Pragmatismens autoritære side

Erik Strand, 3. desember 2022

Pragmatisme er et spesielt ord i språket. Jeg kommer ikke på noen ord som i like stor grad er både positivt og negativt ladet. Det er egnet både som honnørord og et ord med nedsettende betydning. Mange andre ord kan også være honnørord eller ha nedsettende betydning etter hvem som bruker ordet. Ord som “sosialisme” eller “markedsliberalisme” har en positiv eller negativ klang avhengig av brukerens ståsted. Pragmatisme kan bli brukt i en positiv eller negativ betydning av en og samme person. Det kan for så vidt også sies om andre ord. Paternalisme er ett eksempel. Det kan brukes positivt eller negativt av en og samme person alt etter sammenhengen.

Begrepet pragmatisme utmerker seg allikevel ved at det griper så dypt inn i ens oppfatning av hva som er rett og galt, både i storpolitikken og dagliglivet, både abstrakt og konkret. En som etter mitt syn har fått frem både de positive og de negative sidene ved pragmatisme på en mesterlig måte, er Henrik Ibsen. Ibsen er som kjent forfatteren bak både En folkefiende og Villanden. Disse to verkene kan sies å inneholde stikk motsatte budskap, dog uten å motsi hverandre. Noe av det jeg setter pris på ved disse to verkene, er at de er skrevet av samme person. Det ene verket er en hyllest til prinsippfasthet og integritet. Det andre inneholder en advarsel mot prinsipprytteri og naiv idealisme.

I det følgende vil jeg ta for meg pragmatismens negative side. Det betyr ikke at jeg på noen måte underkjenner pragmatismens positive sider. Jeg synes et stykke som Vildanden får frem et verdifullt poeng. Og jeg er enig med en tidligere statsminister at man noen ganger har plikt til å lyve. Videre er jeg uenig med selverklærte pliktetikere som Immanuel Kant og Adolf Eichmann. Her skal jeg imidlertid konsentrere meg om pragmatismens negative sider. Resten av dette innlegget vil være todelt. Først vil jeg gi en del eksempler på hva jeg sikter til. Deretter vil jeg gi noen argumenter for at denne formen for pragmatisme ikke har stort for seg, og at den utgjør et negativt bidrag til den offentlige debatten. Mitt inntrykk er at dette negative bidrag til den offentlige debatten har blitt mere omfangsrikt de senere årene.

Som påpekt er pragmatisme et veldig vidt begrep, og jeg skal nå presisere hva det er jeg skal ta for meg. Det er en form for argumentasjon hvor en ytring kritiseres ikke ut fra dens innhold (logikk, metode, verdimessig innhold, overensstemmelse med fakta etc.), men ut fra dens konsekvenser. Dersom man er tilhenger av konsekvensetikk. skulle man kanskje tenke – sånn rent umiddelbart og uten å tenke seg om – at det er en korrekt form for argumentasjon. Det mener jeg at det slett ikke er. En riktig anvendelse av konsekvensetikk består i å bedømme en handling etter å ha tenkt over alle mulige utfall. Det som ved første innskytelse kan se ut til å være riktig for en konsekvensetiker, kan ved nærmere undersøkelse vise seg å være fullstendig feil.

Jeg går så over til eksempler. Det første eksemplet har jeg valgt av den enkle grunn at det er blitt koblet til et nyord jeg i likhet med mange andre ikke er så begeistret for. Jeg sikter til tidligere AUF-leder Eskil Pedersens utspill om “ytringsansvar”. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011 kom Pedersen med flere uttalelser om at debattanter måtte ta mere ansvar for konsekvensene av sine uttalelser. Pedersen uttalte blant annet følgende:

“Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.”

