Erik Strand, 26.10.2025
Sist endret 09.11.2025

To ganger i uken pleier jeg å passerer den nedgangen til Jernbanetorget T-banestasjon som ligger ved inngangen til Oslo City. Denne nedgangen er også den raskeste veien fra Oslo S til T-banenettet, og vi snakker om en av de aller mest beferdede inngangene til T-banenettet i Oslo.

Når man går inn til T-banenettet via nedgangen ved Oslo City, går man inn i en kontrollsone hvor man må ha gyldig billett. Hvis man ikke har gyldig billett, vil man ved kontroll bli ilagt et gebyr. Gyldig billett får man ved å kjøpe billett via Ruter-appen eller å kjøpe et fysisk reisekort i en kiosk. Dersom man kjøper et reisekort, må dette aktiveres før man går inn i kontrollsonen og om bord på T-banen. Ved alle T-banestasjoner finnes det kortlesere som aktiverer reisekort.

De to kortleserne som står med inngangen til T-banestasjonen via Oslo City har imidlertid ikke virket på lange tider. Når man passerer dem, ser man to elektroniske dingser med sorte skjermer plassert på hver sin stolpe. Det har vært slik siden 30. juli, minst. Det vet jeg fordi jeg skrev om fenomenet på X 30.07.2025.

Dette innebærer at hvis man går inn på Jernbanetorget stasjon via den nevnte inngangen, kan man ikke aktivere reisekortet der. Med mindre man har smarttelefon med Ruter-app med seg eller har et periodekort som man har aktivert et annet sted, kan man ikke gå inn på T-banen via denne inngangen med gyldig billett, og slik har det vært i nesten et kvartal.

Jeg kjører som regel ikke nok med kollektivtrafikk i Oslo til at det lønner seg med periodekort. Jeg aktiverer derfor reisekortet mitt i forkant av hver enkeltreise. Det vil si bortsett fra søndager når jeg kommer til Oslo S med tog. Da går jeg inn på T-banestasjonen via inngangen ved Oslo City uten gyldig billett og aktiverer den ved hjelp av en av kortleserne på T-banen. Jeg betaler for meg, men kan i teorien bli ilagt gebyr for ikke å ha gyldig reisebevis. På Ruters sider står det at man ikke vil bli ilagt gebyr dersom kortleserne ikke virker, og det ikke er mulig å skaffe gyldig billett på annen måte i løpet av reisen. Dersom jeg har tid, kan jeg gå til en annen inngang og aktivere reisekortet der. Men jeg vet ikke på forhånd om jeg har tid, da jeg ikke gidder å gå omveien om Europarådets plass og kanskje måtte vente et kvarter på neste T-bane.

Hittil har jeg ikke blitt tatt i kontroll og har dermed gått glipp av en anledning til å diskutere saken med Ruter. Det påfallende her er imidlertid at Ruter ikke ser ut til å ville gjøre noe med at kortleserne ikke virker på en av de mest beferdede inngangene til T-banen i Oslo. Et kvartal har gått, og hver dag går strømmer av mennesker inn på Jernbanetorget T-banestasjon ved Oslo City uten å kunne aktivere billett som de ikke har på smarttelefonen. Hva om de ikke har smarttelefon? Vil ikke Ruter at de skal kunne entre T-banen lovlig?

Det er flere enn meg som har registrert at ikke alt er på topp med kortleserne i Oslo, og at problemene har kommet i løpet av den senere tiden. Man kan for eksempel lese denne Facebook-posten med kommentarer. Trådstarter kommenterer at når man leser av kortet på en kortleser, forsvinner den synlige informasjonen – slik som saldo på kortet – i løpet av svært kort tid, omtrent et sekund, og at det ikke var slik tidligere. Dette er også min opplevelse. En replikk bekrefter noe jeg også har registrert, at kortleserne om bord på T-banen er blitt trege. Ved noen anledninger har jeg gått gjennom en T-banevogn og forsøkt å lese av kortet på forskjellige kortlesere. Da har det gått på ca. femte eller sjette forsøk. Noen av de som kommenterer Facebook-posten stiller det samme spørsmålet som jeg gjør – er dette del av en bevisst strategi for å få folk til å gå over til å bruke smarttelefon?

Hvis svaret er ja, er det del av en dyster utvikling som vi må protestere mot. Mange har av ulike grunner ikke smarttelefon. Det kan være eldre som er vant til en tid da disse ikke fantes. Noen har valgt ikke å ha smarttelefon for å unngå mange distraksjoner i dagliglivet. Det er et fornuftig valg som ikke må sanksjoneres med at man ikke kan bruke kollektivtrafikk lovlig. Man har også den risikoen som ligger i at smarttelefonen og nettilgangen til den enkelte ikke virker.

En utvikling hvor man trenger smarttelefon for å betale for seg, må også sees i sammenheng med noe enda dystrere – innføring av digitale sentralbankpenger og de mulightene for kontroll av befolkningen som det kan føre med seg. Den saken er i seg selv verd å sette seg inn i, og man kan begynne her.

Etterord

I kveld, 09.11.2025, så jeg at kortleserne endelig var reparert etter over 3 måneder.

Les også: På busstur i Trøndelag

Bilde: Andreas Haldorsen på Wikimedia Commons

Erik Strand, 19.02.2025

Last summer I had the pleasant experience of spending a six days’s holiday in my own country, in the Norwegian county Trøndelag – two days in Trondheim, two days in Malvik and two days in Stjørdal. The latter municipality contains the internationally somewhat well-known suburb with the name Hell. While I in general enjoy bus trips on vacations, a couple of bus trips passing Hell were a more mixed pleasure. Other people have commented upon the tendency to make sundry activities dependent upon having a smartphone, as well as the benefits of not beeing addicted to one’s smartphone. I will give one example from Norway. I managed to take the bus without a smartphone, but not without discussion.

On July 1st, I walked from Best Western Hotel in Malvik municipality to Stjørdal, Trøndelag’s second largest town. I walked via the bus stop closest to the hotel, Midtsandan. When I reached Stjørdal, I wanted to take the bus back to Midtsandan. I entered the bus and did what I usually do when entering a bus in Norway – holding forth my bank card and telling the bus driver where I wanted to go. The bus driver replied that one could not pay by card; on this bus one could pay by app. As I cannot use apps on my cell phone, I turned around and walked out of the bus. Then I said that I had to use some hundreds of NOK (Norwegian currency) on taxi to the place where I was going, followed by some not so nice words I do not want to repeat here. I added that I found it unreasonable that in order to drive this distance (19 km), I would have to spend hundreds of NOK on a taxi or thousands of NOK on buying a smartphone.

As a reply to my statement, the driver could inform me that one could also pay via SMS. I did have my cell phone with me, so I was able to pay and take the bus back. If I had been less willing to quarrel, the end of the story could have been that I wasted hundreds of NOK on a taxi, as the information that I could pay via SMS came only after I had uttered my opinion on how unreasonable it was that one had to posess a smartphone in order to be a passenger. The day after, I read at the same bus stop that one could also by with cash, but that was somewhat more expensive.

On July 4th, I had planned to take a trip from Stjørdal to Hommelvik, the centre of Malvik municipality, and walk around. I chose taking the train to Hommelvik. Taking the bus was 100 % possible, but not that tempting after my experience three days earlier. In Hommelvik I found out that I wanted to take the bus, not the train, back to Stjørdal. The reason was that I would then get half an hour more to stroll around in Hommelvik and still have time enough for dinner before the plane homewards. At the bus stop, probably the most central busstop in Malvik municipality, I studied the information on the wall concerning arrivals and payment. From my trip three days earlier, I remembered that one could pay the ticket by sending SMS ‘VOKSEN’ to 2027. The information on the wall was however fit to confuse a bit. I could read that one should send SMS to for example ‘BARN1S’ or ‘VOKSEN2S’ (barn = child, voksen = adult). In this context ‘1S’ or ‘2S’ referred to the number of zones one passed through. The price could vary from about NOK 43 for one zone to about NOK 178 for four zones. I think NOK 20 was added to the price if one paid with cash. I looked carefully to see if I could find information about how many zones I would be driving through. The only information I found, was that one could find information on AtB’s website. Without a functioning smartphone, that information was not available. I guessed that it was a matter of only one zone, as this possibility fitted best with what I had txted in order to pay three days earlier. I could however not be sure, so I opted for paying with cash.

I entered the bus, held forth a banknote and said “Stjørdal”. Do you not have a phone?”, was the bus drivers answer. I sensed something reproachful in the way he talked to me, as if it were a sin entering his bus without a smartphone. I said, that yes, I did have a phone with me, and I had planned to pay by SMS. I added that the information at the bus stop said that how much one should pay by SMS, depended on how many zones on wanted to pass by. As there was no available information on the division into zones, I had hoped that I could pay NOK 20 more instead of guessing wildly. The bus driver then told me that there was only one zone. I then asked if it was OK if I found a seat and send ‘VOKSEN’ to 2027, and that was in order.

I managed to get those bus trips I wanated and pay for them. I still have an experience that what used to be a dayly routine like shopping in the grocery store, has become a demanding task where one can feel judged as an outcast if one does not have a smartphone. That is a regrettable development. Some people find good reasons for not having a smartphone. Society should not make a lot of unnecessary problems for those who opt not to have a smartphone.

Picture: Bjoertvedt at Wikimediia Commons

Erik Strand, 21. april 2024

Jeg vil her drøfte en form for argumentasjon som er utbredt i diskusjoner. Det er en type argumentasjon hvor en ytring kritiseres fordi den har uheldige konsekvenser, ikke fordi den nødvendigvis er uriktig. Under vil jeg komme med en rekke eksempler på slik argumentasjon, for så å begrunne hvorfor det er en argumentasjon som i mange tilfeller er feil, samt komme med noen betraktninger om hvordan man kan imøtegå slik argumentasjon.

Når man skal omtale et fenomen, kan det være nyttig å ha et navn på det. Jeg foreslår begrepet “argumentum ad utilitatem” eller “ad utilitatem-argumentasjon” om det fenomenet jeg skal drøfte – at ytringer vurderes etter sin nytteverdi. Ad utilitatem-argumentasjon går typisk ut på at en ytring kritiseres ikke på grunn av dens innhold, men fordi den har uønskede konsekvenser. Slike uønskede konsekvenser kan være at ytringen setter griller i hodene på folk og får dem til å gjøre skadelige handlinger. Det kan også være at ytringen er lite taktisk i for eksempel en valgkamp. Ad utilitatem-argumentasjon kan også brukes om at man vil fremme enkelte argumenter og idéer fordi de har ønskede virkninger. Et eksempel er folk som er positive til religion fordi religion får folk til å handle på en bedre måte.

