Erik Strand, 26.10.2025
Sist endret 09.11.2025

To ganger i uken pleier jeg å passerer den nedgangen til Jernbanetorget T-banestasjon som ligger ved inngangen til Oslo City. Denne nedgangen er også den raskeste veien fra Oslo S til T-banenettet, og vi snakker om en av de aller mest beferdede inngangene til T-banenettet i Oslo.

Når man går inn til T-banenettet via nedgangen ved Oslo City, går man inn i en kontrollsone hvor man må ha gyldig billett. Hvis man ikke har gyldig billett, vil man ved kontroll bli ilagt et gebyr. Gyldig billett får man ved å kjøpe billett via Ruter-appen eller å kjøpe et fysisk reisekort i en kiosk. Dersom man kjøper et reisekort, må dette aktiveres før man går inn i kontrollsonen og om bord på T-banen. Ved alle T-banestasjoner finnes det kortlesere som aktiverer reisekort.

De to kortleserne som står med inngangen til T-banestasjonen via Oslo City har imidlertid ikke virket på lange tider. Når man passerer dem, ser man to elektroniske dingser med sorte skjermer plassert på hver sin stolpe. Det har vært slik siden 30. juli, minst. Det vet jeg fordi jeg skrev om fenomenet på X 30.07.2025.

Dette innebærer at hvis man går inn på Jernbanetorget stasjon via den nevnte inngangen, kan man ikke aktivere reisekortet der. Med mindre man har smarttelefon med Ruter-app med seg eller har et periodekort som man har aktivert et annet sted, kan man ikke gå inn på T-banen via denne inngangen med gyldig billett, og slik har det vært i nesten et kvartal.

Jeg kjører som regel ikke nok med kollektivtrafikk i Oslo til at det lønner seg med periodekort. Jeg aktiverer derfor reisekortet mitt i forkant av hver enkeltreise. Det vil si bortsett fra søndager når jeg kommer til Oslo S med tog. Da går jeg inn på T-banestasjonen via inngangen ved Oslo City uten gyldig billett og aktiverer den ved hjelp av en av kortleserne på T-banen. Jeg betaler for meg, men kan i teorien bli ilagt gebyr for ikke å ha gyldig reisebevis. På Ruters sider står det at man ikke vil bli ilagt gebyr dersom kortleserne ikke virker, og det ikke er mulig å skaffe gyldig billett på annen måte i løpet av reisen. Dersom jeg har tid, kan jeg gå til en annen inngang og aktivere reisekortet der. Men jeg vet ikke på forhånd om jeg har tid, da jeg ikke gidder å gå omveien om Europarådets plass og kanskje måtte vente et kvarter på neste T-bane.

Hittil har jeg ikke blitt tatt i kontroll og har dermed gått glipp av en anledning til å diskutere saken med Ruter. Det påfallende her er imidlertid at Ruter ikke ser ut til å ville gjøre noe med at kortleserne ikke virker på en av de mest beferdede inngangene til T-banen i Oslo. Et kvartal har gått, og hver dag går strømmer av mennesker inn på Jernbanetorget T-banestasjon ved Oslo City uten å kunne aktivere billett som de ikke har på smarttelefonen. Hva om de ikke har smarttelefon? Vil ikke Ruter at de skal kunne entre T-banen lovlig?

Det er flere enn meg som har registrert at ikke alt er på topp med kortleserne i Oslo, og at problemene har kommet i løpet av den senere tiden. Man kan for eksempel lese denne Facebook-posten med kommentarer. Trådstarter kommenterer at når man leser av kortet på en kortleser, forsvinner den synlige informasjonen – slik som saldo på kortet – i løpet av svært kort tid, omtrent et sekund, og at det ikke var slik tidligere. Dette er også min opplevelse. En replikk bekrefter noe jeg også har registrert, at kortleserne om bord på T-banen er blitt trege. Ved noen anledninger har jeg gått gjennom en T-banevogn og forsøkt å lese av kortet på forskjellige kortlesere. Da har det gått på ca. femte eller sjette forsøk. Noen av de som kommenterer Facebook-posten stiller det samme spørsmålet som jeg gjør – er dette del av en bevisst strategi for å få folk til å gå over til å bruke smarttelefon?

Hvis svaret er ja, er det del av en dyster utvikling som vi må protestere mot. Mange har av ulike grunner ikke smarttelefon. Det kan være eldre som er vant til en tid da disse ikke fantes. Noen har valgt ikke å ha smarttelefon for å unngå mange distraksjoner i dagliglivet. Det er et fornuftig valg som ikke må sanksjoneres med at man ikke kan bruke kollektivtrafikk lovlig. Man har også den risikoen som ligger i at smarttelefonen og nettilgangen til den enkelte ikke virker.

En utvikling hvor man trenger smarttelefon for å betale for seg, må også sees i sammenheng med noe enda dystrere – innføring av digitale sentralbankpenger og de mulightene for kontroll av befolkningen som det kan føre med seg. Den saken er i seg selv verd å sette seg inn i, og man kan begynne her.

Etterord

I kveld, 09.11.2025, så jeg at kortleserne endelig var reparert etter over 3 måneder.

Les også: På busstur i Trøndelag

Bilde: Andreas Haldorsen på Wikimedia Commons

Erik Strand, 19.02.2025

Last summer I had the pleasant experience of spending a six days’s holiday in my own country, in the Norwegian county Trøndelag – two days in Trondheim, two days in Malvik and two days in Stjørdal. The latter municipality contains the internationally somewhat well-known suburb with the name Hell. While I in general enjoy bus trips on vacations, a couple of bus trips passing Hell were a more mixed pleasure. Other people have commented upon the tendency to make sundry activities dependent upon having a smartphone, as well as the benefits of not beeing addicted to one’s smartphone. I will give one example from Norway. I managed to take the bus without a smartphone, but not without discussion.

On July 1st, I walked from Best Western Hotel in Malvik municipality to Stjørdal, Trøndelag’s second largest town. I walked via the bus stop closest to the hotel, Midtsandan. When I reached Stjørdal, I wanted to take the bus back to Midtsandan. I entered the bus and did what I usually do when entering a bus in Norway – holding forth my bank card and telling the bus driver where I wanted to go. The bus driver replied that one could not pay by card; on this bus one could pay by app. As I cannot use apps on my cell phone, I turned around and walked out of the bus. Then I said that I had to use some hundreds of NOK (Norwegian currency) on taxi to the place where I was going, followed by some not so nice words I do not want to repeat here. I added that I found it unreasonable that in order to drive this distance (19 km), I would have to spend hundreds of NOK on a taxi or thousands of NOK on buying a smartphone.

As a reply to my statement, the driver could inform me that one could also pay via SMS. I did have my cell phone with me, so I was able to pay and take the bus back. If I had been less willing to quarrel, the end of the story could have been that I wasted hundreds of NOK on a taxi, as the information that I could pay via SMS came only after I had uttered my opinion on how unreasonable it was that one had to posess a smartphone in order to be a passenger. The day after, I read at the same bus stop that one could also by with cash, but that was somewhat more expensive.

