter det syn at mobiltelefoner og trådløse nettverk virker inn på helsen, kan leses her. Det finnes som man kan vente også kritikk av dette synspunktet. Man kan for eksempel gjøre et nettsøk på “Martin L. Pall” for å finne begge synspunkter. Selv holder jeg for tiden på å lese boken 5G og vår trådløse virkelighet – høyt spill med helse og miljø. Det vil jeg også anbefale leseren å gjøre.

For oss legfolk er det ikke noe man gjør helt uten videre å ta stilling til kompliserte vitenskapelige spørsmål. Noen ganger er man nødt til å ta stilling ut fra det vitenskapsfolk kommer frem til om temaet, jeg har for eksempel vært med på å vedta at mitt parti, Kystpartiet, har sagt nei til smartmålere og krevet en utredning av virkningene av 5-utbyggingen. Som legmann på feltet har jeg gjerne vist til føre var-prinsippet. Hvilken kompetanse Gran og Øimoen besitter på området, vet jeg ikke. Og hva med Aftenposten, som de går ut og kritiserer? Dersom noen skulle bestille en annonse i Aftenposten for å spre budskapet om at jorden er flat, skulle ikke journalistene ha problemer med å ta stilling til det. Det blir derimot verre å kreve at Aftenposten skal tre inn i en slags sensurrolle i et såpass komplisert vitenskapelig spørsmål, hvor det ikke mangler vitenskapelige referanser for det syn Folkets Strålevern forfekter.

Gran Og Øimoen synes ikke det er vanskelig å ta stilling. De nøyer seg ikke med å omtale motparten som for eksempel sjarlataner, lurendreiere eller villfarne. Nei, i følge Øimoen og Gran er de vitenskapsfornektere. Det er et sterkt ord å bruke på et felt med dissens blant fagfolk.

Videre skriver Øimoen og Gran:

“Både Facebook og Twitter har nå begynt å gripe inn overfor feilinformasjon. Og så skal ikke Aftenposten gjøre det? Er det ikke dette som er selve forskjellen på medier som er redaktørstyrte, og de som ikke er det? At leseren skal være trygg på at innholdet har gått gjennom en viss siling og kvalitetssikring?”

Problemene med at Aftenposten skal gis et moralsk ansvar for å nekte inntatt en annonse som den omtalte, har jeg allerede tatt opp. Når Øimoen og Gran skriver positivt om at Facebook og Twitter har begynt å gripe inn overfor feilinformasjon, er det på sin plass med noen kommentarer til det. Et krav eller ønske om at selskapene bak sosiale medier skal gripe inn overfor feilinformasjon, kan lett føre galt av sted. Vi har som kjent en institusjon som konsentrerer seg om å faktasjekke påstander i den offentlige debatten. Den institusjonen heter Faktisk.no, og det er all grunn til å se kritisk til den organisasjonens virke.

Det kommer daglig myriader av nye poster i de sosiale mediene. Går man for langt i å kreve at selskapene bak de sosiale mediene skal luke bort uønsket innhold, får de et press, et incentiv eller en unnskyldning for å drive overdreven sensur. Det er en grunn til at vi f.eks. bør være mot EUs nye opphavsrettsdirektiv. Når jeg skrev “press, incentiv eller unnskyldning” var det en gardering. Dersom vi ser på hvordan de toneangivende sosiale mediene har intensivert sensuren, er det ordet unnskyldning som klart er mest nærliggende. Og den omfattende sensuren i de sosiale mediene er noe Øimoen og Gran bør være kjent med.

I ettertid har jeg fått med meg at Øistein Sommerfeldt Lysne, per dags dato leder for Human-Etisk Forbunds ungdomsorganisasjon Humanistisk Ungdom, har twitret sin støtte til Øimoen og Grans innlegg. Sommerfeldt Lysne skrev 23. oktober følgende med lenk til Øimoen og Grans innlegg:

“Kort og ryddig av @maritoimoen og @gran_even. Konspirasjonsteorier burde ikke få annonseplass i landets kanskje mest seriøse avis.”

En skjermdump av tweeten er tatt vare på for ettertiden her.