Eskil Pedersens uttalelser er blitt husket blant annet fordi han lanserte et nyord, “ytringsansvar”, og for sammenhengen det skjedde i. Han er imidlertid ikke alene om å bedømme ytringer ut fra konsekvensene. Et særlig eklatant eksempel er fra tiden før Internett slo igjennom, og jeg tyr derfor til egen hukommelse som kilde. I valgkampen i 1997 lanserte Fremskrittspartiets Carl I. Hagen et kontroversielt forslag. Partilederen ville avskaffe undervisning på samisk i den offentlige norske skolen. En begrunnelse jeg husker fra Hagen var at noen krefter kunne finne på å kreve en samisk stat. Det som mange av oss ser på som en fullt ut legitim form for ytring – å bruke et språk med tradisjoner lengre enn manns minne i Norge, var i følge Hagen noe betenkelig fordi det kunne bidra til å gi folk uheldige idéer.

Et annet eksempel er uttalelser etter teaterstykket Ways of Seeing. En kort oppsummering: I 2018 satte Black Box Teater opp stykket “Ways of Seeing”. Under denne forestillingen ble bilder fra blant annet daværende justisminsiter Tor Mikkel Waras hjem vist. I etterkant av stykket kom det trusler mot Wara. Det viste seg senere at dette var iscenesatt av hans samboer. I mellomtiden kom det en del kritikk mot teatret. Selv om teatret ikke hadde oppfordret til vold av noe slag, fantes det de som kritiserte teatret for å “legitimere hat” eller å “sette andres liv potensielt i fare”. Det siste ble uttalt av FrP-politiker Christian Tybring-Gjedde overfor Dagbladet.

Eskil Pedersens uttalelser kan lett få en til å tenke på merkelappen “politisk korrekthet”. Det finnes også en annen slags åndsretning eller politisk merkelapp som er nært og naturlig forbundet med det å bedømme ytringer etter deres konsekvenser. Jeg sikter da til populisme. Et typisk trekk ved populisme er å bedømme ytringer etter deres markedsverdi. En god ytring skal være populær og gi uttelling ved valg. Eksemplene på autoritære populistiske nedsablinger av ytringer som i og for seg er helt legitime, er legio. De fleste eksemplene på autoritær populisme er ikke et tastetrykk unna. Autoritære populistiske ytringer av typen “Dette kan bli upopulært” eller “Dette er ikke folk interessert i” uttales gjerne i lukkede rom. En smakebit fra det offentlige ordskiftet finnes her.

Mange har også støtt på lignende autoritære utsagn, som at man må tenke på hva man sier for å ha gode karrieremuligheter eller være populær i vennekretsen. Et guffent eksempel eksempel fra Dagens Næringsliv er fra tiden før Internett, og igjen må jeg ta forbehold om at eksemplet er fra egen hukommelse. Eksemplet gjelder en leder eller annen kommentar i Dagens Næringsliv som langet ut for representanter for en norsk bedrift. Disse hadde kritisert ett eller annet (jeg husker ikke hva) ved Stortingets politikk. Dette måtte bedriften vite at kunne medføre at Stortinget besluttet noe som var til deres ugunst!

Da Eskil Pedersen kom med sitt famøse utspill om ytringsansvar, rettet han skytset mot politiske motstandere som hadde kommet med ytringer han var uenig i. Enda verre blir det når noen retter pekefingeren mot ytringer som man i og for seg ikke er noe galt med, men som man mener kan få uheldige konsekvenser. Dette kan sågar bli brukt mot ytringer som ethvert forstandig menneske må være enig i at adresserer reelle og alvorlige problemer.

Yahya Hassan var en dansk dikter som tok opp negative sider ved innvandrermiljøer i Danmark. Enkelte mente at det var noe han ikke burde gjort. Den svenske dikteren Athena Farrokhzad kritiserte Hassan for “å gi argumenter til Dansk Folkeparti”. Det hører med til historien at Hassan ikke hadde noe til overs for innvandringskritiske grupper som Dansk Folkeparti. Den som tar opp overgrep innen et miljø, blir anklaget for å “gi argumenter” til noen man ikke liker.

Hvordan møte denne typen argumenter

Over har jeg gitt diverse eksempler på hvordan folk er blitt kritisert for å sette frem ytringer, og dette ikke blir begrunnet med at ytringen nødvendigvis er gal i seg selv, men fordi den kan føre til uønskede konsekvenser. Eksemplene jeg har gitt, viser at sådan kritikk kan komme fra ulike hold og opptre i svært ulike varianter. Nå går jeg over til del to, som består i å argumentere for hvorfor en slik form for pragmatisme er en uting.