On July 4th, I had planned to take a trip from Stjørdal to Hommelvik, the centre of Malvik municipality, and walk around. I chose taking the train to Hommelvik. Taking the bus was 100 % possible, but not that tempting after my experience three days earlier. In Hommelvik I found out that I wanted to take the bus, not the train, back to Stjørdal. The reason was that I would then get half an hour more to stroll around in Hommelvik and still have time enough for dinner before the plane homewards. At the bus stop, probably the most central busstop in Malvik municipality, I studied the information on the wall concerning arrivals and payment. From my trip three days earlier, I remembered that one could pay the ticket by sending SMS ‘VOKSEN’ to 2027. The information on the wall was however fit to confuse a bit. I could read that one should send SMS to for example ‘BARN1S’ or ‘VOKSEN2S’ (barn = child, voksen = adult). In this context ‘1S’ or ‘2S’ referred to the number of zones one passed through. The price could vary from about NOK 43 for one zone to about NOK 178 for four zones. I think NOK 20 was added to the price if one paid with cash. I looked carefully to see if I could find information about how many zones I would be driving through. The only information I found, was that one could find information on AtB’s website. Without a functioning smartphone, that information was not available. I guessed that it was a matter of only one zone, as this possibility fitted best with what I had txted in order to pay three days earlier. I could however not be sure, so I opted for paying with cash.

I entered the bus, held forth a banknote and said “Stjørdal”. Do you not have a phone?”, was the bus drivers answer. I sensed something reproachful in the way he talked to me, as if it were a sin entering his bus without a smartphone. I said, that yes, I did have a phone with me, and I had planned to pay by SMS. I added that the information at the bus stop said that how much one should pay by SMS, depended on how many zones on wanted to pass by. As there was no available information on the division into zones, I had hoped that I could pay NOK 20 more instead of guessing wildly. The bus driver then told me that there was only one zone. I then asked if it was OK if I found a seat and send ‘VOKSEN’ to 2027, and that was in order.

I managed to get those bus trips I wanated and pay for them. I still have an experience that what used to be a dayly routine like shopping in the grocery store, has become a demanding task where one can feel judged as an outcast if one does not have a smartphone. That is a regrettable development. Some people find good reasons for not having a smartphone. Society should not make a lot of unnecessary problems for those who opt not to have a smartphone.

Picture: Bjoertvedt at Wikimediia Commons

Erik Strand, 10.10.2024

Mange har skjønt at det er noe alvorlig galt med norsk politikk. De mange skandalene i 2023 og diverse politikkskaping som vanskelig kan sies å være forenlig med både sunn fornuft og redelige motiver, har bidratt til det. De som har fulgt nøye med på alternative medier, vil nok også nikke gjenkjennende når jeg nevner lockdown, covid 19-håndteringen og covid 19-vaksiner som stikkord.

Hvis vi tenker på alt som er kvalifisert galt i norsk politikk, og det bør vi gjøre, er det ett spørsmål som er særlig nærliggende. Hvor dypt går elendigheten? Hva med de som er med i politikken, men som ikke er blant de mest sentrale og profilerte. Hva tenker de om ulike forhold som ikke tåler dagens lys i et demokratisk samfunn? Er de en del av problemet?

Jeg skal her gi et delvis svar ved hjelp av noen eksempler. Det å gi eksempler er bare å pirke borti en stor materie, men jeg mener at noen eksempler kan tjene til å belyse materien.

Vi har hatt politikere på Stortinget som har gjort en bunnhederlig innsats for å belyse forhold som ikke tåler dagens lys. En av dem er Marie Lovise Widnes, som representerte SV i perioden 1989-93 (tips: les boken “Fragler, finst dei?” på https://fampo.info/litteratur/).

Her vil jeg trekke frem en annen tidligere stortingsrepresentant, Erling Folkvord, som representerte RV (dagens Rødt) på Stortinget fra 1993-97. I tillegg til å ha skrevet en rekke grundige bøker om korrupsjon i Norge er Folkvord den som foreslo granskning av Juklerød-saken. De som ikke kjenner saken, finner en kort introduksjon på https://nrk.no/vestfoldogtelemark/xl/juklerod-var-psykiatriens-_farlige_-varsler-1.13351231…

Da Erling Folkvord foreslo en offentlig granskning av saken i 1997, var det kun 6 stortingsrepresentanter som ville støtte kravet om granskning av en sak hvor en nordmann var blitt tvangsinnlagt og medisinert på bakgrunn av påviselig sanne “vrangforestillinger” om offentlige lovbrudd. Det sier sitt.

Jeg spoler så frem til 2004. I februar 2004 startet jeg en meget spesiell debatt på det som den gangen var Venstres debattforum på Internett, “Talerstolen”. Bakgrunnen for dette var at lederen for organisasjonen Fampo, Dag Hiåsen, hadde klart å få en lokal Venstre-politiker, som også var partiets organisasjonssjef, til å svare på en skriftlig henvendelse fra Hiåsen med diverse personangrep.

Jeg tok opp disse personangrepene på Talerstolen og kom samtidig inn på Bygdeposten-saken. Bygdeposten-saken (se igjen https://fampo.info/litteratur/) handler om oppsigelsen av ansvarlig redaktør i lokalavisen Bygdeposten i Buskerud og rettssaken som fulgte. Frem til oppsigelsen i 2000 publiserte Bygdepostens redaktør en rekke artikler, ledere og leserinnlegg om forhold i Norge som ikke tåler dagens lys. Artiklene bygget på dokumentasjon fremskaffet av Fampo og Hiåsen.

Det viste seg fruktbart å starte opp denne debatten på Talerstolen, og jeg skjønte utover i 2024 at det var krefter som ikke likte at jeg hadde startet den. Venstres organisasjonssjef svarte på mitt innlegg med å komme noen faktisk feilaktige påstander om nettopp Bygdeposten-saken. Diskusjonen bølget frem og tilbake inntil Venstres organisasjonssjef erklærte at Bygdeposten-saken var en trist historie som kunne vært unngått dersom Bygdepostens redaktør ikke hadde latt seg hjernevaske av personer som opptrådte som religiøse fanatikere med monopol på den rette lære. Han la til at det var trist å se at jeg gikk i samme fella.

I løpet av 2004 var det en rekke tillitsvalgte i partiet Venstre som støttet opp om partiets organisasjonssjef på Talerstolen på ulikt vis, for eksempel med løgner, psykiatriske diagnoser. Jeg skal her ikke bruke plass på flere eksempler, men vise til denne temasiden om den berømmelige debatten: https://fampo.info/talerstolen/.

Jeg vil oppsummere med at det ble en debatt som ble avslørende for et politisk miljø. Det er interessant å se at det var både sentrale aktører og folk nærmere grasrota som var behjelpelige med i avsløre seg selv i 2004.

Jeg kommer så til det tredje og siste eksemplet jeg velger. Jeg var i en årrekke aktiv i partiet Kystpartiet, frem til ny valglov gjorde det lite meningsfullt å fortsette i 2023. Jeg har skrevet noen memoarer fra tiden i partiet på https://estrand.net/2024/01/06/memoarer-fra-min-tid-i-kystpartiet/…. Artikkelen er lang, men jeg vil allikevel anbefale å lese den, da den eksemplifiserer tungt hvordan destruktive krefter er med på å ødelegge for forsøk på å gjøre noe konstruktivt politisk.