Jeg har gjort et kjapt søk på nettet, og det ser ut til at “argumentum ad utilitatem” er brukt kun i noen få obskure sammenhenger hvor jeg ikke klarer å se at det er eksplisitt definert. Det skulle derfor la seg gjøre å ta det i bruk slik jeg foreslår. Ad utilitatem-argumentasjon må ikke forveksles med argumentum ad consequentiam. Ad consequentiam-argumenter går ut på at noen argumenterer for at en hypotese er sann (eller usann) fordi den har ønskede (eller uønskede) konsekvenser. Ad consequentiam-argumenter er eksempler på feilslutninger. Ad utilitatem-argumenter kan derimot ikke karakteriseres som feilslutninger. De brukes ikke til å argumentere for at en hypotese er sann (usann) fordi den har ønskede (uønskede) konsekvenser. Ad utilitatem-argumenter går ut på at man skal unnlate å fremme en ytring fordi den har uønskede konsekvenser, eventuelt at man skal fremme en ytring fordi den har ønskede konsekvenser. I motsetning til ad consequentiam-argumenter brukes ikke ad utilitatem-argumenter for å fastslå at en hypotese er sann eller usann. Ad utilitatem argumenter er således ikke slutningsfeil, men angripelige argumenter om hva man bør ytre.

I det følgende vil jeg ta for meg ad utilitatem-argumenter fra en kritisk synsvinkel. Det betyr ikke at jeg mener at ad utilitatem-argumenter alltid er feil. Jeg synes et stykke som Vildanden får frem et verdifullt poeng. Og jeg er enig med en tidligere statsminister at man noen ganger har plikt til å lyve. I det følgende vil jeg gi en rekke eksempler på ad utilitatem-argumentasjon jeg er uenig i. Jeg velger å starte med et generelt forbehold om at ad utilitatem-argumenter kan være riktige, heller å si det i forbindelse med de enkelte eksempler.

Resten av denne kommentaren vil være todelt. Først vil jeg gi en del eksempler på hva jeg sikter til. Deretter vil jeg gi noen argumenter som kan brukes mot ad utilitatem argumenter, og forklare hvorfor jeg mener ad utilitatem argumenter ofte er et negativt bidrag til den offentlige debatten. Mitt inntrykk er at dette negative bidrag til den offentlige debatten har blitt mere omfangsrikt de senere årene.

Jeg går så over til eksempler. Det første eksemplet har jeg valgt av den enkle grunn at det er blitt koblet til et nyord jeg i likhet med mange andre ikke er så begeistret for. Jeg sikter til tidligere AUF-leder Eskil Pedersens utspill om “ytringsansvar”. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011 kom Pedersen med flere uttalelser om at debattanter måtte ta mere ansvar for konsekvensene av sine uttalelser. Pedersen uttalte blant annet følgende:

“Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.”

Eskil Pedersens uttalelser er blitt husket blant annet fordi han lanserte et nyord, “ytringsansvar”, og for sammenhengen det skjedde i. Han er imidlertid ikke alene om å bedømme ytringer ut fra konsekvensene. Et eklatant eksempel er fra tiden før Internett slo igjennom, og jeg tyr derfor til egen hukommelse som kilde. I valgkampen i 1997 lanserte Fremskrittspartiets Carl I. Hagen et kontroversielt forslag. Partilederen ville avskaffe undervisning på samisk i den offentlige norske skolen. En begrunnelse jeg husker fra Hagen var at noen krefter kunne finne på å kreve en samisk stat. Det som mange av oss ser på som en fullt ut legitim form for ytring – å bruke et språk med tradisjoner lengre enn manns minne i Norge, var i følge Hagen noe betenkelig fordi det kunne bidra til å gi folk uheldige idéer.

Et annet eksempel er uttalelser etter teaterstykket Ways of Seeing. En kort oppsummering: I 2018 satte Black Box Teater opp stykket “Ways of Seeing”. Under denne forestillingen ble bilder fra blant annet daværende justisminsiter Tor Mikkel Waras hjem vist. I etterkant av stykket kom det trusler mot Wara. Det viste seg senere at truslene var iscenesatt av hans samboer. I mellomtiden kom det en del kritikk mot teatret. Selv om teatret ikke hadde oppfordret til vold av noe slag, fantes det de som kritiserte teatret for å “legitimere hat” eller å “sette andres liv potensielt i fare”. Det siste ble uttalt av FrP-politiker Christian Tybring-Gjedde overfor Dagbladet.

Eskil Pedersens uttalelser kan lett få en til å tenke på merkelappen “politisk korrekthet”. Det finnes også en annen slags åndsretning eller politisk merkelapp som er nært og naturlig forbundet med det å bedømme ytringer etter deres konsekvenser. Jeg sikter da til populisme. Et typisk trekk ved populisme er å bedømme ytringer etter deres markedsverdi. En god ytring skal være populær og gi uttelling ved valg. Eksemplene på autoritære populistiske nedsablinger av ytringer som i og for seg er helt legitime, er legio. Mange slike eksempler på ad utilitatem-argumenter er ikke et tastetrykk unna. Populistiske ytringer av typen “Dette kan bli upopulært” eller “Dette er ikke folk interessert i” uttales gjerne i lukkede rom. En smakebit fra det offentlige ordskiftet finnes her.

Mange har også støtt på andre, men lignende, ad utilitatem-argumenter, som at man må tenke på hva man sier for å ha gode karrieremuligheter eller være populær i vennekretsen. Et guffent eksempel eksempel fra Dagens Næringsliv er fra tiden før Internett, og igjen må jeg ta forbehold om at eksemplet er fra egen hukommelse. Eksemplet gjelder en leder eller annen kommentar i Dagens Næringsliv som langet ut for representanter for en norsk bedrift. Disse hadde kritisert ett eller annet (jeg husker ikke hva) ved Stortingets politikk. Dette måtte bedriften vite at kunne medføre at Stortinget besluttet noe som var til bedriftens ugunst!

Da Eskil Pedersen kom med sitt mye kritiserte utspill om ytringsansvar, rettet han skytset mot politiske motstandere som hadde kommet med ytringer han var uenig i. Enda mere problematisk blir det når noen retter pekefingeren mot ytringer som man i og for seg ikke er noe galt med, men som man mener kan få uheldige konsekvenser. Dette kan sågar bli brukt mot ytringer som ethvert forstandig menneske må være enig i at adresserer reelle og alvorlige problemer.

Yahya Hassan var en dansk dikter som tok opp negative sider ved innvandrermiljøer i Danmark. Enkelte mente at det var noe han ikke burde gjort. Den svenske dikteren Athena Farrokhzad kritiserte Hassan for “å gi argumenter til Dansk Folkeparti”. Det hører med til historien at Hassan ikke hadde noe til overs for innvandringskritiske grupper som Dansk Folkeparti. Den som tar opp overgrep innen et miljø, blir anklaget for å “gi argumenter” til noen man ikke liker.

Hvordan møte ad utilitatem-argumenter
Over har jeg gitt noen eksempler på ad utilitatem-argumenter. Eksemplene jeg har gitt, viser at sådan kritikk kan komme fra ulike hold og opptre i svært ulike varianter. Nå går jeg over til del to, som består i å argumentere for hvorfor ad utilitatem-argumenter ofte er en uting, samt lufte noen tips om hvordan man imøtegå dem.

Motargumentene mot ad utilitatem-argumenter, vil selvfølgelig variere med hva saken gjelder. Noen motargumenter kan man imidlertid bruke i flere sammenhenger. Noen typer situasjoner hvor man støter på ad utilitatem-argumenter, er også mere vanlige enn andre. Mange av oss har vært forskånet fra å bli beskylt for å fremme hatprat eller å sette mennesker i fare. Derimot er det nok mange som har vært politisk aktive, som har møtt den populistiske varianten ganske så ofte. Man kan snart ikke åpne kjeften uten å bli møtt med en markedsanalyse. Med den største selvfølgelighet blir seriøse innlegg møtt med varianter av “dette er ikke folk interessert i”. Mitt inntrykk er at dette er et tverrpolitisk fenomen.

Jeg kan begynne med den mest opplagte innvendingen mot ad utilitatem-argumenter. Det er at slike holdninger strider mot sannhetssøken og saklighet. Ytringsansvar er en antitese til saklighet. Den som krever ytringsansvar, er ikke bare usaklig, men eksplisitt usaklig. I motsetning til vanlige usaklige personer, sier den som bruker ad utilitatem-argumenter, at man skal innrette sine ytringer etter noe annet enn det saken gjelder – andre menneskers subjektive oppfatninger.

Jeg startet med den første og mest opplagte innskytelsen. Det er imidlertid ikke nok. Diskusjoner har en ting til felles med sjakk. Man må være forberedt på flere mottrekk. Innledningsvis skrev jeg at ad utilitatem-argumenter kan være riktige. Den som vil stå på det å være prinsipiell, vil sjelden score på helt åpent mål. Så her gjelder det å være forberedt og ha mere i bakhånd. Den som krever ytringsansvar, kan isolert sett ha et poeng eller noe som ligner et poeng. Taktikkeri kan lønne seg i det korte løp. Da kan det være utfordrende å begrunne at det som tilsynelatende er irrasjonelt, allikevel er det rette.

I tillegg til å være eksplisitt usaklige kan ad utilitatem-argumenter betegnes som autoritære. De er dessuten antiintellektuelle og bidrar til å fremme konformitet. Her er det ikke så dumt å stille et dumt spørsmål: Hvorfor er det dumt å være autoritær? Det spørsmålet har flere svar som fyller ut hverandre. For det første har det å kunne fremme ytringer en verdi i seg selv. Det å kun måle ytringer etter måloppnåelse, blir meningsløst på linje med å si at en foss som ikke produserer elektrisitet, er verdiløs, eller at sex bare har verdi hvis man produserer barn.