Vi ser her nok et eksempel på hva slags holdninger som er utbredt i Human-Etisk Forbund. Jeg avstår her fra å diskutere det at Sommerfeldt Lysne kategoriserer innholdet i annonsen fra Folkets Strålevern som en “konspirasjonsteori”. Noe av det interessante her er å se at konspirasjonsteorier er noe Sommerfeldt Lysne ikke vil at en seriøs avis skal slippe til annonser for. Det skulle være unødvendig å påpeke at det som omtales som “konspirasjonsteorier”, er teorier som varierer betraktelig med tanke på kvalitet og metodikk. Jeg behøver forhåpentligvis ikke å utdype videre hvorfor Sommerfeldt Lysne er på ville veier her.

,Bilde: Karona på Wikimedia Commons

Skriv under for at Kystpartiet skal få stille til valg

Stortingssalen

Erik Strand 24. oktober 2020
Senest oppdatert 08.02.2021

Kystpartiet har mange viktige saker på agendaen. For å kunne stille til valg i flest mulig valgdistrikter trenger vi 500 underskrifter i hvert valgdistrikt. Hvis du for eksempel er bosatt og har stemmerett i Oslo, kan du skrive under for at vi skal få delta i valget i Oslo valgdistrikt. Hvem som skriver under, er taushetsbelagt, og man forplikter seg ikke til noe som helst; man støtter kun at vi skal få delta.

Du kan skrive under digitalt eller på papir. Ta kontakt på erkestrand@hotmail.com for å få papirskjema for underskrifter. Noen papirskjemaer kan også skrives ut her. Da kan du samle inn noen fra venner og kjente. Under ser du hvilke valgdistrikter vi har liste klar for. For de valgdistriktene hvor vi har klar liste for elektronisk signering, har jeg lagt til lenk under. Den kan kopieres og brukes til oppfordring til å signere.

Akershus
Gå til elektronisk signering

Buskerud
Gå til elektronisk signering

Hedmark
Gå til elektronisk signering

Finnmark
Gå til elektronisk signering

Hordaland
Gå til elektronisk signering

Møre og Romsdal
Gå til elektronisk signering

Nordland
Gå til elektronisk signering

Oppland
Gå til elektronisk signering

Oslo
Gå til elektronisk signering

Sogn og Fjordane
Gå til elektronisk signering

Telemark
Gå til elektronisk signering

Vest-Agder
Gå til elektronisk signering

Vestfold
Gå til elektronisk signering

Østfold
Gå til elektronisk signering

Bilde: Bruker Mahlum på Wikimedia Commons

Noen ord og uttrykk som er velegnet til bullshit

Bullshit

Erik Strand 10. oktober 2020

Bullshit brukes i dagligtalen om vrøvl, usannheter og nonsens. De senere årene har det fått en mere spesialisert betydning. Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit, har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn.

“Bullshit” ser ut til å ha blitt et populært uttrykk på særlig ett område – innen næringslivet, og da særlig i konferansesammenheng. Kreative sjeler har skapt bullshitbingoen. Under et foredrag kan tilhørerne sitte med et ark med 5×5 ruter. Disse rutene er fylt med vage honnørord eller fraser som foredragsholdere gjerne anvender. Den som får 5 på rad, kan rope bingo!

Jeg vil her forlate Kjell og Dilberts verden og heller se på den offentlige debatten. Det er jo på det området bullshit er viktigst å gjenkjenne. Jeg har lagt merke til at det er enkelte ord og uttrykk som gjerne brukes til å uttrykke bullshit i samfunnsdebatten. Mens bullshituttrykkene i næringslivet og på konferanser gjerne er positivt ladede, brukes de uttrykkene jeg skal kommentere under, gjerne om noe man vil fremstille som negativt. De ordene og uttrykkene jeg vil ta for meg, er langt fra tallrike nok til å brukes til et bingospill. Skulle man støte på mange nok i ett og samme innlegg, bør det allikevel være lov å replisere “bingo!” (med eller uten lenk hit). Jeg skal på ingen måte hevde at de ordene og uttrykkene jeg kommenterer, er de viktigste bullshitmarkørene i offentlig debatt. Det som skrives her, er kun et uttrykk for egne observasjoner og refleksjoner.