Jeg har imidlertid ikke gitt meg med partipolitikken. Jeg er i dag med i INP og vil gjerne ha med meg flere som ønsker at partier og politikere skal ta opp betente ting og motvirke korrupte og antidemokratiske forhold. Mange som leser dette vil være langt bedre egnet for politisk deltagelse enn de toneangivende kretser i dagens Norge. Noen vil ha sine grunner for ikke å delta partipolitisk (man finner seg ikke til rette i noen deler av dagens politiske landskap, man har en annen rolle som ikke passer så lett med partipolitikk etc.) I slike tilfeller skal jeg ikke forsøke å overtale. Men mange vil kunne bidra til å gi de destruktive kreftene motstand. Da er det bare å hive seg med. Om man ikke deler undertegnedes partivalg, men heller føler seg hjemme i Rødt eller Norgesdemokratene, så er det bare å bli med der i stedet. Og gjerne ta opp seriøse forhold som ikke tåler dagens lys. Gjør flere det, er det bare å si “fortsettelse følger”.

Bilde: Mathiasertnaes på Wikimedia Commons

Erik Strand, 22.09.2024

Tom Staahle er gruppeleder i Ullensaker FrP, tidligere ordfører i kommunen og finansråd i Akershus fylkeskommune. I en kronikk på NrKs sider tar han til orde for å kaste silkehanskene i kampen mot ungdomskriminalitet. Kronikken har den talende overskriften “Straff familiene til ungdomskriminelle”. Noen av oss andre mener det ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn å straffe uskyldige. Når Tom Staahle tar til orde for å straffe familiemedlemmer av den skyldige, er det bokstavelig. Jeg gjengir ett av punktene han vil gjennomføre:

“Foreldre må ilegges bøter eller relevant straff der barn under 18 år begår kriminell aktivitet.”

De fleste av oss vil mene at det ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn å gi uskyldige mennesker noe på rullebladet, og det attpåtil med fullt overlegg (hvis noen skulle mene at foreldre gjerne også vil være skyldige når barna begår kriminalitet, kan de lese dette innlegget). Tom Staahle har et annet syn på den saken. Og hva mere er, han vil ha mere bruk av barnevernet. Han skriver følgende i kronikken:

“Der foreldrene er uskikket til å være foreldre (selvsagt etter faglige vurderinger) må de fratas foreldreretten raskt og effektivt.”

Hjemmel til å frata foreldrene omsorgen for barn, samt foreldreansvaret, dersom de er uskikket, finnes allerede. Enten forsøker Staahle å sparke inn åpne dører, eller så vil han ha mere bruk av omsorgsovertagelser. Den norske stat er allerede notorisk kjent for en omfattende og omstridt bruk av barnevernet, noe man kan lese mere om på denne temasiden. Når vi fra før vet at rettssikkerheten i barnevernssaker er så som så, er det lite betryggende når en politiker skriver at en omsorgsovertagelse skal skje “raskt og effektivt”. Den politikk han tar til orde for, vil nokså sikkert også være i strid med Norges internasjonale forpliktelser. Høyesterett har flere ganger de siste årene uttrykt at vilkårene for omsorgsovertagelse må skjerpes som en følge av dommer i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Det gjelder for eksempel dommen i HR-2020-662-S, hvor førstvoterende uttaler følgende:

“HR-2020-661-S – avsagt tidligere i dag – avsnitt 94 fremholder førstvoterende at de siterte avsnittene 206 og 207 i Strand Lobben-dommen angir «de generelle prinsippene for den balanserte avveiningen (‘fair balance’ – rimelig balanse) som skal foretas mellom barnets og foreldrenes interesser». Videre heter det i avsnitt 95:

«Som det fremgår av de to siterte avsnittene i Strand Lobben-dommen, skal det særlig legges vekt på barnets beste, som ifølge avsnitt 204 er av overordnet betydning. Generelt vil dette hensynet ifølge avsnitt 207 på den ene side tilsi at familiebåndene opprettholdes, med mindre foreldrene er særlig uegnet (‘particularly unfit’). Brudd på familiebånd kan bare skje helt unntaksvis (‘very exceptional circumstances’). På den annen side kan foreldre ikke kreve tiltak som vil skade barnets helse eller utvikling (‘harm the child’s health and development’). Disse to hovedelementene inngår i hensynet til barnets beste. Statene plikter dessuten å sørge for prosessuelle garantier som på praktisk og effektivt vis beskytter barnets interesser.»

For så vidt gjelder omsorgsovertakelse, fremhever han i avsnitt 96 følgende:
«Ved omsorgsovertakelse innebærer dette at et inngrep på grunnlag av de materielle vilkårene i barnevernloven § 4-12 må være i samsvar med kravet om ‘very exceptional circumstances’. Jeg nevner at statene har en vid skjønnsmargin (‘wide margin of appreciation’) ved omsorgsovertakelse, men at den ikke er ubegrenset (‘unfettered’), jf. blant annet Strand Lobben-dommen avsnitt 211.»”

Bilde: Brage.aronsen på Wikimedia Commons

Erik, 10.08.2024

Sensur i sosiale medier er et langt kapittel i sagaen om moderne medier. Nå i dag, da jeg gikk inn på Facebook, fikk jeg vite at et innlegg jeg hadde skrevet, var blitt fjernet. Foranledningen var at jeg hadde lest denne kommentaren på Steigan.no om at Facebook hadde fjernet en faktabasert og saklig artikkel om vaksinepass. Mens det kommer klart frem at Facebook ikke godtok deling av innlegget, var det ikke like opplagt der og da at Facebook også ville sensurere en post hvor det ble opplyst om at et slikt innlegg ble fjernet på Facebook. Jeg bestemte meg for å prøve og postet så en kort kommentar på Facebook med lenk til artikkelen i lenken over.

Det viste seg at ikke bare delinger av artikkelen om vaksinepass blir slettet. Min kommentar til det faktum at delinger av innlegget om vaksinepass ble fjernet, ble også fjernet., en form for sensur som går enda et skritt lenger. Fjerningen av innlegget kan man se av denne skjermdumpen. Siden det i meldingen jeg har tatt skjermdump av, ble vist til Facebooks retningslinjer som jeg angivelig hadde brutt, tok jeg en skjermdump også av disse, slik de fremkom i en lenk i meldingen om at innlegget mitt var blitt fjernet.

Bilde: Today Testing på Wikimedia Commons

Erik, 05.04.24

Jeg har nylig hatt gleden av en seks dagers ferie i kommunene Trondheim, Malvik og Stjørdal. En sak som la en ørliten demper på feriegleden, og som samtidig kan påstås å ha allmenn interesse, er tilbudet fra det lokale busselskapet.

Den første juli gikk jeg en tur fra Best Western Hotel i Malvik kommune til Stjørdal. Jeg gikk via det nærmeste busstoppet, Midtsandan. Da jeg kom frem til Stjørdal, ville jeg ta bussen tilbake til Midtsandan. Av vane gikk jeg på bussen og holdt frem bankkortet, klar til å betale for turen. Bussjåføren opplyste at man ikke kunne betale med kort; her kunne man betale via app. Da jeg ikke får brukt apper på min mobiltelefon, snudde jeg og gikk ut av døren. Jeg sa at da fikk jeg bruke noen hundre kroner på taxi dit jeg skulle, etterfulgt av noen gloser jeg ikke ønsker å gjengi her. I stedet for kun å gå min vei, la jeg til at jeg syntes det var en noe drøy pris for en forholdsvis kort busstur å måtte bruke flere tusen kroner på å anskaffe en smarttelefon.