Gleden ved å sette frem ytringer man tror på, er dessuten nyttig ved at den ansporer mennesker til å komme med små og store bidrag i den offentlige debatten. Et samfunn hvor man må veie sine ord på gullvekt ikke fordi ytringene nødvendigvis er f.eks. usanne eller sårende, men fordi de kan være upopulære eller farlige, er et samfunn som hemmer kreativitet, nytenkning og nødvendige korreksjoner. Kravet om at man må holde seg til de ytringer som er trygge og populære, vil lett kunne hemme nødvendig trening, dannelse og beredskap med tanke på å skulle fronte noe ikke flokken tror på. Det finnes psykologiske studier som viser at vi mennesker har en tendens til å tilpasse være utsagn etter det man tror er populært heller en det man holder for å være sant. Det har også vist seg at vi nordmenn som gruppe scorer dårlig i så måte. Jeg vil derfor sette frem følgende argument for at man skal si det man oppriktig mener etter å ha tenkt seg så mye om som omstendighetene krever, selv om det ikke ser ut til å ha positiv nytteverdi å si det:

Selv om det isolert sett ikke ser ut til å være nyttig å sette frem en ytring man ikke regner med skal ha gjennomslagskraft eller bli positivt mottatt, kan det være riktig å sette den frem fordi det å la være å sette den frem bidrar til at man legger seg til dårlige vaner. Slik sett kan det som fremstår som rasjonelt på kort sikt, være feil i det lange løp. Her vil jeg anvende et bilde fra idrettsdagen på ungdomsskolen. Etter gjennomført 60-meter var det en lærer som sa til meg at jeg ikke måtte slutte å løpe da jeg passerte målstreken. Isolert sett virket det naturlig å slutte å løpe med en gang jeg passerte målstreken; jeg var jo ferdig. Problemet var at ved å innstille meg på å slutte å løpe da jeg passerte målstreken, var at jeg i realiteten sakket litt av på farten nå jeg nærmet meg denne,

Når jeg her skriver om å legge seg til dårlige vaner, sikter jeg ikke kun til vaner på individnivå. Jeg sikter også til vaner eller kultur på gruppenivå, for eksempel i en omgangskrets, en organisasjon eller en nasjon.

En annen side av saken er at ytringer som ikke har stor nytteverdi eller gjennomslagskraft i dag, kan vise seg nyttige i det lange løp. En som ikke viste nevneverdig respekt for ad utilitatem-argumenter, var Sokrates. Han ble som kjent dømt til å tømme giftbegeret. Allikevel har hans eksempel vært til inspirasjon gjennom tiden. Noen ganger kan en god idé bli møtt med laber interesse i begynnelsen, men slå igjennom over tid. En slik idé ville imidlertid ikke slått gjennom uten at noen var først ute med den. Når status skal gjøres opp, har ikke de som bare har diltet etter av den grunn at de ikke vil sette frem upopulære ytringer, bidratt med noe nyttig. Nå er det ikke dessverre så enkelt at de beste idéene vinner frem til slutt. De som bruker ad utilitatem-argumenter, kan isolert sett ha rett om hva som er nyttig. Et viktig poeng i så måte er at man ikke kan vite sikkert på forhånd hva som vil vise seg nyttig over tid. Den som vil at man skal holde seg til det trygge og populære, kan pareres med at vedkommende på autoritært vis mener man må avholde seg fra å setter frem ytringer som man oppriktig tror på, og som ikke kan utelukkes å føre til noe nyttig.

Jeg vil føye til at også ytringer som ikke kan ventes å vinne frem over tid, kan være verd å sette frem. Det vil jeg gjøre ut fra følgende resonnement: Hvis en mening om et stridsspørsmål ikke vinner frem til tross for at den er riktig, må det være en grunn til det. En nærliggende grunn er at det skorter på evnen eller viljen til å skifte standpunkt hos eliten og/eller folket. Det er et problem som har betydning ut over det aktuelle stridsspørsmålet. Det at noen stod på for det som var rett, for noen måneder siden, noen år siden, eller endog mange år siden, kan være nyttig senere som et eksempel til etterfølgelse og et eksempel på hvor galt det kan føre av sted at få velger noe annet enn å etterplapre eliten eller folkeflertallet.

Jeg går så over til et argument med et visst konspiratorisk innhold. Det å vurdere ytringer etter deres konsekvenser, er en utmerket hersketeknikk. I mangel av andre argumenter kan man slenge ut en påstand om at ytringer er uhensiktsmessige, farlige, upopulære eller noe folk ikke er interessert i. Selv de mest alvorlige saker å ta opp, kan avfeies med en henvisning til at “Vi må ta opp ting folk er opptatt av”. Jeg har en følelse av at dersom jeg hadde vært partipolitisk aktiv på 50- og 60-tallet og hadde forsøkt å få med mine partifeller (hvilke parti det nå måtte ha vært på den tiden) på at vi skulle markere oss mot stygg behandling av minoriteter i Norge, hadde det dukket opp en brødgjøk som ville ha belært meg om at vi må ta opp ting folk er interessert i. Og det jeg ville at vi skulle ta opp, var ikke noe folk var interessert i. Vedkommende brødgjøk ville kanskje ha føyet til at han/hun slett ikke var uenig i saken og satte pris på mitt engasjement, men vi måtte nå ta opp saker folk brød seg om.

For den som har uærlige hensikter, utgjør ad utilitatem-argumenter et velkomment universalargument. Det kan brukes til å imøtegå om ikke hva som helst, så i hvert fall svært mye. Nå er det ikke så enkelt at man kan anklage ens motdebattant for hersketeknikker. Det å sette frem konspirasjonsteorier (for ikke å si ad hominem-argumenter) mot den en diskuterer mot, kan lett bli en pinlig affære. En motstander kan jo tenkes å ha hederlige motiver, om ikke metodikken er den hederligste. Derimot går det an å hevde at siden ad utilitatem-argumenter lett kan bli brukt som hersketeknikk, bør vi avskjære dem tilnærmet konsekvent der hvor de går ut på at man skal avstå fra å sette frem en seriøst ment ytring fordi den har uønskede konsekvenser.

Man må så være forberedt på den tunge oppgaven med å begrunne at muligheten for at slike argumenter kan brukes som hersketeknikk, gjør at de generelt bør sees bort fra. En slik begrunnelse står seg sterkere når man ser på hvor omfattende ad utilitatem-argumenter er i den offentlige debatten. Jeg har ikke gjort noen kvantitativ undersøkelse (det ville også bli meget krevende), men mitt inntrykk er at denne formen for argumentasjon er blitt mere utbredt – forekommer hyppigere – de senere årene. Mitt inntrykk er at det har økt til et nivå hvor det har blitt en betydelig støyfaktor i den offentlige debatten. Jeg vil gå så langt som å sammenligne det med den negative virkningen bullshit har.

Når jeg her omtaler “bullshit”, bruker jeg ordet i samme betydning som Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit. Frankfurt har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn.

Den som anvender ad utilitatem-argumenter, har en sentral ting til felles med bullshitteren. Han eller hun sier ikke nødvendigvis noe som er løgn. Men vedkommende dømmer ytringer ut fra deres effekt i stedet for deres saklige innhold. Mens bullshit alltid kan avvises som … bullshit, er det en en mere krevende oppgave å imøtegå ad utilitatem-argumenter. Jeg har her lagt ned et visst arbeide med å argumentere for hvorfor slike argumenter generelt er en uting. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å forklare hvorfor bullshit ikke er et positivt bidrag til den offentlige samtalen. Det er rett og slett ikke noe reelt behov for å gjøre dette, da de aller færreste forsvarer bullshit som sådan. Derfor vil de aller, aller færreste se noe behov for å utbrodere hvorfor bullshit er noe negativt. Med ad utilitatem-argumenter stiller det seg annerledes. Innledningsvis skrev jeg at de noen ganger kan forsvares. Det vil jeg gjette at et flertall i befolkningen, sågar et betydelig flertall, vil kunne slutte seg til. Det gjør at ad utilitatem-argumenter i ett henseende har et større skadepotensial enn det bullshit har. Det krever mere innsats å imøtegå ad utilitatem-argumenter enn det krever å avfeie bullshit.

Likhetstrekkene med bullshit gjør at noen tanker melder seg. Jeg har her skrevet et innlegg om ad utilitatem-argumenter. Harry G. Frankfurt skrev en hel bok om bullshit. Det temaet jeg har berørt her, kan være verd en nøyere og mere omfattende omtale. Uavhengig av om undertegnede eller noen andre skulle føle seg kallet til å gå grundigere til verks, håper jeg at jeg kan ha bidratt til litt refleksjon eller ansporet til noen observasjoner. Observer gjerne når debattanter anvender ad utilitatem-argumenter. Er du enig i mitt inntrykk av at dette er omfattende og er blitt mere omfattende med tiden? Tenk gjerne over likheter og forskjeller mellom tilfellene. Og til slutt – tenk gjerne over hvilken virkning det har.

Erik Strand, 30.09.2023

Jeg har tidligere i kommentaren Et drastisk forslag til ny valglov kommentert regjeringens forslag til ny valglov. Loven er nå vedtatt. Den ble sanksjonert 16,06.2023, men er per dags dato ikke trådt i kraft.

Den nye loven stiller radikalt større krav til antall underskrifter som er nødvendig for å stille til valg ved stortings- fylkestings- og kommunestyrevalg.

Den nye lovens § 5-4 har følgende ordlyd:

“(1) Listeforslag fra partier som er registrert i Partiregisteret, og som ved forrige stortingsvalg fikk minst 5 000 stemmer i hele landet, skal være underskrevet av to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for det valgdistriktet listen gjelder. Det samme gjelder for partier som er blitt registrert i Partiregisteret etter forrige stortingsvalg. Hvis et registrert politisk parti stiller listeforslag sammen med en uregistrert gruppe, gjelder likevel bestemmelsene i andre ledd.

(2) Øvrige listeforslag skal være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget likevel være underskrevet av minst like mange personer som det skal velges medlemmer til kommunestyret.

(3) Underskriverne må ha stemmerett i valgdistriktet og kan bare skrive under på ett listeforslag.”