Å lefle med
For den som vil servere bullshit, er “å lefle med” et anvendelig uttrykk. Dersom man vil koble en motstander til noe negativt, la oss si høyre- eller venstreekstremisme, da kan man si at ens motstander lefler med høyre- eller venstreekstremisme. Hvis man hevder at noen er høyreekstrem eller venstreekstrem, er det en påstand som er uhyggelig åpen for imøtegåelse og kritikk. Da er det enklere å si at vedkommende lefler med noe.

Å nøre opp under
Det å hevde at noen nører opp under negative holdninger, er en “god” bullshittaktikk. Dersom man hevder at ens motstander har en holdning eller forfekter et standpunkt som ikke er bra, er det en påstand som kan imøtegås. Ved å anklage motstanderen for å nøre opp om noe, har man fremsatt en mere vag og uforpliktende anklage. Hva man legger i at noen nører opp om noe, er også tvetydig på en anvendelig måte. Det kan bety at man mener at vedkommende med hensikt skaper visse holdninger eller oppfatninger hos folk. Uttrykket å blåse i hundefløyten er nærliggende. Det at noen nører opp under noe, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at han har som hensikt å nøre opp under noe; det er nok at det er en effekt av det han ytrer. Denne tvetydigheten kan være grei for den som farer med bullshit.

Å spre
Verbet å spre har i utgangspunktet lite med bullshit å gjøre. Ikke når man snakker om at noen sprer for eksempel gjødsel, glede, smitte eller risiko. Verbet kan imidlertid brukes på noe av den samme måten som “å nøre opp under”. Et konkret eksempel er når Venstres Abid Raja kritiserer FrPs Sylvi Listhaug for å spre rasisme. Jeg har aldri registrert at Listhaug har uttalt noe som kan karakteriseres som rasistisk, og det beskylder ikke Raja henne for å gjøre heller. I stedet fremmer Raja en påstand som er langt vanskeligere å falsifisere/imøtegå – at Listhaug “sprer” rasisme.

Rajas anklage kan sammenlignes med noe tidligere Venstre-leder Odd Einar Dørum (1) sa om tidligere FrP-leder Carl I. Hagen. Dette eksemplet er tatt fritt fra egen hukommelse. Dørum sa at Hagen minnet ham om en gammeldags kommunist som delte folk inn i grupper. Dørums kritikk av Hagen er forbilledlig fri for bullshit. Dørum kom ikke med vage beskyldninger om at Hagen “leflet med”, “nørte opp under” eller “spredde” noe. Han tok for seg innholdet i det budskapet Hagen fremmet som politiker. Videre kom Dørum med en påstand som det går an å ta stilling til og eventuelt kritisere.

Å legitimere
Verbet å legitimere er et anvendelig koblingsord mellom på den ene siden en person eller en ytring og på den andre siden et fenomen, gjerne et fenomen av det negative slaget. Et eksempel kan man lese her. I etterkant av bråket rundt SIANs arrangementer og demonstrasjonene mot disse har noen politikere kritisert politiet for å overreagere mot demonstrantene. Denne påstanden er det unødvendig å ta stilling til her. Politiet kritiserer da disse politikerne for å legitimere vold mot politiet. Vi kan ta utgangspunkt i to utsagn:

A: Politiet overreagerer

B: Det er legitimt å bruke vold mot politiet

Hvis politiet har rett i sin kritikk, innebærer det at man kan ta utgangspunkt i utsagn A og slutte seg til utsagn B. For meg blir det et meningsløst resonnement. Løgn kan det neppe kalles, men jeg finner bullshit ganske nærliggende.

Dette var noen eksempler på ord og uttrykk som egner seg for bullshit. Listen kan selvfølgelig gjøres lengre. Ett eksempel, som jeg velger ikke å utdype er “å være et mikrofonstativ for”. Leseren kan selv konsultere fantasien, hukommelsen eller Google for eksempler.

Bilde: Wikimedia Commons

Noen ord og uttrykk som er velegnet til bullshit

Bullshit

Erik Strand 10. oktober 2020

Bullshit brukes i dagligtalen om vrøvl, usannheter og nonsens. De senere årene har det fått en mere spesialisert betydning. Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit, har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn.