Som svar til den siste meningsytringen min kunne sjåføren opplyse om at man også kunne betale via SMS. Jeg hadde mobiltelefonen med og kunne derfor betale for meg og ta bussen tilbake. Hadde jeg vært mindre kranglete, kunne enden på visa imidlertid blitt at jeg sølte bort hundrevis av kroner på taxi, da informasjonen om at man kunne betale med SMS, kom først etter at jeg i sterke ordelag påpekte det rimelige i at man måtte ha smarttelefon for å være passasjer på bussen. I ettertid så jeg på samme busstopp i Stjørdal sentrum at man også kunne betale med kontanter, men det var litt dyrere.

I går, torsdag 4. juli skulle jeg ta en tur fra Stjørdal til Hommelvik og se meg litt rundt. Jeg tok toget til Hommelvik, da en ny busstur var gjennomførbar, men ikke det som fristet mest. I Hommelvik fant jeg ut at jeg ville ta bussen, ikke toget, tilbake til Stjørdal, rett og slett fordi jeg da ville få en halvtime mere i Hommelvik samtidig som jeg fikk tid nok til en middag før flyreisen. På bussholdeplassen, Malvik kommunes antagelig mest sentrale busstopp, studerte jeg tavlen med busstidene og informasjon om betaling. Jeg husket fra tre dager tidligere at man kunne betale billetten til kollektivselskapet AtB ved å sende ‘VOKSEN’ til 2027. Det jeg så på tavlen, forvirret imidlertid en smule. På denne tavlen stod det at man skulle sende SMS med for eksempel ‘BARN1S’ eller ‘VOKSEN 2S’. Her refererte ‘1S’ eller ‘2S’ til antallet soner man kjørte gjennom. Prisen kunne variere fra ca. kr. 43 for én sone til ca kr. 178 for fire soner. Det var et tillegg på 20 kroner (tror jeg) for å betale kontant. Jeg så nøye etter om jeg kunne finne informasjon om soner, men det eneste jeg fant, var at man kunne finne dette på AtBs hjemmesider. Den informasjonen hadde jeg ikke tilgjengelig uten smarttelefon. Jeg hadde en fornemmelse av at det bare var én sone, da det passet best med det jeg hadde tekstet for å betale bussturen tre dager tidligere. Sikker kunne jeg imidlertid ikke være, så jeg bestemte meg for å betale med kontanter.

Jeg gikk på bussen, holdt frem en seddel og sa “Stjørdal”. “Har du ikke telefon”, var svaret fra bussjåføren. Jeg fornemmet noe bebreidende i måten det ble sagt på. Jeg svarte at jovisst, jeg hadde mobil med meg, og jeg hadde tenkt å betale med SMS. På oppslaget ved holdeplassen stod det imidlertid at det man skulle tekste som betaling, var avhengig av hvor mange soner man skulle kjøre. Da det ikke var tilgjengelig opplysninger om soneinndelingen, hadde jeg håpet at jeg kunne få lov til å betale kr. 20 ekstra med kontanter i stedet for å gjette vilt på soneinndelingen. Bussjåføren kunne da opplyse om at det bare var én sone. Jeg spurte da om jeg kunne sette meg og sende ‘VOKSEN’ til 2027 (etter å ha lagt til at det ikke var opplysninger om soneinndelingen på busstoppet), og det var greit.

Jeg fikk gjennomført de bussturene jeg skulle og betalt for meg. Samtidig sitter jeg igjen med en følelse at det som har vært en dagligdags foreteelse på linje med en tur i butikken, noen steder er blitt til et styr hvor man nærmest er et hår i suppen hvis man ikke har smarttelefon. Det er en betenkelig utvikling. Mange velger å leve etter mottoet “dumme telefoner for intelligente mennesker”. Det kan man for eksempel lese om her. Det finnes gode grunner til ta seg fri fra diverse distraksjoner.

Bilde: Bjoertvedt på Wikimediia Commons

Erik Strand, 21. april 2024

Jeg vil her drøfte en form for argumentasjon som er utbredt i diskusjoner. Det er en type argumentasjon hvor en ytring kritiseres fordi den har uheldige konsekvenser, ikke fordi den nødvendigvis er uriktig. Under vil jeg komme med en rekke eksempler på slik argumentasjon, for så å begrunne hvorfor det er en argumentasjon som i mange tilfeller er feil, samt komme med noen betraktninger om hvordan man kan imøtegå slik argumentasjon.

Når man skal omtale et fenomen, kan det være nyttig å ha et navn på det. Jeg foreslår begrepet “argumentum ad utilitatem” eller “ad utilitatem-argumentasjon” om det fenomenet jeg skal drøfte – at ytringer vurderes etter sin nytteverdi. Ad utilitatem-argumentasjon går typisk ut på at en ytring kritiseres ikke på grunn av dens innhold, men fordi den har uønskede konsekvenser. Slike uønskede konsekvenser kan være at ytringen setter griller i hodene på folk og får dem til å gjøre skadelige handlinger. Det kan også være at ytringen er lite taktisk i for eksempel en valgkamp. Ad utilitatem-argumentasjon kan også brukes om at man vil fremme enkelte argumenter og idéer fordi de har ønskede virkninger. Et eksempel er folk som er positive til religion fordi religion får folk til å handle på en bedre måte.

Jeg har gjort et kjapt søk på nettet, og det ser ut til at “argumentum ad utilitatem” er brukt kun i noen få obskure sammenhenger hvor jeg ikke klarer å se at det er eksplisitt definert. Det skulle derfor la seg gjøre å ta det i bruk slik jeg foreslår. Ad utilitatem-argumentasjon må ikke forveksles med argumentum ad consequentiam. Ad consequentiam-argumenter går ut på at noen argumenterer for at en hypotese er sann (eller usann) fordi den har ønskede (eller uønskede) konsekvenser. Ad consequentiam-argumenter er eksempler på feilslutninger. Ad utilitatem-argumenter kan derimot ikke karakteriseres som feilslutninger. De brukes ikke til å argumentere for at en hypotese er sann (usann) fordi den har ønskede (uønskede) konsekvenser. Ad utilitatem-argumenter går ut på at man skal unnlate å fremme en ytring fordi den har uønskede konsekvenser, eventuelt at man skal fremme en ytring fordi den har ønskede konsekvenser. I motsetning til ad consequentiam-argumenter brukes ikke ad utilitatem-argumenter for å fastslå at en hypotese er sann eller usann. Ad utilitatem argumenter er således ikke slutningsfeil, men angripelige argumenter om hva man bør ytre.

I det følgende vil jeg ta for meg ad utilitatem-argumenter fra en kritisk synsvinkel. Det betyr ikke at jeg mener at ad utilitatem-argumenter alltid er feil. Jeg synes et stykke som Vildanden får frem et verdifullt poeng. Og jeg er enig med en tidligere statsminister at man noen ganger har plikt til å lyve. I det følgende vil jeg gi en rekke eksempler på ad utilitatem-argumentasjon jeg er uenig i. Jeg velger å starte med et generelt forbehold om at ad utilitatem-argumenter kan være riktige, heller å si det i forbindelse med de enkelte eksempler.