Motargumentene mot de som mener at man skal avstå fra å sette frem visse ytringer med den begrunnelse at de har uheldige konsekvenser, vil selvfølgelig variere med hva saken gjelder. Noen motargumenter kan man imidlertid bruke i flere sammenhenger. Noen typer situasjoner hvor man støter på autoritær pragmatisme, er også mere vanlige enn andre. Mange av oss har vært forskånet fra å bli beskylt for å fremme hatprat eller å sette andre mennesker i fare. Derimot er det nok mange som har vært politisk aktive, som har møtt den populistiske versjonen ganske så ofte. Man kan snart ikke åpne kjeften uten å bli møtt med en markedsanalyse. Med den største selvfølgelighet blir seriøse innlegg møtt med varianter av “dette er ikke folk interessert i”. Mitt inntrykk er at dette er et tverrpolitisk fenomen.

Jeg kan begynne med den mest opplagte innvendingen mot den autoritære pragmatisme jeg har gitt eksempler på over. Det er at slike holdninger strider mot sannhetssøken og saklighet. Ytringsansvar er en antitese til saklighet. Den som krever ytringsansvar, er ikke bare usaklig, men eksplisitt usaklig. I motsetning til vanlige usaklige personer, sier den som krever ytringsansvar, at du skal innrette dine ytringer etter noe annet enn det saken gjelder – andre menneskers subjektive oppfatninger.

Jeg startet med den første og mest opplagte innskytelsen. Det er imidlertid ikke nok. Diskusjoner har en ting til felles med sjakk. Man må være forberedt på flere mottrekk. Innledningsvis påpekte jeg at pragmatisme er både positivt og negativt. Den som vil stå på det å være prinsipiell, vil sjelden score på helt åpent mål. Så her gjelder det å være forberedt og ha mere i bakhånd. Den som krever ytringsansvar, kan isolert sett ha et poeng eller noe som ligner et poeng. Taktikkeri kan lønne seg i det korte løp. Da kan det være utfordrende å begrunne at det som tilsynelatende er irrasjonelt, allikevel er det rette.

I tillegg til å være eksplisitt usaklige er autoritære former for pragmatisme nettopp autoritære. De er dessuten antiintellektuelle og bidrar til å fremme konformitet. Her er det ikke så dumt å stille et dumt spørsmål: Hvorfor er det dumt å være autoritær? Det spørsmålet har flere svar som fyller ut hverandre. For det første har det å kunne fremme ytringer en verdi i seg selv. Det å kun måle ytringer etter måloppnåelse, blir meningsløst på linje med å si at en foss som ikke produserer elektrisitet, er verdiløs, eller at sex bare har verdi hvis man produserer barn.

Gleden ved å sette frem ytringer man tror på, er dessuten nyttig ved at den ansporer mennesker til å komme med små og store bidrag i den offentlige debatten. Et samfunn hvor man må veie sine ord på gullvekt ikke fordi ytringene nødvendigvis er f.eks. usanne eller sårende, men fordi de kan være upopulære eller farlige, er et samfunn som hemmer kreativitet, nytenkning og nødvendige korreksjoner. Kravet om at man må holde seg til de ytringer som er trygge og populære, vil lett kunne hemme nødvendig trening, dannelse og beredskap med tanke på å skulle fronte noe ikke flokken tror på. Det finnes psykologiske studier som viser at vi mennesker har en tendens til å tilpasse være utsagn etter det man tror er populært heller en det man holder for å være sant. Det har også vist seg at vi nordmenn som gruppe scorer dårlig i så måte. Jeg vil derfor sette frem følgende argument for at man skal si det man oppriktig mener etter å ha tenkt seg så mye om som omstendighetene krever, selv om det ikke ser ut til å ha positiv nytteverdi å si det:

Selv om det isolert sett ikke ser ut til å være nyttig å sette frem en ytring man ikke regner med skal ha gjennomslagskraft eller bli positivt mottatt, kan det være riktig å sette den frem fordi det å la være å sette den frem bidrar til at man legger seg til dårlige vaner. Slik sett kan det som fremstår som rasjonelt på kort sikt, være feil i det lange løp. Her vil jeg anvende et bilde fra idrettsdagen på ungdomsskolen. Etter gjennomført 60-meter var det en lærer som sa til meg at jeg ikke måtte slutte å løpe da jeg passerte målstreken. Isolert sett virket det naturlig å slutte å løpe med en gang jeg passerte målstreken; jeg var jo ferdig. Problemet var at ved å innstille meg på å slutte å løpe da jeg passerte målstreken, var at jeg i realiteten sakket litt av på farten nå jeg nærmet meg denne,

Når jeg her skriver om å legge seg til dårlige vaner, sikter jeg ikke kun til vaner på individnivå. Jeg sikter også til vaner eller kultur på gruppenivå, for eksempel i en omgangskrets, en organisasjon eller en nasjon.

En annen side av saken er at ytringer som ikke har stor nytteverdi eller gjennomslagskraft i dag, kan vise seg nyttige i det lange løp. En som ikke viste nevneverdig respekt for ytringsansvaret, var Sokrates. Han ble som kjent dømt til å tømme giftbegeret. Allikevel har hans eksempel vært til inspirasjon gjennom tiden. Noen ganger kan en god idé bli møtt med laber interesse i begynnelsen, men slå igjennom over tid. En slik idé ville imidlertid ikke slått gjennom uten at noen var først ute med den. Når status skal gjøres opp, har ikke de som bare har diltet etter av den grunn at de ikke vil sette frem upopulære ytringer, bidratt med noe nyttig. Nå er det ikke dessverre så enkelt at de beste idéene vinner frem til slutt. Den politisk korrekte som snakker om ytringsfrihet, eller populisten som prediker at man må si det som er populært og nyttig, kan isolert sett ha rett om hva som er nyttig. Et viktig poeng i så måte er at man ikke kan vite sikkert på forhånd hva som vil vise seg nyttig over tid. Den som vil at man skal holde seg til det trygge og populære, kan pareres med at vedkommende på autoritært vis mener man må avholde seg fra å setter frem ytringer som man oppriktig tror på, og som ikke kan utelukkes å føre til noe nyttig.

Jeg vil føye til at også ytringer som ikke kan ventes å vinne frem over tid, kan være verd å sette frem. Det vil jeg gjøre ut fra følgende resonnement: Hvis en mening om et stridsspørsmål ikke vinner frem til tross for at den er riktig, må det være en grunn til det. En nærliggende grunn er at det skorter på evnen eller viljen til å skifte standpunkt hos eliten og/eller folket. Det er et problem som har betydning ut over det aktuelle stridsspørsmålet. Det at noen stod på for det som var rett, for noen måneder siden, noen år siden, eller endog mange år siden, kan være nyttig senere som et eksempel til etterfølgelse og et eksempel på hvor galt det kan føre av sted at få velger noe annet enn å etterplapre eliten eller folkeflertallet.

Jeg går så over til et argument med et visst konspiratorisk innhold. Det å vurdere ytringer etter deres konsekvenser, er en utmerket hersketeknikk. I mangel av andre argumenter kan man slenge ut en påstand om at ytringer er uhensiktsmessige, farlige, upopulære eller noe folk ikke er interessert i. Selv de mest alvorlige saker å ta opp, kan avfeies med en henvisning til at “Vi må ta opp ting folk er opptatt av”. Jeg har en følelse av at dersom jeg hadde vært partipolitisk aktiv på 50- og 60-tallet og hadde forsøkt å få med mine partifeller (hvilke parti det nå måtte ha vært på den tiden) på at vi skulle markere oss mot stygg behandling av minoriteter i Norge, hadde det dukket opp en brødgjøk som ville ha belært meg om at vi må ta opp ting folk er interessert i. Og det jeg ville at vi skulle ta opp, var ikke noe folk var interessert i. Vedkommende brødgjøk ville kanskje ha føyet til at han/hun slett ikke var uenig i saken og satte pris på mitt engasjement, men vi måtte nå ta opp saker folk brød seg om.