“Bullshit” ser ut til å ha blitt et populært uttrykk på særlig ett område – innen næringslivet, og da særlig i konferansesammenheng. Kreative sjeler har skapt bullshitbingoen. Under et foredrag kan tilhørerne sitte med et ark med 5×5 ruter. Disse rutene er fylt med vage honnørord eller fraser som foredragsholdere gjerne anvender. Den som får 5 på rad, kan rope bingo!

Jeg vil her forlate Kjell og Dilberts verden og heller se på den offentlige debatten. Det er jo på det området bullshit er viktigst å gjenkjenne. Jeg har lagt merke til at det er enkelte ord og uttrykk som gjerne brukes til å uttrykke bullshit i samfunnsdebatten. Mens bullshituttrykkene i næringslivet og på konferanser gjerne er positivt ladede, brukes de uttrykkene jeg skal kommentere under, gjerne om noe man vil fremstille som negativt. De ordene og uttrykkene jeg vil ta for meg, er langt fra tallrike nok til å brukes til et bingospill. Skulle man støte på mange nok i ett og samme innlegg, bør det allikevel være lov å replisere “bingo!” (med eller uten lenk hit). Jeg skal på ingen måte hevde at de ordene og uttrykkene jeg kommenterer, er de viktigste bullshitmarkørene i offentlig debatt. Det som skrives her, er kun et uttrykk for egne observasjoner og refleksjoner.

Å lefle med
For den som vil servere bullshit, er “å lefle med” et anvendelig uttrykk. Dersom man vil koble en motstander til noe negativt, la oss si høyre- eller venstreekstremisme, da kan man si at ens motstander lefler med høyre- eller venstreekstremisme. Hvis man hevder at noen er høyreekstrem eller venstreekstrem, er det en påstand som er uhyggelig åpen for imøtegåelse og kritikk. Da er det enklere å si at vedkommende lefler med noe.

Å nøre opp under
Det å hevde at noen nører opp under negative holdninger, er en “god” bullshittaktikk. Dersom man hevder at ens motstander har en holdning eller forfekter et standpunkt som ikke er bra, er det en påstand som kan imøtegås. Ved å anklage motstanderen for å nøre opp om noe, har man fremsatt en mere vag og uforpliktende anklage. Hva man legger i at noen nører opp om noe, er også tvetydig på en anvendelig måte. Det kan bety at man mener at vedkommende med hensikt skaper visse holdninger eller oppfatninger hos folk. Uttrykket å blåse i hundefløyten er nærliggende. Det at noen nører opp under noe, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at han har som hensikt å nøre opp under noe; det er nok at det er en effekt av det han ytrer. Denne tvetydigheten kan være grei for den som farer med bullshit.

Å spre
Verbet å spre har i utgangspunktet lite med bullshit å gjøre. Ikke når man snakker om at noen sprer for eksempel gjødsel, glede, smitte eller risiko. Verbet kan imidlertid brukes på noe av den samme måten som “å nøre opp under”. Et konkret eksempel er når Venstres Abid Raja kritiserer FrPs Sylvi Listhaug for å spre rasisme. Jeg har aldri registrert at Listhaug har uttalt noe som kan karakteriseres som rasistisk, og det beskylder ikke Raja henne for å gjøre heller. I stedet fremmer Raja en påstand som er langt vanskeligere å falsifisere/imøtegå – at Listhaug “sprer” rasisme.

Rajas anklage kan sammenlignes med noe tidligere Venstre-leder Odd Einar Dørum (1) sa om tidligere FrP-leder Carl I. Hagen. Dette eksemplet er tatt fritt fra egen hukommelse. Dørum sa at Hagen minnet ham om en gammeldags kommunist som delte folk inn i grupper. Dørums kritikk av Hagen er forbilledlig fri for bullshit. Dørum kom ikke med vage beskyldninger om at Hagen “leflet med”, “nørte opp under” eller “spredde” noe. Han tok for seg innholdet i det budskapet Hagen fremmet som politiker. Videre kom Dørum med en påstand som det går an å ta stilling til og eventuelt kritisere.