Resten av denne kommentaren vil være todelt. Først vil jeg gi en del eksempler på hva jeg sikter til. Deretter vil jeg gi noen argumenter som kan brukes mot ad utilitatem argumenter, og forklare hvorfor jeg mener ad utilitatem argumenter ofte er et negativt bidrag til den offentlige debatten. Mitt inntrykk er at dette negative bidrag til den offentlige debatten har blitt mere omfangsrikt de senere årene.

Jeg går så over til eksempler. Det første eksemplet har jeg valgt av den enkle grunn at det er blitt koblet til et nyord jeg i likhet med mange andre ikke er så begeistret for. Jeg sikter til tidligere AUF-leder Eskil Pedersens utspill om “ytringsansvar”. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011 kom Pedersen med flere uttalelser om at debattanter måtte ta mere ansvar for konsekvensene av sine uttalelser. Pedersen uttalte blant annet følgende:

“Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.”

Eskil Pedersens uttalelser er blitt husket blant annet fordi han lanserte et nyord, “ytringsansvar”, og for sammenhengen det skjedde i. Han er imidlertid ikke alene om å bedømme ytringer ut fra konsekvensene. Et eklatant eksempel er fra tiden før Internett slo igjennom, og jeg tyr derfor til egen hukommelse som kilde. I valgkampen i 1997 lanserte Fremskrittspartiets Carl I. Hagen et kontroversielt forslag. Partilederen ville avskaffe undervisning på samisk i den offentlige norske skolen. En begrunnelse jeg husker fra Hagen var at noen krefter kunne finne på å kreve en samisk stat. Det som mange av oss ser på som en fullt ut legitim form for ytring – å bruke et språk med tradisjoner lengre enn manns minne i Norge, var i følge Hagen noe betenkelig fordi det kunne bidra til å gi folk uheldige idéer.

Et annet eksempel er uttalelser etter teaterstykket Ways of Seeing. En kort oppsummering: I 2018 satte Black Box Teater opp stykket “Ways of Seeing”. Under denne forestillingen ble bilder fra blant annet daværende justisminsiter Tor Mikkel Waras hjem vist. I etterkant av stykket kom det trusler mot Wara. Det viste seg senere at truslene var iscenesatt av hans samboer. I mellomtiden kom det en del kritikk mot teatret. Selv om teatret ikke hadde oppfordret til vold av noe slag, fantes det de som kritiserte teatret for å “legitimere hat” eller å “sette andres liv potensielt i fare”. Det siste ble uttalt av FrP-politiker Christian Tybring-Gjedde overfor Dagbladet.

Eskil Pedersens uttalelser kan lett få en til å tenke på merkelappen “politisk korrekthet”. Det finnes også en annen slags åndsretning eller politisk merkelapp som er nært og naturlig forbundet med det å bedømme ytringer etter deres konsekvenser. Jeg sikter da til populisme. Et typisk trekk ved populisme er å bedømme ytringer etter deres markedsverdi. En god ytring skal være populær og gi uttelling ved valg. Eksemplene på autoritære populistiske nedsablinger av ytringer som i og for seg er helt legitime, er legio. Mange slike eksempler på ad utilitatem-argumenter er ikke et tastetrykk unna. Populistiske ytringer av typen “Dette kan bli upopulært” eller “Dette er ikke folk interessert i” uttales gjerne i lukkede rom. En smakebit fra det offentlige ordskiftet finnes her.

Mange har også støtt på andre, men lignende, ad utilitatem-argumenter, som at man må tenke på hva man sier for å ha gode karrieremuligheter eller være populær i vennekretsen. Et guffent eksempel eksempel fra Dagens Næringsliv er fra tiden før Internett, og igjen må jeg ta forbehold om at eksemplet er fra egen hukommelse. Eksemplet gjelder en leder eller annen kommentar i Dagens Næringsliv som langet ut for representanter for en norsk bedrift. Disse hadde kritisert ett eller annet (jeg husker ikke hva) ved Stortingets politikk. Dette måtte bedriften vite at kunne medføre at Stortinget besluttet noe som var til bedriftens ugunst!

Da Eskil Pedersen kom med sitt mye kritiserte utspill om ytringsansvar, rettet han skytset mot politiske motstandere som hadde kommet med ytringer han var uenig i. Enda mere problematisk blir det når noen retter pekefingeren mot ytringer som man i og for seg ikke er noe galt med, men som man mener kan få uheldige konsekvenser. Dette kan sågar bli brukt mot ytringer som ethvert forstandig menneske må være enig i at adresserer reelle og alvorlige problemer.

Yahya Hassan var en dansk dikter som tok opp negative sider ved innvandrermiljøer i Danmark. Enkelte mente at det var noe han ikke burde gjort. Den svenske dikteren Athena Farrokhzad kritiserte Hassan for “å gi argumenter til Dansk Folkeparti”. Det hører med til historien at Hassan ikke hadde noe til overs for innvandringskritiske grupper som Dansk Folkeparti. Den som tar opp overgrep innen et miljø, blir anklaget for å “gi argumenter” til noen man ikke liker.

Hvordan møte ad utilitatem-argumenter
Over har jeg gitt noen eksempler på ad utilitatem-argumenter. Eksemplene jeg har gitt, viser at sådan kritikk kan komme fra ulike hold og opptre i svært ulike varianter. Nå går jeg over til del to, som består i å argumentere for hvorfor ad utilitatem-argumenter ofte er en uting, samt lufte noen tips om hvordan man imøtegå dem.

Motargumentene mot ad utilitatem-argumenter, vil selvfølgelig variere med hva saken gjelder. Noen motargumenter kan man imidlertid bruke i flere sammenhenger. Noen typer situasjoner hvor man støter på ad utilitatem-argumenter, er også mere vanlige enn andre. Mange av oss har vært forskånet fra å bli beskylt for å fremme hatprat eller å sette mennesker i fare. Derimot er det nok mange som har vært politisk aktive, som har møtt den populistiske varianten ganske så ofte. Man kan snart ikke åpne kjeften uten å bli møtt med en markedsanalyse. Med den største selvfølgelighet blir seriøse innlegg møtt med varianter av “dette er ikke folk interessert i”. Mitt inntrykk er at dette er et tverrpolitisk fenomen.

Jeg kan begynne med den mest opplagte innvendingen mot ad utilitatem-argumenter. Det er at slike holdninger strider mot sannhetssøken og saklighet. Ytringsansvar er en antitese til saklighet. Den som krever ytringsansvar, er ikke bare usaklig, men eksplisitt usaklig. I motsetning til vanlige usaklige personer, sier den som bruker ad utilitatem-argumenter, at man skal innrette sine ytringer etter noe annet enn det saken gjelder – andre menneskers subjektive oppfatninger.

Jeg startet med den første og mest opplagte innskytelsen. Det er imidlertid ikke nok. Diskusjoner har en ting til felles med sjakk. Man må være forberedt på flere mottrekk. Innledningsvis skrev jeg at ad utilitatem-argumenter kan være riktige. Den som vil stå på det å være prinsipiell, vil sjelden score på helt åpent mål. Så her gjelder det å være forberedt og ha mere i bakhånd. Den som krever ytringsansvar, kan isolert sett ha et poeng eller noe som ligner et poeng. Taktikkeri kan lønne seg i det korte løp. Da kan det være utfordrende å begrunne at det som tilsynelatende er irrasjonelt, allikevel er det rette.