Antallet underskrifter som trengs for å stille til valg i et valgdistrikt dersom man ikke tilhører et parti som fikk minst 5 000 stemmer ved forrige stortingsvalg (eller er blitt registrert etter forrige stortingsvalg), er med dette blitt radikalt forhøyet sammenlignet med tidligere lov (som gjelder inntil den nye loven har trådt i kraft). Tidligere trengtes kun 500 underskrifter fra personer med stemmerett i et valgdistrikt for å stille til valg i valgdistriktet ved stortingsvalg eller fylkestingsvalg. Nå er det nødvendig med underskrifter fra en prosent av velgerne. Hvor høyt dette kravet er, kan illustreres med et sitat fra forarbeidene til den nye valgloven, Prop 45 L (2022-2023):

“På side 125-126 iproposisjonen kan vi lese følgende om hva regjeringen vil:

“Departementet støtter utvalget i at kravet til antall underskrifter på listeforslag ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør økes, da det i dag etter departementets vurdering er for enkelt å stille liste. Dette ser en blant annet ved at mange lister får svært få stemmer ved valget. Listeforslag kan opprettes og signeres både elektronisk og på papir, noe som etter departementets vurdering gjør det enkelt å samle sammen underskrifter. Departementet er videre enig med flertallet i utvalget i at kravet til antall underskrifter bør settes til så mange personer som tilsvarer minst én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Det er få høringsinstanser som uttaler seg om dette kravet, men utvalgets forslag støttes av flertallet av disse. Et slikt krav vil innebære at det tilpasses størrelsen på valgdistriktene, slik at det blir forholdsmessig like lett å stille liste i alle valgdistrikter.

I høringen kom det inn forslag om at det burde gjelde en maksgrense for hvor mange underskrifter som kreves for å stille liste. Utvalget foreslo ikke noen slik grense ved stortingsvalg eller fylkestingsvalg. Departementet ser at uten en slik maksgrense, vil kravet til antall underskrifter øke betydelig, særlig i de største valgdistriktene og
fylkene. Eksempelvis vil kravet for å stille liste i Akershus valgdistrikt endres fra 500 til om lag 4 700 underskrifter. Departementet mener likevel som utvalget at det ikke bør fastsettes en maksgrense. Departementet legger her avgjørende vekt på at en slik grense vil føre til at det blir lettere å stille liste i store valgdistrikter enn i mindre valgdistrikter. Departementet foreslår på denne bakgrunn at listeforslag fra andre enn registrerte politiske partier som fikk minst 5 000 stemmer i hele landet ved forrige stortingsvalg, skal underskrives av så mange personer som tilsvarer minst én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Departementet ser at forslaget vil innebære mer arbeid for fylkesvalgstyrene og distriktsvalgstyrene som skal gå gjennom og kontrollere underskriftene, og vil se på hvordan dette arbeidet kan forenkles gjennom digitale løsninger. For partiene som ikke har fått over 5 000 stemmer nasjonalt og for lokale lister vil forslaget innebære mer arbeid med å skaffe tilstrekkelig antall underskrifter. Mulighet til å samle inn underskrifter både digitalt og på papir vil kunne forenkle arbeidet.”

Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor lett/vanskelig det bør være å stille liste i et valgdistrikt ved stortingsvalg. Jeg ser det allikevel som opplagt at dette forslaget er for drøyt. Man kan se på det nevnt eksempelet – Akershus valgdistrikt – hvor det vil være nødvendig å samle inn 4 700 underskrifter for å stille liste. Gitt at en dyktig underskriftsinnsamler samler inn 30 underskrifter på en dag (jeg har erfaring med at det kan være tungt nok), trengs over 150 dagsverk for å stille liste. Et slikt forslag er åpenbart galt. Det kan også få negative konsekvenser i en situasjon hvor det politiske Norge måtte være på fundamental gal kurs, og det er behov for å lytte til alternative stemmer – også i valgkampsammenheng.

Som man kan lese av det jeg har gjengitt over, mener departementet at det at underskrifter kan samles inn både elektronisk og på papir, vil gjøre det enkelt å samle inn underskrifter. Det viste seg å være langt fra sannheten i 2021, og vi har ingen garanti for at elektronisk underskriftsinnsamling vil fungere i fremtiden.

Med den nye loven har også vilkårene for å unngå å måtte samle inn disse underskriftene blitt strengere. Det gjelder partier som fikk minst 5 000 stemmer ved forrige stortingsvalg (i tillegg til partier som er registrert etter forrige stortingsvalg). I den tidligere loven var det tilstrekkelig å ha fått 5 000 stemmer i landet eller 500 stemmer i et valgdistrikt ved forrige stortingsvalg.

Lovendringen har også en annen betenkelig side. i tidligere lov, valgloven av 2002, sier lovens § 6-3 annet ledd bokstav b følgende om antall underskrifter som er nødvendig for å stille til valg ved kommunestyrevalg:

“Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget være underskrevet av et antall personer med stemmerett i kommunen som tilsvarer 2 prosent av antall stemmeberettigede innbyggere ved siste kommunestyrevalg. Listeforslaget skal likevel som et minimum være underskrevet av like mange stemmeberettigede personer i kommunen som det skal velges medlemmer til kommunestyret. Underskrift fra 300 personer er i alle tilfeller tilstrekkelig.”

I den nye loven er tilføyelsen om at underskrift fra 300 personer i alle tilfeller er tilstrekkelig, tatt bort. Det betyr at lister uten tilknytning til nasjonale partier vil få et svare strev med overhodet å kunne stille til valg. Med et pennestrøk er lokalpolitikkens uavhengighet av nasjonal partistruktur blitt en saga blott – i hvert fall i folkerike kommuner.

Når en slik destruktiv lovendring er vedtatt, bør man se på hvem som har stemt for forslaget. Voteringsoversikt finnes her. Den voteringen man bør se på er den alternative voteringen mellom 10a og 10b. Alternativ 10a er innstillingen, mens alternativ 10b er mindretallsforslaget fra Rødt og Venstre. Mindretallsforslaget hadde følgende ordlyd:

“I valgloven skal § 5-4 andre ledd lyde:

(2) Øvrige listeforslag skal være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer 0,5 prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget likevel være underskrevet av minst like mange personer som det skal velges medlemmer til kommunestyret. Ved kommunestyrevalg er underskrift fra 300 personer uansett alltid tilstrekkelig.”

Forslaget fra Rødt og Venstre åpner i det minste for at lister uavhengig av nasjonale partier skal ha en rimelig sjanse til å stille til valg ved kommunestyrevalg. Antall underskrifter Rødt og Venstre vil kreve for at ett av de mindre partiene skal kunne stille til valg ved stortings- og fylkestingsvalg, er halvparten av det flertallet gikk inn for. Ut fra det gjengitte fra forarbeidene over ser man at det uansett ville ha innebåret en radikal økning.

Hvem som stemte for mindretallsforslaget fra Rødt og Venstre, og hvem som stemte for innstillingen, kan man se her.

Bilde: Wolfmann på Wikimedia Commons

Erik Strand 28.05.2023

En rekke land planlegger/vurderer å innføre digitale sentralbankpenger (DSP). Vi kan for eksempel lese på Norges Banks sider at det pågår et prosjekt for å finne ut om dette skal innføres.

Noen har advart i sterke ordelag mot å innføre digitale sentralbankpenger. Noe av det som man advarer mot, er muligheten for å legge begrensninger på hvordan pengene kan brukes, for eksempel ved å utstede digitale penger med en utløpsdato, penger som bare kan brukes til visse formål m.m. Man kan si at digitale sentralbankpenger kan gis egenskaper som vi forbinder med gavekort heller enn med kontanter og bankinnskudd. En annen side ved digitale sentralbankpenger som det advares mot, er muligheten til å overvåke alle transaksjoner som skjer, store som små. Et særlig dystopisk innlegg mot digitale sentralbankpenger finner vi her.

For at advarsler mot digitale sentralbankpenger skal være seriøse, må de ha noe med substans å bygge på. Det viser seg imidlertid at man har noe å bygge på hvis man skal advare mot å innføre digitale sentralbankpenger. Noen som har fulgt med, har funnet noen eksempler på folk som omtaler muligheten for å bruke digitale sentralbankpenger til å legge føringer/restriksjoner på hvordan man bruker penger. Og de gjør det i positive vendinger. Det mange av oss andre vil se på med grøss og gru, omtales som spennende og kule muligheter.

Et eksempel er denne artikkelen på NRKs sider hvor den prisvinnende designeren Glenn Sæstad forteller om mulighene som ligger i å bruke digitale sentralbankpenger for å påvirke folks og bedrifters handlinger.

På nettsidene til Sparebank 1 SR-bank kan vi lese mere om mulighetene som ligger i digitale sentralbankpenger.

I artikkelen om digitale sentralbankpenger på sidene til Sparebank 1 SR-bank sider intervjues innovasjonssjef Rmtin Matin om digitale sparebankpenger og hva de kan bli. Matin gir denne kortfattede forklaringen på hva digitale sentralbankpenger er:

“Den korte versjonen: Det er smarte, digitale kontanter, som potensielt kan programmeres til ganske mye kult.”

Hvor “kult” digitale sentralbankpenger er, kan leseren selv bedømme. På spørsmål om hva DSP vil bety for bankene sier innovasjonssjef Ramtin Matin blant annet følgende:

“Det vet vi ikke helt ennå. Norges Bank holder fortsatt på med utredningene av hvilke konsekvenser innføringen av DSP vil kunne få. Det vi vet er at vi kommer til å bli påvirket på et eller annet vis. DSP kan være med på å redusere innskuddene i bankene. Det kan potensielt ha store konsekvenser.

Dette kommer til å rokke ved den virkeligheten vi kjenner, men det ligger også mange spennende muligheter for bankene her.”

Ramtin Matin omtaler blant annet smartkontrakter og utdyper det som følger:

“Ja, det er ganske spennende. Siden DSP er en elektronisk enhet, er det mulig å programmere dem til å ha visse egenskaper. Det åpner opp for et hav av nye måter å tenke betaling på. Vi kan ha reiseforsikringer som ikke trer i kraft før man er på flyplassen eller leasing av bil som betales når man er i bilen. Vi kan programmere pengene slik at de ikke kan brukes på tipping eller godteri, eller vi kan si at pengene for et huskjøp skal overføres når kjøper er fornøyd, uten bruk av megler som mellomledd. Eller hva med penger som bare kan brukes innen en viss frist? Det har de allerede testet ut i Kina.”

Her er det ikke vanskelig å se for seg noen dystopiske scenarioer. Tenk deg at du mottar lønn eller annen betaling som bare kan brukes innen en viss frist. Det gjør det heller vanskelig å spare for mennesker, bedrifter og organisasjoner. Vi har i Norge og andre land en god del lovgivning som begrenser avtalefriheten for å verne den generelt svake part i avtaleforhold, noe jeg og antagelig de fleste andre ser på som positivt. Dersom det åpnes opp for diverse smarte kontrakter, kan det gi oss et samfunn hvor det blir svært lite igjen av den enkeltes frihet og handlingsrom.

