Erik Strand, 05. juni 2021
For å stille til stortingsvalg må man levere valgliste i det valgdistriktet det gjelder, innen 31. mars kl. 12.00 i valgåret. For partier som er registrert i Partiregisteret, og som fikk minst 5 000 stemmer på landsbasis eller 500 stemmer i et valgdistrikt ved forrige stortingsvalg, er det nok at valglisten er underskrevet av to styremedlemmer i fylkeslaget i det fylket valgdistriktet omfatter. For andre partier og grupperinger trengs 500 underskrifter fra folk med stemmerett i valgdistriktet. For at f.eks. Kystpartiet skal kunne stille til valg i Telemark, trengs derfor 500 underskrifter fra folk med stemmerett i Telemark.
Det har tidligere kun vært adgang til å samle inn underskrifter på papir. I forkant av valget i 2021 har covid 19-situasjonen skapt noen åpenbare vanskeligheter med å samle inn underskrifter på papir. Derfor gikk noen partier som var nødt til å samle inn 500 underskrifter for å stille til valg i en valgkrets, ut og krevet at det måtte utarbeides et midlertidig lovverk og en løsning for digital innsamling av signaturer.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Stortinget var lydhøre overfor kravet, og 23. juni 2020 vedtok Stortinget Midlertidig lov om endring i valgloven for å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19 (adgang til elektroniske underskrifter på listeforslag). Lovvedtaket gikk ut på at det ble vedtatt en ny § 6-3 a i valgloven. Denne paragrafen hadde følgende innhold:
“§ 6-3 a Adgang til elektronisk underskrift på listeforslag
Departementet kan gi forskrift om adgang til elektronisk underskrift på listeforslag etter valgloven § 6-3 andre ledd bokstav a ved stortingsvalget i 2021.”
En forskrift ble utarbeidet, og Valgdirektoratet fikk i oppgave å utarbeide en digital løsning for digital innsamling av signaturer. Løsningen skulle stå ferdig 1. oktober 2020. Da undertegnede er partisekretær i Kystpartiet, og dessuten nominert som førstekandidat i Oslo, var jeg naturlig nok interessert i produktet.
Oktober kom, og den digitale løsningen måtte utsettes noen dager på grunn av tekniske problemer. Da den var klar, forsøkte jeg å registrere Kystpartiets liste i Oslo på Valgdirektoratets sider. Det viste seg å være krevende. Det viste seg at når man forøkte å legge inn et større antall kandidater med fødselsår og bosted samtidig, ville ikke systemet lagre det. Det ble på en måte som om man var inaktiv for lenge i nettbanken, og det ble “timeout”. Derfor måtte vi lagre (ca.) tre kandidater av gangen, trykke på “neste” og så gå tilbake. Jeg fikk tilbakemeldinger fra tillitsvalgte for listen i andre valgdistrikter som mente dette var et dårlig system. Det skulle vise seg å hefte langt større problemer ved Valgdirektoratets system.
Den som opprettet en slik digital liste for underskrifter i Valgdirektoratets system (pluss en enventuell tillitsvalgt), kunne logge seg inn og se hvem som hadde signert. En person, bosatt i Oslo, som i e-post til undertegnede uoppfordret viste til å ha signert, var ikke registrert da jeg logget meg inn. På oppfølgende spørsmål fra meg bekreftet vedkommende igjen at vedkommende vitterlig hadde signert elektronisk. Over telefon nevnte Kystpartiets nestleder i Oslo, Morten Netteland, overfor meg navn på et par personer han hadde overtalt til å signere – og som hadde sagt til ham at de hadde signert. Når jeg ved senere anledninger logget meg inn for å se antall signaturer, så jeg aldri at disse to hadde signert.
Jeg fikk ytterligere bekreftelser på at systemet ikke var til å stole på. Kystpartiet forsøkte selvfølgelig å spre ordet om den digitale løsningen og oppfordre folk til å signere for vår liste i det valgdistriktet hvor man hadde stemmerett. Blant annet hadde vi et festet innlegg om dette på Kystpartiets Facebook-side.
Delvis med håp om å oppnå noen signaturer, delvis for å teste systemet, betalte jeg for en annonse på Kystpartiet i Oslos Facebook-side. Denne annonsen oppfordret folk til å signere for at vi skulle kunne stille til valg i Oslo, og var (selvfølgelig) utelukkende rettet mot folk bosatt i Oslo. Med tanke på formålet å oppnå signaturer for å kunne stille til valg var dette penger rett i dass. Som dokumentasjon var det derimot verdifullt.