I tillegg til å være eksplisitt usaklige kan ad utilitatem-argumenter betegnes som autoritære. De er dessuten antiintellektuelle og bidrar til å fremme konformitet. Her er det ikke så dumt å stille et dumt spørsmål: Hvorfor er det dumt å være autoritær? Det spørsmålet har flere svar som fyller ut hverandre. For det første har det å kunne fremme ytringer en verdi i seg selv. Det å kun måle ytringer etter måloppnåelse, blir meningsløst på linje med å si at en foss som ikke produserer elektrisitet, er verdiløs, eller at sex bare har verdi hvis man produserer barn.

Gleden ved å sette frem ytringer man tror på, er dessuten nyttig ved at den ansporer mennesker til å komme med små og store bidrag i den offentlige debatten. Et samfunn hvor man må veie sine ord på gullvekt ikke fordi ytringene nødvendigvis er f.eks. usanne eller sårende, men fordi de kan være upopulære eller farlige, er et samfunn som hemmer kreativitet, nytenkning og nødvendige korreksjoner. Kravet om at man må holde seg til de ytringer som er trygge og populære, vil lett kunne hemme nødvendig trening, dannelse og beredskap med tanke på å skulle fronte noe ikke flokken tror på. Det finnes psykologiske studier som viser at vi mennesker har en tendens til å tilpasse være utsagn etter det man tror er populært heller en det man holder for å være sant. Det har også vist seg at vi nordmenn som gruppe scorer dårlig i så måte. Jeg vil derfor sette frem følgende argument for at man skal si det man oppriktig mener etter å ha tenkt seg så mye om som omstendighetene krever, selv om det ikke ser ut til å ha positiv nytteverdi å si det:

Selv om det isolert sett ikke ser ut til å være nyttig å sette frem en ytring man ikke regner med skal ha gjennomslagskraft eller bli positivt mottatt, kan det være riktig å sette den frem fordi det å la være å sette den frem bidrar til at man legger seg til dårlige vaner. Slik sett kan det som fremstår som rasjonelt på kort sikt, være feil i det lange løp. Her vil jeg anvende et bilde fra idrettsdagen på ungdomsskolen. Etter gjennomført 60-meter var det en lærer som sa til meg at jeg ikke måtte slutte å løpe da jeg passerte målstreken. Isolert sett virket det naturlig å slutte å løpe med en gang jeg passerte målstreken; jeg var jo ferdig. Problemet var at ved å innstille meg på å slutte å løpe da jeg passerte målstreken, var at jeg i realiteten sakket litt av på farten nå jeg nærmet meg denne,

Når jeg her skriver om å legge seg til dårlige vaner, sikter jeg ikke kun til vaner på individnivå. Jeg sikter også til vaner eller kultur på gruppenivå, for eksempel i en omgangskrets, en organisasjon eller en nasjon.

En annen side av saken er at ytringer som ikke har stor nytteverdi eller gjennomslagskraft i dag, kan vise seg nyttige i det lange løp. En som ikke viste nevneverdig respekt for ad utilitatem-argumenter, var Sokrates. Han ble som kjent dømt til å tømme giftbegeret. Allikevel har hans eksempel vært til inspirasjon gjennom tiden. Noen ganger kan en god idé bli møtt med laber interesse i begynnelsen, men slå igjennom over tid. En slik idé ville imidlertid ikke slått gjennom uten at noen var først ute med den. Når status skal gjøres opp, har ikke de som bare har diltet etter av den grunn at de ikke vil sette frem upopulære ytringer, bidratt med noe nyttig. Nå er det ikke dessverre så enkelt at de beste idéene vinner frem til slutt. De som bruker ad utilitatem-argumenter, kan isolert sett ha rett om hva som er nyttig. Et viktig poeng i så måte er at man ikke kan vite sikkert på forhånd hva som vil vise seg nyttig over tid. Den som vil at man skal holde seg til det trygge og populære, kan pareres med at vedkommende på autoritært vis mener man må avholde seg fra å setter frem ytringer som man oppriktig tror på, og som ikke kan utelukkes å føre til noe nyttig.

Jeg vil føye til at også ytringer som ikke kan ventes å vinne frem over tid, kan være verd å sette frem. Det vil jeg gjøre ut fra følgende resonnement: Hvis en mening om et stridsspørsmål ikke vinner frem til tross for at den er riktig, må det være en grunn til det. En nærliggende grunn er at det skorter på evnen eller viljen til å skifte standpunkt hos eliten og/eller folket. Det er et problem som har betydning ut over det aktuelle stridsspørsmålet. Det at noen stod på for det som var rett, for noen måneder siden, noen år siden, eller endog mange år siden, kan være nyttig senere som et eksempel til etterfølgelse og et eksempel på hvor galt det kan føre av sted at få velger noe annet enn å etterplapre eliten eller folkeflertallet.

Jeg går så over til et argument med et visst konspiratorisk innhold. Det å vurdere ytringer etter deres konsekvenser, er en utmerket hersketeknikk. I mangel av andre argumenter kan man slenge ut en påstand om at ytringer er uhensiktsmessige, farlige, upopulære eller noe folk ikke er interessert i. Selv de mest alvorlige saker å ta opp, kan avfeies med en henvisning til at “Vi må ta opp ting folk er opptatt av”. Jeg har en følelse av at dersom jeg hadde vært partipolitisk aktiv på 50- og 60-tallet og hadde forsøkt å få med mine partifeller (hvilke parti det nå måtte ha vært på den tiden) på at vi skulle markere oss mot stygg behandling av minoriteter i Norge, hadde det dukket opp en brødgjøk som ville ha belært meg om at vi må ta opp ting folk er interessert i. Og det jeg ville at vi skulle ta opp, var ikke noe folk var interessert i. Vedkommende brødgjøk ville kanskje ha føyet til at han/hun slett ikke var uenig i saken og satte pris på mitt engasjement, men vi måtte nå ta opp saker folk brød seg om.

For den som har uærlige hensikter, utgjør ad utilitatem-argumenter et velkomment universalargument. Det kan brukes til å imøtegå om ikke hva som helst, så i hvert fall svært mye. Nå er det ikke så enkelt at man kan anklage ens motdebattant for hersketeknikker. Det å sette frem konspirasjonsteorier (for ikke å si ad hominem-argumenter) mot den en diskuterer mot, kan lett bli en pinlig affære. En motstander kan jo tenkes å ha hederlige motiver, om ikke metodikken er den hederligste. Derimot går det an å hevde at siden ad utilitatem-argumenter lett kan bli brukt som hersketeknikk, bør vi avskjære dem tilnærmet konsekvent der hvor de går ut på at man skal avstå fra å sette frem en seriøst ment ytring fordi den har uønskede konsekvenser.