Mulighetene for maktkonsentrasjon er så store at vi etter min mening bør avvise digitale sentralbankpenger selv om de i første omgang ikke skulle komme med de egenskapene som gjør dem så potensielt destruktive.

Bilde: EpSos.de på Wikimedia Commons

Erik Strand, 3. desember 2022

Pragmatisme er et spesielt ord i språket. Jeg kommer ikke på noen ord som i like stor grad er både positivt og negativt ladet. Det er egnet både som honnørord og et ord med nedsettende betydning. Mange andre ord kan også være honnørord eller ha nedsettende betydning etter hvem som bruker ordet. Ord som “sosialisme” eller “markedsliberalisme” har en positiv eller negativ klang avhengig av brukerens ståsted. Pragmatisme kan bli brukt i en positiv eller negativ betydning av en og samme person. Det kan for så vidt også sies om andre ord. Paternalisme er ett eksempel. Det kan brukes positivt eller negativt av en og samme person alt etter sammenhengen.

Begrepet pragmatisme utmerker seg allikevel ved at det griper så dypt inn i ens oppfatning av hva som er rett og galt, både i storpolitikken og dagliglivet, både abstrakt og konkret. En som etter mitt syn har fått frem både de positive og de negative sidene ved pragmatisme på en mesterlig måte, er Henrik Ibsen. Ibsen er som kjent forfatteren bak både En folkefiende og Villanden. Disse to verkene kan sies å inneholde stikk motsatte budskap, dog uten å motsi hverandre. Noe av det jeg setter pris på ved disse to verkene, er at de er skrevet av samme person. Det ene verket er en hyllest til prinsippfasthet og integritet. Det andre inneholder en advarsel mot prinsipprytteri og naiv idealisme.

I det følgende vil jeg ta for meg pragmatismens negative side. Det betyr ikke at jeg på noen måte underkjenner pragmatismens positive sider. Jeg synes et stykke som Vildanden får frem et verdifullt poeng. Og jeg er enig med en tidligere statsminister at man noen ganger har plikt til å lyve. Videre er jeg uenig med selverklærte pliktetikere som Immanuel Kant og Adolf Eichmann. Her skal jeg imidlertid konsentrere meg om pragmatismens negative sider. Resten av dette innlegget vil være todelt. Først vil jeg gi en del eksempler på hva jeg sikter til. Deretter vil jeg gi noen argumenter for at denne formen for pragmatisme ikke har stort for seg, og at den utgjør et negativt bidrag til den offentlige debatten. Mitt inntrykk er at dette negative bidrag til den offentlige debatten har blitt mere omfangsrikt de senere årene.

Som påpekt er pragmatisme et veldig vidt begrep, og jeg skal nå presisere hva det er jeg skal ta for meg. Det er en form for argumentasjon hvor en ytring kritiseres ikke ut fra dens innhold (logikk, metode, verdimessig innhold, overensstemmelse med fakta etc.), men ut fra dens konsekvenser. Dersom man er tilhenger av konsekvensetikk. skulle man kanskje tenke – sånn rent umiddelbart og uten å tenke seg om – at det er en korrekt form for argumentasjon. Det mener jeg at det slett ikke er. En riktig anvendelse av konsekvensetikk består i å bedømme en handling etter å ha tenkt over alle mulige utfall. Det som ved første innskytelse kan se ut til å være riktig for en konsekvensetiker, kan ved nærmere undersøkelse vise seg å være fullstendig feil.

Jeg går så over til eksempler. Det første eksemplet har jeg valgt av den enkle grunn at det er blitt koblet til et nyord jeg i likhet med mange andre ikke er så begeistret for. Jeg sikter til tidligere AUF-leder Eskil Pedersens utspill om “ytringsansvar”. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011 kom Pedersen med flere uttalelser om at debattanter måtte ta mere ansvar for konsekvensene av sine uttalelser. Pedersen uttalte blant annet følgende:

“Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.”

Eskil Pedersens uttalelser er blitt husket blant annet fordi han lanserte et nyord, “ytringsansvar”, og for sammenhengen det skjedde i. Han er imidlertid ikke alene om å bedømme ytringer ut fra konsekvensene. Et særlig eklatant eksempel er fra tiden før Internett slo igjennom, og jeg tyr derfor til egen hukommelse som kilde. I valgkampen i 1997 lanserte Fremskrittspartiets Carl I. Hagen et kontroversielt forslag. Partilederen ville avskaffe undervisning på samisk i den offentlige norske skolen. En begrunnelse jeg husker fra Hagen var at noen krefter kunne finne på å kreve en samisk stat. Det som mange av oss ser på som en fullt ut legitim form for ytring – å bruke et språk med tradisjoner lengre enn manns minne i Norge, var i følge Hagen noe betenkelig fordi det kunne bidra til å gi folk uheldige idéer.

Et annet eksempel er uttalelser etter teaterstykket Ways of Seeing. En kort oppsummering: I 2018 satte Black Box Teater opp stykket “Ways of Seeing”. Under denne forestillingen ble bilder fra blant annet daværende justisminsiter Tor Mikkel Waras hjem vist. I etterkant av stykket kom det trusler mot Wara. Det viste seg senere at dette var iscenesatt av hans samboer. I mellomtiden kom det en del kritikk mot teatret. Selv om teatret ikke hadde oppfordret til vold av noe slag, fantes det de som kritiserte teatret for å “legitimere hat” eller å “sette andres liv potensielt i fare”. Det siste ble uttalt av FrP-politiker Christian Tybring-Gjedde overfor Dagbladet.

Eskil Pedersens uttalelser kan lett få en til å tenke på merkelappen “politisk korrekthet”. Det finnes også en annen slags åndsretning eller politisk merkelapp som er nært og naturlig forbundet med det å bedømme ytringer etter deres konsekvenser. Jeg sikter da til populisme. Et typisk trekk ved populisme er å bedømme ytringer etter deres markedsverdi. En god ytring skal være populær og gi uttelling ved valg. Eksemplene på autoritære populistiske nedsablinger av ytringer som i og for seg er helt legitime, er legio. De fleste eksemplene på autoritær populisme er ikke et tastetrykk unna. Autoritære populistiske ytringer av typen “Dette kan bli upopulært” eller “Dette er ikke folk interessert i” uttales gjerne i lukkede rom. En smakebit fra det offentlige ordskiftet finnes her.

Mange har også støtt på lignende autoritære utsagn, som at man må tenke på hva man sier for å ha gode karrieremuligheter eller være populær i vennekretsen. Et guffent eksempel eksempel fra Dagens Næringsliv er fra tiden før Internett, og igjen må jeg ta forbehold om at eksemplet er fra egen hukommelse. Eksemplet gjelder en leder eller annen kommentar i Dagens Næringsliv som langet ut for representanter for en norsk bedrift. Disse hadde kritisert ett eller annet (jeg husker ikke hva) ved Stortingets politikk. Dette måtte bedriften vite at kunne medføre at Stortinget besluttet noe som var til deres ugunst!

Da Eskil Pedersen kom med sitt famøse utspill om ytringsansvar, rettet han skytset mot politiske motstandere som hadde kommet med ytringer han var uenig i. Enda verre blir det når noen retter pekefingeren mot ytringer som man i og for seg ikke er noe galt med, men som man mener kan få uheldige konsekvenser. Dette kan sågar bli brukt mot ytringer som ethvert forstandig menneske må være enig i at adresserer reelle og alvorlige problemer.

Yahya Hassan var en dansk dikter som tok opp negative sider ved innvandrermiljøer i Danmark. Enkelte mente at det var noe han ikke burde gjort. Den svenske dikteren Athena Farrokhzad kritiserte Hassan for “å gi argumenter til Dansk Folkeparti”. Det hører med til historien at Hassan ikke hadde noe til overs for innvandringskritiske grupper som Dansk Folkeparti. Den som tar opp overgrep innen et miljø, blir anklaget for å “gi argumenter” til noen man ikke liker.

Hvordan møte denne typen argumenter

Over har jeg gitt diverse eksempler på hvordan folk er blitt kritisert for å sette frem ytringer, og dette ikke blir begrunnet med at ytringen nødvendigvis er gal i seg selv, men fordi den kan føre til uønskede konsekvenser. Eksemplene jeg har gitt, viser at sådan kritikk kan komme fra ulike hold og opptre i svært ulike varianter. Nå går jeg over til del to, som består i å argumentere for hvorfor en slik form for pragmatisme er en uting.

Motargumentene mot de som mener at man skal avstå fra å sette frem visse ytringer med den begrunnelse at de har uheldige konsekvenser, vil selvfølgelig variere med hva saken gjelder. Noen motargumenter kan man imidlertid bruke i flere sammenhenger. Noen typer situasjoner hvor man støter på autoritær pragmatisme, er også mere vanlige enn andre. Mange av oss har vært forskånet fra å bli beskylt for å fremme hatprat eller å sette andre mennesker i fare. Derimot er det nok mange som har vært politisk aktive, som har møtt den populistiske versjonen ganske så ofte. Man kan snart ikke åpne kjeften uten å bli møtt med en markedsanalyse. Med den største selvfølgelighet blir seriøse innlegg møtt med varianter av “dette er ikke folk interessert i”. Mitt inntrykk er at dette er et tverrpolitisk fenomen.

Jeg kan begynne med den mest opplagte innvendingen mot den autoritære pragmatisme jeg har gitt eksempler på over. Det er at slike holdninger strider mot sannhetssøken og saklighet. Ytringsansvar er en antitese til saklighet. Den som krever ytringsansvar, er ikke bare usaklig, men eksplisitt usaklig. I motsetning til vanlige usaklige personer, sier den som krever ytringsansvar, at du skal innrette dine ytringer etter noe annet enn det saken gjelder – andre menneskers subjektive oppfatninger.

Jeg startet med den første og mest opplagte innskytelsen. Det er imidlertid ikke nok. Diskusjoner har en ting til felles med sjakk. Man må være forberedt på flere mottrekk. Innledningsvis påpekte jeg at pragmatisme er både positivt og negativt. Den som vil stå på det å være prinsipiell, vil sjelden score på helt åpent mål. Så her gjelder det å være forberedt og ha mere i bakhånd. Den som krever ytringsansvar, kan isolert sett ha et poeng eller noe som ligner et poeng. Taktikkeri kan lønne seg i det korte løp. Da kan det være utfordrende å begrunne at det som tilsynelatende er irrasjonelt, allikevel er det rette.