Når man kjøper en annonse på Facebook, kan man klikke seg inn i annonsesenteret og lese hvor mange mennesker annonsen har nådd. Man kan også se mere enn det. Dersom man har lagt inn en lenk i annonsen, kan man se hvor mange som har klikket på denne lenken. I annonsen la jeg inn en lenk til Kystpartiets liste slik den var lagt ut for signering på Valgdirektoratets sider. På ett tidspunkt viste statistikken i annonsesenteret meg at rundt 350 hadde klikket seg inn der hvor man signerer. Økningen i antall oppnådde signaturer var derimot heller beskjeden. Den var på 2 – to. Senere fortalte Morten Netteland meg om en person som han hadde overtalt til å signere digitalt. Det var den ene av de to. Dermed har den reelle økningen i antall signaturer på 1.
Nå er det jo ikke slik at alle som klikker på lenken, gjør det for å signere. Noen kan være nysgjerrige, selv om en nominasjonsliste i utgangspunktet ikke er det mest spennende å lese her i verden. Dessuten trenger man BankID for å signere, og det er det ikke alle som har for hånden når de surfer på Facebook. Hvor stor andel av de som klikket på lenken, som faktisk signerte, blir gjetning. Kanskje 70 %, eller kanskje 10 %? Jeg aner ikke. Men 1 av 350 er bare latterlig, og det forsterker mistanken om at den digitale løsningen ikke var til å stole på. Jeg legger til at antall signaturer – 1 – også ble klart slått av antall likerklikk på annonsen fra folk bosatt i Oslo (latteremojis ikke medregnet).
Jeg fornyet annonsen og kjørte en runde til med annonsering rettet mot Oslofolk. Denne gangen var hensikten ikke å oppnå signaturer, kun å skaffe dokumentasjon på at noe var galt fatt. I alt fikk Kystpartiet akkurat over 700 lenkeklikk. Økningen i antall signaturer forble marginal.
Skjermdump av resultatene fra annonsen kan du se her.
Jeg har selvfølgelig gjort meg noen refleksjoner over betydningen av at systemet ikke virket. Dersom 10 % av lenkeklikkene ledet til en signatur, betyr det 70 signaturer tapt. 70 av 500 ville utgjort en meget velkommen hjelp i arbeidet med å samle inn signaturer. Hvis 70 % av lenkeklikkene førte til signaturer, ville det innebære 490 signaturer – jobben så å si gjort. 50 % – altså 350 signaturer ville også være betydelig. Dette kunne så – dersom systemet hadde fungert – blitt gjort for andre valgdistrikter, Akershus, Møre og Romsdal, Buskerud, Vestfold etc. Og det for noe jeg vil kalle en billig penge. Et ikke-fungerende system har dermed påvirket hvem som stiller til valg. Jeg kan nevne at Kystpartiet i Vestfold og Telemark fulgte opp med en lignende annonse for å skape oppfølgende dokumentasjon. Kontrasten mellom lenkeklikk og oppnådde signaturer var slående også i dette tilfellet.
Jeg har ikke vært alene om å registrere uregelmessigheter med valgdirektoratets opplegg. I en e-post til Valgdirektoratet 24. februar skriver fylkesleder i Kystpartiet i Vestland, Anne Hilleren, blant annet følgende:
“7. Flere har måttet logge på utalje ganger uten å fått signert, godkjent. Har fått melding fra innbyggere som har prøvd 3-4 ganger + . Her er det også avvik på antallet signaturer som står på den endelige listen. Bingo spill? Dette medføre at innbyggerne blir lei , og det går utover på demokratiet som vi skal ha under et valg.”
I en e-post sendt 31. mai skriver Terje Røberg, tillitsvalgt for og førstekandidat på Kystpartiets listeforslag for Akershus, følgende:
“I Kystpartiet Viken har det vært en del henvendelser fra folk. Som har villet signere elektronisk, for at Kystpartiet skulle få sin demokratiske rett til å stille til Stortingsvalget.De kontaktet oss i etterkant og fortalte de ikke kunne komme inn.Jeg Terje Røberg har også opplevd det samme, i sammenheng med at jeg prøvde å logge inn. Det gikk ikke.”
Vi kan trygt konkludere med at Valgdirektoratets digitale løsning ikke har fungert etter den intensjonen som ble uttrykt i Stortinget, og at den ikke har bidratt til frie og rettferdige valg.
Erik Strands hjemmeside 