Å legitimere
Verbet å legitimere er et anvendelig koblingsord mellom på den ene siden en person eller en ytring og på den andre siden et fenomen, gjerne et fenomen av det negative slaget. Et eksempel kan man lese her. I etterkant av bråket rundt SIANs arrangementer og demonstrasjonene mot disse har noen politikere kritisert politiet for å overreagere mot demonstrantene. Denne påstanden er det unødvendig å ta stilling til her. Politiet kritiserer da disse politikerne for å legitimere vold mot politiet. Vi kan ta utgangspunkt i to utsagn:

A: Politiet overreagerer

B: Det er legitimt å bruke vold mot politiet

Hvis politiet har rett i sin kritikk, innebærer det at man kan ta utgangspunkt i utsagn A og slutte seg til utsagn B. For meg blir det et meningsløst resonnement. Løgn kan det neppe kalles, men jeg finner bullshit ganske nærliggende.

Dette var noen eksempler på ord og uttrykk som egner seg for bullshit. Listen kan selvfølgelig gjøres lengre. Ett eksempel, som jeg velger ikke å utdype er “å være et mikrofonstativ for”. Leseren kan selv konsultere fantasien, hukommelsen eller Google for eksempler.

Bilde: Wikimedia Commons

En tolkning av jul i Blodfjell

Erik Strand, 30.08.2020

TV Norges julekalender Jul i Blodfjell, som først ble sendt i desember 2018, er kjent for sine mange allusjoner til andre filmer og serier. Serien har hentet inspirasjon fra alt fra Skam til Fleksnes. Jeg mistenker imidlertid skaperne av serien for å ha hentet inspirasjon fra en kilde de fleste seere og anmelder har oversett, og det er selveste Ibsen.

Nå lurer kanskje leseren som har sett Jul i Blodfjell på hvor i julekalenderen på hvor man finner en referanse til et av Ibsens verker. Vel, man kan se dette klippet fra Jul i Blodfjell.

Her ser man atToffen vil lære Timian om livets realiteter, og han oppfordrer ungdommen til bruk av pistol. Kassandra, Timians mor, vil derimot at han skal forbli i troen på at det ikke er tilfeldig hvem som får mandelen i grøten. Den som har sett fortsettelsen, vet at det ender med tragedie. Min teori er at handlingen er inspirert av Vildanden? Toffen (Gregers Werle) og Kassandra (dr. Relling) drar Timian i hver sin retning. Når Timians livsløgn brister, blir han koko og vil drepe de han forbinder med julen (Santa Lucia og engelen Gabriel). Kanskje er navnet Kassandra valgt fordi Kassandra i Jul i Blodfjell varsler om tragedie dersom ikke Timian får mandelen i grøten. Og hun får rett.

Så har jeg kommet over tegn som tyder på at Langbein og hans slekt har vært en inspirasjonskilde. Ca. to minutter ut i episode 17 leser Putti fra en Donald-pocket for Toffen. Man kan se at det er pocketbok nr. 44, Mikke Mus: Midt i blinken. Putti snakker om Spøkelseskladden, men han figurerer ikke i Donald-pocket nr. 44! I og med at Toffen ler av at det er Spøkelseskladden som er navnet på “den svarte kondomen”, er det ikke Putti som lyver her. Det er produsenten. Samtidig siterer Putti Langbein som sier “Gulp”. I denne pocketboken er det en scene hvor Langbein sier “Ulp” (ikke “gulp”) mere tydelig enn vanlig. Bevisst fra produsenten? Den første lengre historien i boken handler om at Mikke og Langbein reiser rundt i historien ved hjelp av noen merkelige frø funnet på Langbeins loft. På reisen treffer de mange av Langbeins forfedre, og de viser seg lite hyggelige. Kan tanken være å sammenligne den dysfunksjonelle Soot-familien med Langbeins slekt? I en historie som heter “Pyramidens hemmelighet” (en riktig morsom en, og en av mine favoritter)  i Donald-pocketbok 193, Donald Duck tar teten treffer Langbein og Mikke en gjeng romvesner som ligner på Langbein. De leter etter kameraten som heter … Zoot. Kan det tenkes at regissøren har hatt dette i tankene? Hvem vet. Uansett er henvisningen til Spøkelseskladden falsk, og det må i det minste skuespillerne ha sett under innspillingen.