Man må så være forberedt på den tunge oppgaven med å begrunne at muligheten for at slike argumenter kan brukes som hersketeknikk, gjør at de generelt bør sees bort fra. En slik begrunnelse står seg sterkere når man ser på hvor omfattende ad utilitatem-argumenter er i den offentlige debatten. Jeg har ikke gjort noen kvantitativ undersøkelse (det ville også bli meget krevende), men mitt inntrykk er at denne formen for argumentasjon er blitt mere utbredt – forekommer hyppigere – de senere årene. Mitt inntrykk er at det har økt til et nivå hvor det har blitt en betydelig støyfaktor i den offentlige debatten. Jeg vil gå så langt som å sammenligne det med den negative virkningen bullshit har.

Når jeg her omtaler “bullshit”, bruker jeg ordet i samme betydning som Harry G. Frankfurt, forfatter av boken On Bullshit. Frankfurt har uttalt at den som serverer bullshit, ikke bryr seg om det han sier, er sant eller ikke. Hensikten er å oppnå en ønsket effekt. Slik sett skiller den som leverer bullshit, seg fra løgneren. En løgner må nødvendigvis ha et forhold til sannheten for å komme med en løgn; løgnen er det han vet er usant. En bullshitter trenger derimot ikke å forholde seg til sannhet eller løgn.

Den som anvender ad utilitatem-argumenter, har en sentral ting til felles med bullshitteren. Han eller hun sier ikke nødvendigvis noe som er løgn. Men vedkommende dømmer ytringer ut fra deres effekt i stedet for deres saklige innhold. Mens bullshit alltid kan avvises som … bullshit, er det en en mere krevende oppgave å imøtegå ad utilitatem-argumenter. Jeg har her lagt ned et visst arbeide med å argumentere for hvorfor slike argumenter generelt er en uting. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å forklare hvorfor bullshit ikke er et positivt bidrag til den offentlige samtalen. Det er rett og slett ikke noe reelt behov for å gjøre dette, da de aller færreste forsvarer bullshit som sådan. Derfor vil de aller, aller færreste se noe behov for å utbrodere hvorfor bullshit er noe negativt. Med ad utilitatem-argumenter stiller det seg annerledes. Innledningsvis skrev jeg at de noen ganger kan forsvares. Det vil jeg gjette at et flertall i befolkningen, sågar et betydelig flertall, vil kunne slutte seg til. Det gjør at ad utilitatem-argumenter i ett henseende har et større skadepotensial enn det bullshit har. Det krever mere innsats å imøtegå ad utilitatem-argumenter enn det krever å avfeie bullshit.

Likhetstrekkene med bullshit gjør at noen tanker melder seg. Jeg har her skrevet et innlegg om ad utilitatem-argumenter. Harry G. Frankfurt skrev en hel bok om bullshit. Det temaet jeg har berørt her, kan være verd en nøyere og mere omfattende omtale. Uavhengig av om undertegnede eller noen andre skulle føle seg kallet til å gå grundigere til verks, håper jeg at jeg kan ha bidratt til litt refleksjon eller ansporet til noen observasjoner. Observer gjerne når debattanter anvender ad utilitatem-argumenter. Er du enig i mitt inntrykk av at dette er omfattende og er blitt mere omfattende med tiden? Tenk gjerne over likheter og forskjeller mellom tilfellene. Og til slutt – tenk gjerne over hvilken virkning det har.

Erik, 13.04.2024

Etter nyhetsoppslag om en drapssak hvor den drepte hadde tryglet om både voldsalarm og omvendt voldsalarm, har flere tatt til orde for at det bør bli mere bruk av omvendt voldsalarm. I den aktuelle saken hadde den drapssiktede en lang straffehistorikk med flere brudd på besøksforbud. Det er vanskelig å være uenig i at omvendt voldsalarm ville vært passende i en sak som nevnte sak. Bruk av omvendt voldsalarm kan imidlertid gå for langt.

I 2023 ble straffeprosessloven endret slik at omvendt voldsalarm nå kan ilegges folk som har blitt ilagt besøksforbud uten at de er straffedømt for noe. Det har lenge vært anledning til å ilegg folk besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, selv om den som ilegges besøksforbud ikke har begått noe straffbart. Bestemmelsens første og annet ledd sier følgende:

“Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
a.           begå en straffbar handling overfor en annen person,
b.           forfølge en annen person,
c.            på annet vis krenke en annens fred, eller
d.           begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.
Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.

Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys
a.           å oppholde seg på et bestemt sted,
b.           å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.”

Det er ikke krav om sannsynlighetsovervekt for at personen vil begå handlinger som nevnt i bestemmelsen for at besøksforbud kan ilegges. Hvis det er snakk om besøksforbud i eget hjem, er det derimot krav om sannsynlighetsovervekt.

Inntil lovendringen i 2023 kunne det imidlertid ikke besluttes omvendt voldsalarm etter straffeprosessloven uten at man var domfelt for noe. Derimot kunne den som var dømt for en straffbar handling, idømmes kontaktforbud med elektronisk kontroll etter straffeloven § 57.

Den 8. april 2024 trådte en ny bestemmelse, straffeprosessloven § 222 g, i kraft. Denne bestemmelsen åpner for å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbudet dersom den som ilegges besøksforbudet, med skjellig grunn mistenkes for brudd på forbudet. “Skjellig grunn” betyr her sannsynlighetsovervekt. Hele bestemmelsen har følgende innhold:

“Påtalemyndigheten kan ilegge elektronisk kontroll av et besøksforbud eller kontaktforbud dersom den forbudet retter seg mot, med skjellig grunn mistenkes for brudd på forbudet, og elektronisk kontroll anses nødvendig for at forbudet skal bli overholdt. Gjelder mistanken en krenkelse begått de siste 12 månedene, kan elektronisk kontroll ilegges sammen med et nytt besøksforbud. Selv om det ikke er skjellig grunn til mistanke om brudd på et besøksforbud, kan det i særlige tilfeller ilegges elektronisk kontroll av besøksforbud når det antas påkrevd for å hindre at noen begår en straffbar handling mot en annen person. § 170 a gjelder tilsvarende.

Elektronisk kontroll kan ilegges for hele eller deler av perioden besøksforbudet eller kontaktforbudet gjelder for, men likevel ikke utover tidsrammene i § 222 a fjerde ledd.

Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge elektronisk kontroll skal være skriftlig. Den forbudet er rettet mot, og den forbudet skal beskytte, skal underrettes om beslutningen og sine rettigheter etter fjerde ledd. Beslutningen skal også forkynnes for den forbudet er rettet mot. Den forbudet er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av ikke å medvirke til kontrollen, jf. straffeloven § 168 bokstav c.

Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person elektronisk kontroll er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Den som blir ilagt elektronisk kontroll, kan gi avkall på retten til prøving. § 222 a sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende. Påbud om elektronisk kontroll kan etter 6 måneder prøves på nytt av tingretten. § 222 a åttende ledd annet til sjette punktum gjelder tilsvarende.”

Dette innebærer at man kan ilegge mennesker å gå med en innretning for elektronisk kommunikasjon festet til kroppen døgnet rundt uten at de er dømt for noe. Skjellig grunn til mistanke er nok. Innføringen av smartmålere i norske hjem er det flere som har protestert mot av helsemessige grunner. Nå kan påtalemyndigheten/retten bestemme at et ustraffet menneske skal gå med en radiosender festet på kroppen dag ut og dag inn over lang tid. Jeg kan ikke se at de helsemessige konsekvensene av dette er drøftet i forarbeidene. Derimot finnes det omfattende forskning som peker på at lavfrekvent stråling har innvirkning på menneskers helse.