I tillegg til å være eksplisitt usaklige er autoritære former for pragmatisme nettopp autoritære. De er dessuten antiintellektuelle og bidrar til å fremme konformitet. Her er det ikke så dumt å stille et dumt spørsmål: Hvorfor er det dumt å være autoritær? Det spørsmålet har flere svar som fyller ut hverandre. For det første har det å kunne fremme ytringer en verdi i seg selv. Det å kun måle ytringer etter måloppnåelse, blir meningsløst på linje med å si at en foss som ikke produserer elektrisitet, er verdiløs, eller at sex bare har verdi hvis man produserer barn.

Gleden ved å sette frem ytringer man tror på, er dessuten nyttig ved at den ansporer mennesker til å komme med små og store bidrag i den offentlige debatten. Et samfunn hvor man må veie sine ord på gullvekt ikke fordi ytringene nødvendigvis er f.eks. usanne eller sårende, men fordi de kan være upopulære eller farlige, er et samfunn som hemmer kreativitet, nytenkning og nødvendige korreksjoner. Kravet om at man må holde seg til de ytringer som er trygge og populære, vil lett kunne hemme nødvendig trening, dannelse og beredskap med tanke på å skulle fronte noe ikke flokken tror på. Det finnes psykologiske studier som viser at vi mennesker har en tendens til å tilpasse være utsagn etter det man tror er populært heller en det man holder for å være sant. Det har også vist seg at vi nordmenn som gruppe scorer dårlig i så måte. Jeg vil derfor sette frem følgende argument for at man skal si det man oppriktig mener etter å ha tenkt seg så mye om som omstendighetene krever, selv om det ikke ser ut til å ha positiv nytteverdi å si det:

Selv om det isolert sett ikke ser ut til å være nyttig å sette frem en ytring man ikke regner med skal ha gjennomslagskraft eller bli positivt mottatt, kan det være riktig å sette den frem fordi det å la være å sette den frem bidrar til at man legger seg til dårlige vaner. Slik sett kan det som fremstår som rasjonelt på kort sikt, være feil i det lange løp. Her vil jeg anvende et bilde fra idrettsdagen på ungdomsskolen. Etter gjennomført 60-meter var det en lærer som sa til meg at jeg ikke måtte slutte å løpe da jeg passerte målstreken. Isolert sett virket det naturlig å slutte å løpe med en gang jeg passerte målstreken; jeg var jo ferdig. Problemet var at ved å innstille meg på å slutte å løpe da jeg passerte målstreken, var at jeg i realiteten sakket litt av på farten nå jeg nærmet meg denne,

Når jeg her skriver om å legge seg til dårlige vaner, sikter jeg ikke kun til vaner på individnivå. Jeg sikter også til vaner eller kultur på gruppenivå, for eksempel i en omgangskrets, en organisasjon eller en nasjon.

En annen side av saken er at ytringer som ikke har stor nytteverdi eller gjennomslagskraft i dag, kan vise seg nyttige i det lange løp. En som ikke viste nevneverdig respekt for ytringsansvaret, var Sokrates. Han ble som kjent dømt til å tømme giftbegeret. Allikevel har hans eksempel vært til inspirasjon gjennom tiden. Noen ganger kan en god idé bli møtt med laber interesse i begynnelsen, men slå igjennom over tid. En slik idé ville imidlertid ikke slått gjennom uten at noen var først ute med den. Når status skal gjøres opp, har ikke de som bare har diltet etter av den grunn at de ikke vil sette frem upopulære ytringer, bidratt med noe nyttig. Nå er det ikke dessverre så enkelt at de beste idéene vinner frem til slutt. Den politisk korrekte som snakker om ytringsfrihet, eller populisten som prediker at man må si det som er populært og nyttig, kan isolert sett ha rett om hva som er nyttig. Et viktig poeng i så måte er at man ikke kan vite sikkert på forhånd hva som vil vise seg nyttig over tid. Den som vil at man skal holde seg til det trygge og populære, kan pareres med at vedkommende på autoritært vis mener man må avholde seg fra å setter frem ytringer som man oppriktig tror på, og som ikke kan utelukkes å føre til noe nyttig.

Jeg vil føye til at også ytringer som ikke kan ventes å vinne frem over tid, kan være verd å sette frem. Det vil jeg gjøre ut fra følgende resonnement: Hvis en mening om et stridsspørsmål ikke vinner frem til tross for at den er riktig, må det være en grunn til det. En nærliggende grunn er at det skorter på evnen eller viljen til å skifte standpunkt hos eliten og/eller folket. Det er et problem som har betydning ut over det aktuelle stridsspørsmålet. Det at noen stod på for det som var rett, for noen måneder siden, noen år siden, eller endog mange år siden, kan være nyttig senere som et eksempel til etterfølgelse og et eksempel på hvor galt det kan føre av sted at få velger noe annet enn å etterplapre eliten eller folkeflertallet.

Jeg går så over til et argument med et visst konspiratorisk innhold. Det å vurdere ytringer etter deres konsekvenser, er en utmerket hersketeknikk. I mangel av andre argumenter kan man slenge ut en påstand om at ytringer er uhensiktsmessige, farlige, upopulære eller noe folk ikke er interessert i. Selv de mest alvorlige saker å ta opp, kan avfeies med en henvisning til at “Vi må ta opp ting folk er opptatt av”. Jeg har en følelse av at dersom jeg hadde vært partipolitisk aktiv på 50- og 60-tallet og hadde forsøkt å få med mine partifeller (hvilke parti det nå måtte ha vært på den tiden) på at vi skulle markere oss mot stygg behandling av minoriteter i Norge, hadde det dukket opp en brødgjøk som ville ha belært meg om at vi må ta opp ting folk er interessert i. Og det jeg ville at vi skulle ta opp, var ikke noe folk var interessert i. Vedkommende brødgjøk ville kanskje ha føyet til at han/hun slett ikke var uenig i saken og satte pris på mitt engasjement, men vi måtte nå ta opp saker folk brød seg om.

For den som har uærlige hensikter, utgjør autoritær pragmatisme et velkomment universalargument. Det kan brukes til å imøtegå om ikke hva som helst, så i hvert fall svært mye. Nå er det ikke så enkelt at man kan anklage ens motdebattant for hersketeknikker. Det å sette frem konspirasjonsteorier (for ikke å si ad hominem-argumenter) mot den en diskuterer mot, kan lett bli en pinlig affære. En motstander kan jo tenkes å ha hederlige motiver, om ikke metodikken er den hederligste. Derimot går det an å hevde at siden henvisning til ytringers nytteverdi lett kan bli brukt som hersketeknikk, bør vi avskjære dem helt der hvor de går ut på at man skal avstå fra å sette frem en seriøst ment ytring fordi den har uønskede konsekvenser.

Man må så være forberedt på den tunge oppgaven med å begrunne at muligheten for at slike argumenter kan brukes som hersketeknikk, gjør at de generelt bør sees bort fra. En slik begrunnelse står seg sterkere når man ser på hvor omfattende det jeg her har valgt å kalle autoritær pragmatisme, er i den offentlige debatten. Jeg har ikke gjort noen kvantitativ undersøkelse (det ville også bli meget krevende), men mitt inntrykk er at denne formen for argumentasjon er blitt mere utbredt – forekommer hyppigere – de senere årene. Mitt inntrykk er at det har økt til et nivå hvor det har blitt en betydelig støyfaktor i den offentlige debatten. Jeg vil gå så langt som å sammenligne det med den negative virkningen bullshit har.

Når jeg her omtaler “bullshit”, bruker jeg ordet i samme betydning som Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit. Frankfurt har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn. Jeg har skrevet mere om bullshit i den offentlige debatten her.

Den som avfeier ytringer som farlige eller upopulære, har en sentral ting til felles med bullshitteren. Han eller hun sier ikke nødvendigvis noe som er løgn. Men vedkommende dømmer ytringer ut fra deres effekt. Mens bullshit alltid kan avvises som … bullshit, er det en en mere krevende oppgave å imøtegå autoritær pragmatisme. Jeg har her lagt ned et visst arbeide med å argumentere for hvorfor det er en uting. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å forklare hvorfor bullshit ikke er et positivt bidrag til den offentlige samtalen. Det er rett og slett ikke noe behov for å gjøre dette, da de aller færreste forsvarer bullshit som sådan. Derfor vil de aller, aller færreste se noe behov for å utbrodere hvorfor bullshit er noe negativt. Med det som jeg her har omtalt som autoritær pragmatisme, stiller det seg annerledes. Innledningsvis skrev jeg at “pragmatisme” er et ord som for meg kan være både positivt og negativt. Det vil jeg gjette at et flertall i befolkningen, sågar et betydelig flertall, vil kunne slutte seg til. Det gjør at autoritær pragmatisme i ett henseende har et større potensial til å virke destruktivt enn det bullshit har. Det krever mere innsats å imøtegå autoritær pragmatisme enn det krever å avfeie bullshit.

Likhetstrekkene med bullshit gjør at noen tanker melder seg. Jeg har her skrevet et innlegg om pragmatismens autoritære side. Harry G. Frankfurt skrev en hel bok om bullshit. Det temaet jeg har berørt her, kan være verd en nøyere og mere omfattende omtale. Uavhengig av om undertegnede eller noen andre skulle føle seg kallet til å gå grundigere til verks, håper jeg at jeg kan ha bidratt til litt refleksjon eller ansporet til noen observasjoner. Observer gjerne når debattanter avviser ytringer ut fra deres konsekvenser i stedet for deres innhold. Er du enig i mitt inntrykk av at dette er omfattende og er blitt mere omfattende med tiden? Tenk gjerne over likheter og forskjeller mellom tilfellene. Og til slutt – tenk gjerne over hvilken virkning det har.

Erik Strand, 08.05.2022
Sist oppdatert 04.02.2023

I det følgende vil jeg gi en del eksempler på folk og profiler som har kommet med diverse utfall mot nettstedet Steigan.no. Det vil bli en ganske omfattende artikkel, og den kan nok bli lengre underveis. Først vil jeg si noe om hvorfor jeg skriver denne artikkelen.

Jeg er av den oppfatning at det er et klart gode at flere og flere følger med på nettstedet Steigan.no. Nettstedet har publisert en rekke etterrettelige artikler om forhold man ikke blir kjent med andre steder, slik som Norges rolle når det gjelder krigen i Syria. Steigan.no har som kjent tatt opp det tunge temaet covid 19-tiltak, noe som jeg ikke vil være overrasket om er en beveggrunn bak noen av utfallene mot Steigan.