Tanker om norsk politikk

Erik Strand, 15. august 2020

Jean Claude Juncker, som var EU-kommisjonens president fra 2014-2019, er blant annet kjent for et brutalt ærlig sitat om hvordan politikk blir til i unionen:

“We decide on something, leave it lying around, and wait and see what happens. If no one kicks up a fuss, because most people don’t understand what has been decided, we continue step by step until there is no turning back.”

Det slår meg at denne beskrivelsen av hvordan politikk blir til, er ganske så forenlig med hva slags politikk som føres i Norge, og det på mange forskjellige områder. Selv har jeg valgt å engasjere meg i Kystpartiet for jobbe for en endring.

Jeg kan starte med vindkraften. Vi snakker om den største raseringen av natur vi har sett her i landet. Noe av det verste med vindkraftutbyggingen er at det finnes uutnyttede alternativer. I dette innlegget kan man lese om en studie ved NTNU som tar for seg et stort uutnyttet potensial ved å ruste opp og utvide eksisterende norske vannkraftverk.

Energispørsmålet leder naturlig til en annen sak – ACER. Hvis det er noe politikkområde Norge bør være varsom med å gi EU makt over, må det være energipolitikken. Allikevel valgte stortingsflertallet å tilslutte Norge til ACER.

Noe av det styggeste som har skjedd i norsk politikk de senere årene, har skjedd på utenriksfronten. Norges deltagelse i bombingen av Libya skjedde ikke etter noe vedtak i Stortinget. Det skjedde ikke engang etter et regjeringsmøte. Formaliteter er viktig når det gjelder noe så alvorlig som norsk krigsdeltagelse. Det alvorligste er imidlertid hvilke konsekvenser vi i ettertid ser at krigføringen fikk. Den rollen Norge og andre vestlige land har spilt i forbindelse med Syria-krigen, er et annet skammens kapittel. Jeg vil jeg starte med å vise til en uttalelse Kystpartiet vedtok høsten 2017. Her pekte Kystpartiet på et par ytterst betenkelige sider ved norsk politikk. Det ene er at Norge i 2012 anerkjente den såkalte Nasjonalkoalisjonen som rette representant for det syriske folk. Det andre er at Norge ved utenriksminister Børge Brende var rakst ute med å uttrykke støtte til et amerikansk rakettangrep mot Syria. Nå kan man mene mye om Assad. Men det å angripe landet med raketter, tjener kun til å styrke en opposisjon som består av noen av de verste elementer man kan tenke seg, og til å forlenge krigen og ødeleggelsene i Syria.

En sak som burde fått større partipolitisk oppmerksomhet, gjelder mulige helse- og miljøvirkninger av lavfrekvent stråling. Her har Kystpartiet valgt å anvende føre var-prinsippet og sier nei til smartmålere, samtidig som vi vil utsette 5G-utbyggingen til virkningene for mennesker og miljø er blitt utredet av bransjeuavhengige fagfolk.  Hvilke virkninger 5G-utbyggingen kan ha for mennesker og insekter, er ikke noe legfolk – de fleste av oss – kan si noe skråsikkert om. Vi kan imidlertid lytte til de mange fagfolk som har advart mot 5G-utbyggingen. En rekke artikler om temaet kan leses via denne lenken.

Overvåkning kan misbrukes, og massiv overvåkning kan misbrukes desto mere. I juni 2020 åpnet Stortinget for masseinnhenting av persondata. Den nye etterretningsloven åpner for å hente inn og lagre metadata som krysser grensen til Norge. Det vil i praksis si det meste av datatrafikk.

Her har jeg tatt for meg noen sider ved norsk politikk. Flere kunne vært nevnt, som FNs migrasjonsavtale og økningen i antall bomstasjoner. Jeg vil avslutte med det som etter mitt syn er det viktigste – hvordan korrupsjon og maktmisbruk kan fortsette i stor skala uten at det blir ryddet opp. Jeg vil avslutte med å takke EU-kommisjonens forrige president for en ærlig beskrivelse. av hvordan politikk blir til. Her har jeg hatt norske forhold for øyet, ikke politikk i EU, som han konsentrerte seg om. En slutning kan vi trekke av Junckers sitat – jo mindre protest det blir rundt et politisk forslag man maisliker, jo lettere blir det å gjennomføre forslaget.