Hva er galt med norsk politikk?

Erik Strand, 10.10.2024

Mange har skjønt at det er noe alvorlig galt med norsk politikk. De mange skandalene i 2023 og diverse politikkskaping som vanskelig kan sies å være forenlig med både sunn fornuft og redelige motiver, har bidratt til det. De som har fulgt nøye med på alternative medier, vil nok også nikke gjenkjennende når jeg nevner lockdown, covid 19-håndteringen og covid 19-vaksiner som stikkord.

Hvis vi tenker på alt som er kvalifisert galt i norsk politikk, og det bør vi gjøre, er det ett spørsmål som er særlig nærliggende. Hvor dypt går elendigheten? Hva med de som er med i politikken, men som ikke er blant de mest sentrale og profilerte. Hva tenker de om ulike forhold som ikke tåler dagens lys i et demokratisk samfunn? Er de en del av problemet?

Jeg skal her gi et delvis svar ved hjelp av noen eksempler. Det å gi eksempler er bare å pirke borti en stor materie, men jeg mener at noen eksempler kan tjene til å belyse materien.

Vi har hatt politikere på Stortinget som har gjort en bunnhederlig innsats for å belyse forhold som ikke tåler dagens lys. En av dem er Marie Lovise Widnes, som representerte SV i perioden 1989-93 (tips: les boken “Fragler, finst dei?” på https://fampo.info/litteratur/).

Her vil jeg trekke frem en annen tidligere stortingsrepresentant, Erling Folkvord, som representerte RV (dagens Rødt) på Stortinget fra 1993-97. I tillegg til å ha skrevet en rekke grundige bøker om korrupsjon i Norge er Folkvord den som foreslo granskning av Juklerød-saken. De som ikke kjenner saken, finner en kort introduksjon på https://nrk.no/vestfoldogtelemark/xl/juklerod-var-psykiatriens-_farlige_-varsler-1.13351231…

Da Erling Folkvord foreslo en offentlig granskning av saken i 1997, var det kun 6 stortingsrepresentanter som ville støtte kravet om granskning av en sak hvor en nordmann var blitt tvangsinnlagt og medisinert på bakgrunn av påviselig sanne “vrangforestillinger” om offentlige lovbrudd. Det sier sitt.

Jeg spoler så frem til 2004. I februar 2004 startet jeg en meget spesiell debatt på det som den gangen var Venstres debattforum på Internett, “Talerstolen”. Bakgrunnen for dette var at lederen for organisasjonen Fampo, Dag Hiåsen, hadde klart å få en lokal Venstre-politiker, som også var partiets organisasjonssjef, til å svare på en skriftlig henvendelse fra Hiåsen med diverse personangrep.

Jeg tok opp disse personangrepene på Talerstolen og kom samtidig inn på Bygdeposten-saken. Bygdeposten-saken (se igjen https://fampo.info/litteratur/) handler om oppsigelsen av ansvarlig redaktør i lokalavisen Bygdeposten i Buskerud og rettssaken som fulgte. Frem til oppsigelsen i 2000 publiserte Bygdepostens redaktør en rekke artikler, ledere og leserinnlegg om forhold i Norge som ikke tåler dagens lys. Artiklene bygget på dokumentasjon fremskaffet av Fampo og Hiåsen.

Det viste seg fruktbart å starte opp denne debatten på Talerstolen, og jeg skjønte utover i 2024 at det var krefter som ikke likte at jeg hadde startet den. Venstres organisasjonssjef svarte på mitt innlegg med å komme noen faktisk feilaktige påstander om nettopp Bygdeposten-saken. Diskusjonen bølget frem og tilbake inntil Venstres organisasjonssjef erklærte at Bygdeposten-saken var en trist historie som kunne vært unngått dersom Bygdepostens redaktør ikke hadde latt seg hjernevaske av personer som opptrådte som religiøse fanatikere med monopol på den rette lære. Han la til at det var trist å se at jeg gikk i samme fella.

I løpet av 2004 var det en rekke tillitsvalgte i partiet Venstre som støttet opp om partiets organisasjonssjef på Talerstolen på ulikt vis, for eksempel med løgner, psykiatriske diagnoser. Jeg skal her ikke bruke plass på flere eksempler, men vise til denne temasiden om den berømmelige debatten: https://fampo.info/talerstolen/.

Jeg vil oppsummere med at det ble en debatt som ble avslørende for et politisk miljø. Det er interessant å se at det var både sentrale aktører og folk nærmere grasrota som var behjelpelige med i avsløre seg selv i 2004.

Jeg kommer så til det tredje og siste eksemplet jeg velger. Jeg var i en årrekke aktiv i partiet Kystpartiet, frem til ny valglov gjorde det lite meningsfullt å fortsette i 2023. Jeg har skrevet noen memoarer fra tiden i partiet på https://estrand.net/2024/01/06/memoarer-fra-min-tid-i-kystpartiet/…. Artikkelen er lang, men jeg vil allikevel anbefale å lese den, da den eksemplifiserer tungt hvordan destruktive krefter er med på å ødelegge for forsøk på å gjøre noe konstruktivt politisk.

Jeg har imidlertid ikke gitt meg med partipolitikken. Jeg er i dag med i INP og vil gjerne ha med meg flere som ønsker at partier og politikere skal ta opp betente ting og motvirke korrupte og antidemokratiske forhold. Mange som leser dette vil være langt bedre egnet for politisk deltagelse enn de toneangivende kretser i dagens Norge. Noen vil ha sine grunner for ikke å delta partipolitisk (man finner seg ikke til rette i noen deler av dagens politiske landskap, man har en annen rolle som ikke passer så lett med partipolitikk etc.) I slike tilfeller skal jeg ikke forsøke å overtale. Men mange vil kunne bidra til å gi de destruktive kreftene motstand. Da er det bare å hive seg med. Om man ikke deler undertegnedes partivalg, men heller føler seg hjemme i Rødt eller Norgesdemokratene, så er det bare å bli med der i stedet. Og gjerne ta opp seriøse forhold som ikke tåler dagens lys. Gjør flere det, er det bare å si “fortsettelse følger”.

Bilde: Mathiasertnaes på Wikimedia Commons