Det finnes også en del enkeltartikler av verdi om ymse temaer som jeg har valgt å lenke til via Fampo.info, som jeg redigerer. Det gjelder for eksempel dette eksempelet på mediekritikk (som er ryddig uavhengig av hva man mener om regimet i Russland). Jeg har valgt å ta det med i denne etter hvert omfattende artikkelsamlingen om norske medier. Også andre innlegg fra Steigan.no eller mennesker hvis eksistens jeg har blitt kjent med gjennom Steigan.no, har bidratt til nevnte artikkelsamling.

De reelle tilstandene i Norge er dessverre fjernt fra det man skulle ønske å se i en rettsstat og et demokrati. Derfor er det så viktig at folk bidrar til opplysning. Og nettopp derfor stiller de som på ett eller annet vis tilkjennegir at de ønsker minst mulig oppmerksomhet om nettstedet, seg på feil side av den kampen om virkelighetsforståelsen som føres blant annet i sosiale medier. Det å stille seg på feil side i kampen om virkelighetesforståelsen på dette viset er noe annet enn saklig kritikk av Steigan.no. Det er selvfølgelig legitimt å være uenig med Pål Steigans standpunkter eller mene at noen artikler på nettstedet burde vært annerledes skrevet. Dessuten vil det alltid hefte seg noen svakheter ved noen fremstillinger når man har en betydelig produksjon.

Jeg går så over til eksempler. I dette innlegget som jeg skrev 27. februar 2022, finner man en rekke eksempler på folk som tok til orde for boikott av Parkteatret fordi Steigan var en av eierne. Og i dette innlegget kommenterer jeg blant annet et utspill fra Rødt-politiker Eivor Evenrud.

Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, kommer med krasse uttalelser i VG 21.04.22. Oppslaget i VG har følgende ingress: “Raymond Johansen mener at Rødt-leder Bjørnar Moxnes bør kaste ut partimedlemmer tilknyttet nettsiden Steigan.no. Nå tar Moxnes for første gang et knallhardt, offentlig oppgjør med Pål Steigans nettside og prosjekt.”

Rødts partileder Bjørnar Moxnes følger opp i en tweet 21.04.22, hvor han skriver:

“Rødts politiske prosjekt og http://steigan.no politiske prosjekt er uforenlige.”

Moxnes følger opp med bilde av en lengre tekst han har skrevet. Hele teksten kan leses ved å følge lenken over. Her skal jeg kun gjengi et par avsnitt. Jeg merker meg at mens Moxnes bruker “konspirasjonsteorier” i en nedsettende sammenheng, viker han ikke unna for å anvende ad hominem-argumenter (påstander om Steigans hensikt med det han gjør). Moxnes skriver:

“Å spre konspirasjonsteorier som undergraver smittevernet i en dødelig pandemi handler ikke om “meningsmangfold”, men er en dypt uansvarlig og hensynsløs metode for å skaffe seg en følgerskare.

Leflingen med høyreekstreme er avskyelig, og bryter med Rødts solidariske verdier.”

Til dette har Morten Gulden (@mortengulden) følgende svar: “Bra og flott og sånn men ærlig talt så kommer dette oppgjøret så mange år for sent at det blir for dumt å sutre over kritikken fra Raymond. Eller noen andre. Det er denne kritikken som til slutt har fått dere til å gjøre det absolutte minimum man kunne forvente.”

Moxnes er blitt retweetet av bl.a. Mohamed (@mohamabd86), David Isaksen (@davidisaksen), Yngve Hauge (@project499), Reidar Strisland (@strisland), @TheRealBudt, Anders Garbom Bjørklund (@AndersGarbom), @Guldseth, Mari-Ann Hoeggen (@hoeggen), @SondreVassbotn, Birger Tennøe (@Advocaaten) og @Oispammy. Innlegget er blitt likt av bl.a. Johannes Dalen Giske (@gisken), Nann Jovold-Evenmo (@JovoldEvenmo), Kari Johansson (@karijo007), Bård Baardsen (@BBaardsen), Jørgen Holck (@JorgenHolck), Håvar Skaugen (@HSkaugen), Rødt Oslo (@RodtOslo), Kristinn Hegna (@KristHegna), Sivert W. Leirbakk (@sivertleirbakk, 1. nestleder i Akershus Unge Høyre), Magne Pettersen (@magnofob), Peter Lithell-Eggum (@PeterEggum32), ida gudding johnsen (@idajohnsa), Hans Jacob Huun Thomsen (@HansJacobThoms1, sentralstyremedlem i Unge Venstre), @seierstad, @MatheaSagdahl, daniel klausen (@danielklausen2), Svend Olav Aagedal (@soaa53), Catharina Dørumsgard (@DRumsgard), Marius Stokker (@marius_stokker), Lars Kolltveit (@LarsKolltveit), Bjørn Olav Østeby (@BjornOlavOsteby) og @SveinHaaH.

En annen som går ut mot Steigan.no, er Moxnes’ partifelle Seher Aydar. Det har jeg kommentert her.

Før valget i 2023 valgte Rød Ungdom å trekke seg fra valgkampen i Nordland, da en av fylkestingskandidatene har tilknytning til Steigan.no. Dette har jeg kommentert her.

I denne artikkelen fra 13.04.2022 kommer det frem at sentralstyret i Rød Ungdom har vedtatt at man ikke kan ha tillitsverv i partiet og samtidig være medeier i Steigan.no. I tillegg til at daværende RU-leder Arberte Tennøe Bekkhus etterlyste et oppgjør, omtales uttalelser fra Rødt i Møre og Romsdal og fylkesleder Sigve Lorås Torland.

Den 10. mai 2022 kan vi lese at organisasjonen Nei til EU tar avstand fra Steigan.no. Her gjengis et par avsnitt:

“Nei til EU tar avstand fra Steigan.no fordi nettstedet sprer konspirasjonsteorier, vaksinedesinformasjon, antisemittisme og unnskyldninger for Russlands invasjon av Ukraina.

Vi oppfordrer tillitsvalgte til å avvikle sine eierinteresser i Mot Dag AS og ikke skrive for steigan.no”.

Man kan også lese noen friske uttalelser fra Rødt-politiker Bendik Hugstmyr Woie i Folkebladet.

Vi kan lese i Dagbladet 11.05.22 at Nei til EUs utspill har ført til masseutmeldinger. På Nei til EUs Twitter-profil kan vi se at mange flagger sin uenighet. En som støtter Nei til EU, er HudsonsUnsecuredShit (@Marakkel), som skriver:

“Bravo! Og ut ifra sinnakommentarene her fra diverse grums så vil dette holde borte en del uønskelig bunnslam fra org’en deres”.

I samme tråd her Petter Krogstad (@petteruspanus) følgende kommentar til en som går mot Nei til EU: “Hva har “seriøse journalister” med Steigan å gjøre?”

Dagbladet har publisert denne lederartikkelen, som taler for seg selv.

En som over tid har vist seg som et oppkomme av utfall med varierende grad av saklighet mot Steigan, er Didrik Søderlind. Den 23. april 22 skriver han følgende på Twitter:

“Gjett hvilken gruppe “den internasjonale finanseliten” er vanlig hundefløyte-ord for”

Når Steigan i en sammenheng har snakket om den internasjonale finanseliten, finner Søderlind det passene å komme med ad hominem-aktig kobling til antisemittisme. Siden det er noen som har fått innlegg på trykk på Steigan.no som har kommet med ting som i beste fall kan kalles smakløse (to ulike syn på saken kan leses her og her), velger jeg å gjengi et par meldinger til i samme tråd, uten at jeg vil konkludere med at Søderlinds innledende melding er saklig.

En twitrer repliserte følgende til Søderlind: “Dette virker søkt. Det er mere enn nok kritikkverdige ting å ta av, trenger ikke overtolke uttalelsene hans. Man kan snakke om en internasjonal finanselite uten å tenke på jøder.”

Til det svarte Søderlind: “Det kan man. Man kan også utvikle et oppheng på Soros og ha skribenter som mener vi må ta debatten om narkosalg fra synagogene.”

Søderlinds tweet er blitt delt av blant andre Håvard (@fuzzy76, leder av Tromsø Venstre), Thomas Vik (@wiiikern), *hytter med neven* (@nevehytt), Ervin Kohn (@Ervin01), @KenMartinus og @OdaRygh.

Tweeten er blitt likt av bl.a. Trond Birkeland (@TheMetalViking) og Jo Panzer Ellegård (@JoEllegard).

Her kommenterer jeg en noe beslektet omtale av Steigan.no fra Snorre Valens side.

En som ikke ser ut til å sette pris på Steigans bidrag til ordskiftet, er Tor Jørgen Næss (@TorJrgenNss), som melder følgende på Twitter 21. april 22:

“NB! Putin søker etter soldater – Pål Steigan, Kari Jaquesson, Bjørn Ditlef Nistad, Per-Gunnar Skotåm, Torgeir Salih Holgersen, Are Hegrand, Hans Jørgen Lysglimt, Bjønnulv Evenrud, Kjetil Dreyer m.fl. Det kan opprettes en spleis for å få dere av gårde.”

Til dette svarer Lars Vangdal Tveisme (@VangdalLars) “Good luck and good riddance.”

Tor Jørgen Næss’ tweet er blitt retweetet av blant andre Øystein Gudim (@Svindeljakt), Lars Erik B. Rustad (@Besserwisser45), @BIRGERHARRY, Jane Bodil Arneberg (@ArnebergJane), Ole Bernt Lysne (@oblysne), @thomas_katt, @StensethIngvild, @idaheiseldal. Den er blitt likt av blant andre Preben Aavitsland (@Prebens), Geir Amsjø (@gamsjo), @abraxas242, Gaius Joachim Pussilum (@vonS0dergren), Arne Kø (@agko987), Thor E Isaksen (@T_horE_Isaksen), Commandeur Pedersen (@RebelBeCause), Hilde R. Anfindsen (hilanfin, lektor ved videregående skole), Hege Meyer Antonsen (@HegeA), Arne Kepp (@arkepp).

For ordens skyld er det folk bant de som Tor Jørgen Næss vil verve for Putin (ikke alle), som har gjort det selvfølgelige – å ta avstand fra Putins krigføring.