For den som har uærlige hensikter, utgjør autoritær pragmatisme et velkomment universalargument. Det kan brukes til å imøtegå om ikke hva som helst, så i hvert fall svært mye. Nå er det ikke så enkelt at man kan anklage ens motdebattant for hersketeknikker. Det å sette frem konspirasjonsteorier (for ikke å si ad hominem-argumenter) mot den en diskuterer mot, kan lett bli en pinlig affære. En motstander kan jo tenkes å ha hederlige motiver, om ikke metodikken er den hederligste. Derimot går det an å hevde at siden henvisning til ytringers nytteverdi lett kan bli brukt som hersketeknikk, bør vi avskjære dem helt der hvor de går ut på at man skal avstå fra å sette frem en seriøst ment ytring fordi den har uønskede konsekvenser.

Man må så være forberedt på den tunge oppgaven med å begrunne at muligheten for at slike argumenter kan brukes som hersketeknikk, gjør at de generelt bør sees bort fra. En slik begrunnelse står seg sterkere når man ser på hvor omfattende det jeg her har valgt å kalle autoritær pragmatisme, er i den offentlige debatten. Jeg har ikke gjort noen kvantitativ undersøkelse (det ville også bli meget krevende), men mitt inntrykk er at denne formen for argumentasjon er blitt mere utbredt – forekommer hyppigere – de senere årene. Mitt inntrykk er at det har økt til et nivå hvor det har blitt en betydelig støyfaktor i den offentlige debatten. Jeg vil gå så langt som å sammenligne det med den negative virkningen bullshit har.

Når jeg her omtaler “bullshit”, bruker jeg ordet i samme betydning som Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit. Frankfurt har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn. Jeg har skrevet mere om bullshit i den offentlige debatten her.

Den som avfeier ytringer som farlige eller upopulære, har en sentral ting til felles med bullshitteren. Han eller hun sier ikke nødvendigvis noe som er løgn. Men vedkommende dømmer ytringer ut fra deres effekt. Mens bullshit alltid kan avvises som … bullshit, er det en en mere krevende oppgave å imøtegå autoritær pragmatisme. Jeg har her lagt ned et visst arbeide med å argumentere for hvorfor det er en uting. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å forklare hvorfor bullshit ikke er et positivt bidrag til den offentlige samtalen. Det er rett og slett ikke noe behov for å gjøre dette, da de aller færreste forsvarer bullshit som sådan. Derfor vil de aller, aller færreste se noe behov for å utbrodere hvorfor bullshit er noe negativt. Med det som jeg her har omtalt som autoritær pragmatisme, stiller det seg annerledes. Innledningsvis skrev jeg at “pragmatisme” er et ord som for meg kan være både positivt og negativt. Det vil jeg gjette at et flertall i befolkningen, sågar et betydelig flertall, vil kunne slutte seg til. Det gjør at autoritær pragmatisme i ett henseende har et større potensial til å virke destruktivt enn det bullshit har. Det krever mere innsats å imøtegå autoritær pragmatisme enn det krever å avfeie bullshit.

Likhetstrekkene med bullshit gjør at noen tanker melder seg. Jeg har her skrevet et innlegg om pragmatismens autoritære side. Harry G. Frankfurt skrev en hel bok om bullshit. Det temaet jeg har berørt her, kan være verd en nøyere og mere omfattende omtale. Uavhengig av om undertegnede eller noen andre skulle føle seg kallet til å gå grundigere til verks, håper jeg at jeg kan ha bidratt til litt refleksjon eller ansporet til noen observasjoner. Observer gjerne når debattanter avviser ytringer ut fra deres konsekvenser i stedet for deres innhold. Er du enig i mitt inntrykk av at dette er omfattende og er blitt mere omfattende med tiden? Tenk gjerne over likheter og forskjeller mellom tilfellene. Og til slutt – tenk gjerne over hvilken virkning det har.