Tor Jørgen Næss’ bidrag slutter imidlertid ikke her. Den 8. mai retweetet jeg det Næss hadde skrevet med en kommentar som gikk på at det var interessant at Preben Aavitsland var blant de som hadde likt meldingen, gitt Steigans artikler om covid-19.

Tid det svarte Næss følgende: “Er det galt? De nevnte er da vitterlig tilhengere av Putin, ja, faktisk av en hver diktator som fremstår som “sterk”, og som begrenser borgernes rettigheter på alle måter de kan. Tipper PST holder et lite øye med den gjengen.” Arne Kø (@agko987) la til: “Håper da at PST følger med!”. Til det svarte Næss: “De vet hvem flere i konspirasjonsmiljøet er”. Dette syntes jeg var interessant og valgte å trekke ut et par av navnene og stille direkte spørsmål om Næss mente PST holdt øye med dem. Jeg retweetet Næss’ kommentar med følgende spørsmål:

“Vil det si at du tipper at PST følger med på

@PSteigan og Per-Gunnar Skotåm?”

Næss var da så vennlig at han repliserte med følgende oppklarende svar:

“PST har god oversikt over flere i folihattmiljøet. Skulle bare mangle faktisk. Dette er mennesker som hadde ropt hurra hvis vi ble invadert av Russland. En pervers dragning mot depoter som driver systematiske kuer egen befolkning trigger disse folkene.”

Den 2. mai 2022 skriver Siv Stillvåg (@S_Elisabeth_S) følgende:

“Slik som Steigan tolker verden er ikke friskt. En verden full av konspirasjonsteorier og vrangforestillinger. Ethvert oppegående menneske begriper hvor langt ute dette er. Den som tror Steigan farer med fakta, har virkelig mistet grepet om virkeligheten.”

Det ovenfor gjengitte følges av lenk til dette innlegget av Øyvind Strømmen.

Stillvågs tweet er blitt retweetet av David Storoy (@Baconshaxpere) og @kenrickj og likt av Frode Andersen (@frodeanders).

Jeg har i en annen post omtalt uttalelser fra Eivor Evenrud. En som støtter Evenruds angrep på Steigan.no, er stortingsrepresentant Åsmund Aukrust (Ap), som 07.04.22 twitret følgende:

“Rødt ledelsens svar her er så utrolig pinlige – og viser ikke evner å ta oppgjøret med farlige og hatefull konspirasjoner. Vi hadde aldri akseptert om en frp politiker sto bak HRS eller Resett. Bra og nødvendig fra
@EivorEvenrud“

Til dette svarer Tuva Moflag (@TuvaMoflag):

“Jeg har sansen for Eivor. Virker veldig real. Og oppfatter henne som en som fronter politiske synspunkt og saker. Tar ballen og ikke mannen (eller dama).”

Moflag er også blant de som har trykket “Liker” på twweten, sammen med blant andre stortingsrepresentant Lubna Jaffery (@LubnaJaffery), Sidsel Fjelltun (@SidselFjelltun, lokalpolitiker for Sagene SV), Kristoffer Vikan (@vikanjr), siw arnesdatter kvam (@SiwKvam), Vegar Monsvoll (@vegarmonsvoll, nestleder i Politiets Fellesforbund) og Lars F. Hjetland (@LarsHjetland).

I Klassekampen 6. september 2022 har Magnus Marsdal en kronikk på trykk med overskriften “Nyhetsnihilismen”. Det blir unødvendig komplisert å her skulle gå inn på hovedinnholdet i Marsdals kronikk. Leseren kan uansett ta stilling til følgende avsnitt i kronikken:

“Nihilismen siver inn i norsk offentlighet via alternative gjør det selv-medier av typen steigan.no, resett.no og document.no. Forretningsideen deres er å “avsløre” alt hva vestlige myndigheter sier og gjør. Når dette skal foregå daglig, kan en ressursfattig redaktør fristes til å importere historier fra utenlandske, kanskje russisk-finansierte kanaler hvis bakenforliggende agenda hen ikke har innsyn i.”

I en replikk til en tråd startet av Tor Jørgen Næss, skriver Øivind Bergh (@Essensielt_no) følgende 13.10.22 (skjermdump her):

“Pål Steigan er åpenbart sprø. Han er en norsk Alex Jones, som burde vært tatt hånd om av rettsvesenet for lenge siden. Hans tilhengere er ynkelige mennesker uten snev av ryggrad.”

Magne Bjella (@MagneBjella) startet den 25.10.22 en Twitter-tråd som følger: “Sorry men jeg måtte bare blokkere Steigan… bare orker ikke dette våset i feeden.” Hav fikk følgende replikk av Erlend Vold Enget (@EV_Enget): “Er ingen rasjonell handling å like noko av det Steigan legg ut. Har lest noko av ARTIKLANE som blir publisert, og dei er alle MEININGSYTRINGAR, aka blogginnlegg, leserinnlegg, kronikk. Ingenting heng på greip. Ingenting kan dokumenterast og ettergås. Vrøvl frå a til å.”

Bilde: Today Testing på Wikimedia Commons

Erik Strand 10. oktober 2020

Bullshit brukes i dagligtalen om vrøvl, usannheter og nonsens. De senere årene har det fått en mere spesialisert betydning. Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit, har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn.

“Bullshit” ser ut til å ha blitt et populært uttrykk på særlig ett område – innen næringslivet, og da særlig i konferansesammenheng. Kreative sjeler har skapt bullshitbingoen. Under et foredrag kan tilhørerne sitte med et ark med 5×5 ruter. Disse rutene er fylt med vage honnørord eller fraser som foredragsholdere gjerne anvender. Den som får 5 på rad, kan rope bingo!

Jeg vil her forlate Kjell og Dilberts verden og heller se på den offentlige debatten. Det er jo på det området bullshit er viktigst å gjenkjenne. Jeg har lagt merke til at det er enkelte ord og uttrykk som gjerne brukes til å uttrykke bullshit i samfunnsdebatten. Mens bullshituttrykkene i næringslivet og på konferanser gjerne er positivt ladede, brukes de uttrykkene jeg skal kommentere under, gjerne om noe man vil fremstille som negativt. De ordene og uttrykkene jeg vil ta for meg, er langt fra tallrike nok til å brukes til et bingospill. Skulle man støte på mange nok i ett og samme innlegg, bør det allikevel være lov å replisere “bingo!” (med eller uten lenk hit). Jeg skal på ingen måte hevde at de ordene og uttrykkene jeg kommenterer, er de viktigste bullshitmarkørene i offentlig debatt. Det som skrives her, er kun et uttrykk for egne observasjoner og refleksjoner.

Å lefle med
For den som vil servere bullshit, er “å lefle med” et anvendelig uttrykk. Dersom man vil koble en motstander til noe negativt, la oss si høyre- eller venstreekstremisme, da kan man si at ens motstander lefler med høyre- eller venstreekstremisme. Hvis man hevder at noen er høyreekstrem eller venstreekstrem, er det en påstand som er uhyggelig åpen for imøtegåelse og kritikk. Da er det enklere å si at vedkommende lefler med noe.

Å nøre opp under
Det å hevde at noen nører opp under negative holdninger, er en “god” bullshittaktikk. Dersom man hevder at ens motstander har en holdning eller forfekter et standpunkt som ikke er bra, er det en påstand som kan imøtegås. Ved å anklage motstanderen for å nøre opp om noe, har man fremsatt en mere vag og uforpliktende anklage. Hva man legger i at noen nører opp om noe, er også tvetydig på en anvendelig måte. Det kan bety at man mener at vedkommende med hensikt skaper visse holdninger eller oppfatninger hos folk. Uttrykket å blåse i hundefløyten er nærliggende. Det at noen nører opp under noe, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at han har som hensikt å nøre opp under noe; det er nok at det er en effekt av det han ytrer. Denne tvetydigheten kan være grei for den som farer med bullshit.

Å spre
Verbet å spre har i utgangspunktet lite med bullshit å gjøre. Ikke når man snakker om at noen sprer for eksempel gjødsel, glede, smitte eller risiko. Verbet kan imidlertid brukes på noe av den samme måten som “å nøre opp under”. Et konkret eksempel er når Venstres Abid Raja kritiserer FrPs Sylvi Listhaug for å spre rasisme. Jeg har aldri registrert at Listhaug har uttalt noe som kan karakteriseres som rasistisk, og det beskylder ikke Raja henne for å gjøre heller. I stedet fremmer Raja en påstand som er langt vanskeligere å falsifisere/imøtegå – at Listhaug “sprer” rasisme.

Rajas anklage kan sammenlignes med noe tidligere Venstre-leder Odd Einar Dørum (1) sa om tidligere FrP-leder Carl I. Hagen. Dette eksemplet er tatt fritt fra egen hukommelse. Dørum sa at Hagen minnet ham om en gammeldags kommunist som delte folk inn i grupper. Dørums kritikk av Hagen er forbilledlig fri for bullshit. Dørum kom ikke med vage beskyldninger om at Hagen “leflet med”, “nørte opp under” eller “spredde” noe. Han tok for seg innholdet i det budskapet Hagen fremmet som politiker. Videre kom Dørum med en påstand som det går an å ta stilling til og eventuelt kritisere.

Å legitimere
Verbet å legitimere er et anvendelig koblingsord mellom på den ene siden en person eller en ytring og på den andre siden et fenomen, gjerne et fenomen av det negative slaget. Et eksempel kan man lese her. I etterkant av bråket rundt SIANs arrangementer og demonstrasjonene mot disse har noen politikere kritisert politiet for å overreagere mot demonstrantene. Denne påstanden er det unødvendig å ta stilling til her. Politiet kritiserer da disse politikerne for å legitimere vold mot politiet. Vi kan ta utgangspunkt i to utsagn:

A: Politiet overreagerer

B: Det er legitimt å bruke vold mot politiet

Hvis politiet har rett i sin kritikk, innebærer det at man kan ta utgangspunkt i utsagn A og slutte seg til utsagn B. For meg blir det et meningsløst resonnement. Løgn kan det neppe kalles, men jeg finner bullshit ganske nærliggende.

Dette var noen eksempler på ord og uttrykk som egner seg for bullshit. Listen kan selvfølgelig gjøres lengre. Ett eksempel, som jeg velger ikke å utdype er “å være et mikrofonstativ for”. Leseren kan selv konsultere fantasien, hukommelsen eller Google for eksempler.

Bilde: Wikimedia Commons