Det er noe dystopisk over denne lovendringen. Myndighetene har nå en hjemmel for å ilegge mennesker det som man kan kalle en fysisk avstraffelse uten at de finnes skyldig i strafferettslig forstand. Besøksforbud kan ilegges både med rette og med urette, og påstander om brudd på besøksforbud kan være reelle eller oppdiktede. Derfor burde ikke den nye bestemmelsen vært vedtatt.

Bilde: Ctruongngoc på Wikimedia Commons

Erik Strand 09.01.24

Det har dessverre ofte vist seg at partipolitikk tiltrekker seg folk som ikke vil følge elementære normer for ryddig opptreden. Jeg skal her eksemplifisere det med historien om hvordan en gruppe personer tok over ledelsen i partiet Kystpartiet på illegitimt vis i mars 2023. Jeg vil for ordens skyld nevne at jeg var medlem i partiet i perioden 2009-2023, det meste av tiden som tillitsvalgt. Grunnen til at jeg meldte meg ut, var at endringer i valgloven gjorde fortsatt medlemskap i partiet lite meningsfullt.

Tvist om registrering av styret valgt i 2021
Før jeg tar for meg kuppet som ble gjennomført i mars 2023, vil jeg ta for meg noe av bakgrunnen. Det siste hovedstyret i partiet som ble lovlig valgt, ble valgt i mars 2021. 

Kystpartiet avholdt sitt landsmøte i 2021 den 13-14 mars. På grunn av covid 19 ble landsmøtet avholdt som nettmøte. Det ble et styrevalg preget av gjenvalg, blant annet ble jeg gjenvalgt som partisekretær. Jeg nevner her at Anne Hilleren, som hadde startet opp et fylkeslag i Vestland, ble valgt inn som 3. vara til Hovedstyret. Anne Hilleren har tidligere blant annet vært 13. kandidat for Senterpartiet i Hordaland i 2017. Hun ble også valgt som en av to protokollunderskrivere på landsmøtet i 2021.

Når et landsmøte er gjennomført og et nytt styre valgt, må det nye styret registreres i Enhetsregisteret. Det er viktig blant annet for at det valgte styret skal kunne gjøre ting som for eksempel å ordne med bankkonto og kredittkort. Det drøyde imidlertid til 22. april 2022 før Hilleren skrev under på protokollen. Jeg skal ikke gå i detalj om grunnen til at det tok så lang tid, men uenighet om hva som skulle stå i protokollen var en del av saken.

Når så underskriftene var på plass, skulle alt være klart for den formaliteten det helst skal være å få registrert et nytt styre, Det viste seg ikke å være så enkelt. Den 22. juni 2022 mottok Brønnøysundregistrene en klage på registrering av nytt hovedstyre i Kystpartiet fra Kathy Fjellstad. Jeg hadde til da ikke hørt stort fra Kathy Fjellstad. Jeg kjente igjen navnet fra oversikter over styret i Troms / Troms og Finnmark. Jeg hadde ikke registrert noen utspill eller aktivitet fra henne, før hun plutselig leverte en klage på registrering av nytt hovedstyre i Kystpartiet. Jeg gjengir her noe av innholdet i e-post fra Kathy Fjellstad til Brønnøysundregistrene:

«Noen presiseringer ang saken og hvorfor styret som ble valgt på landsmøtet 2021 ikke er korrekt valgt etter de vedtektene de selv har vedtatt:

Godt eksempel på manipulering av stemmeberettigede.: De som stilte liste ved forrige lokalvalg jfr pk 6 i innkalling – dette vil si at Lurøy skulle hatt en repr m stemmerett. Tromsø skulle hatt en repr – så da kan man lure på hvorfor ble Warsame ble nektet stemmerett??? Oslo stilte og liste og skulle hatt en repr.
Denne manipuleringen av stemmeberettigede skjedde både i 2019 og 2021.»

Her er det på sin plass med noen kommentarer. Kystpartiets vedtekter § 6 fastslår hvem som er delegater til landsmøtet. Etter punkt 4 innbefatter det «1 grunndelegat fra hvert lokallag som har fremmet listeforslag ved siste kommunestyrevalg og som har levert regnskap og årsmelding for siste år».

I 2019 var det 3 lokallag som stilte liste – Oslo, Tromsø og Lurøy. Det kommer ikke frem noe sted at Kathy Fjellstad hadde sjekket hvilke av disse lokallagene som oppfylte de øvrige kriteriene, levert regnskap og årsmelding. Jeg representerte selv Kystpartiet i Oslo. Grunnene til at vi ikke stilte med en delegat var først og fremst at aktiviteten dabbet av utover i 2020, og at vi ikke fikk valgt et styre som ville fortsette. I tillegg tok arbeidet med å samle inn 500 underskrifter for å stille til valg mye krefter.

Ikke desto mindre ble det at Oslo ikke hadde en delegat på landsmøtet, brukt mot landsmøtets legitimitet, enda Oslo ikke hadde meldt på noen delegat eller i det hele tatt så seg berettiget til å melde en delegat.

Det kom også inn en e-post til Brønnøysundregistrene fra Anne Hilleren den 26. juni 2022. Noe av det Hilleren tok opp i e-posten var ikke relevant for hvorvidt det nye hovedstyret var lovlig valgt og skulle registreres i Enhetsregisteret (og Partiregisteret). Hun hadde blant annet noe å si om økonomiske disposisjoner foretatt i Kystpartiet i Troms og Finnmark. Den 8. mars 2019 vedtok Kystpartiet i Troms og Finnmark, etter forslag fra Kystpartiet i Alta, hvor daværende partileder Wærnes holder til, å overføre kr. 250 000 til Kystpartiets hovedstyre. Dette for å styrke partiets økonomi. Dette går frem fra protokoll fra møtet. Det ble også informert om dette på Kystpartiets landsmøte i 2019 hvor daværende fylkesleder Ahmed Warsame var til stede uten å protestere. Allikevel kom det (grunnløse) anklager om underslag både fra den ene og den andre.

Hilleren skrev i e-posten at hun i løpet av mai/juni 2022 var blitt kjent med så store avvik at hun lurte på om hennes underskrift på protokollen var gyldig. Deretter fulgte en del påstander hvor jeg her skal kommentere noen.

Hilleren tok i likhet med Kathy Fjellstad opp det at lokallag som stillet liste i 2019 ikke var representer på landsmøtet i 2021, noe jeg har kommentert over. Videre skrev Hilleren at Kystpartiet i Vestland skulle hatt stemmerett på landsmøtet i 2021, noe de ble fratatt mot én stemme. For å ha rett på en delegat med stemmerett må et fylkeslag ha 15 betalende medlemmer. Kystpartiet i Vestland hadde ved årsskiftet 14 betalende medlemmer. Jeg hadde frem til april 2023 tilgang til Kystpartiets bankkonto og kunne bekrefte dette. Bevismaterialet har jeg nå selvfølgelig ikke tilgang på i henhold til personvernregler, men Hilleren kunne heller ikke påvise flere enn de 14 som hadde betalt kontingent.

Blant andre påstander kom Hilleren med den fantasifulle påstanden at valgkomitéen som virket forut for landsmøtet i 2021, kun hadde hatt ett medlem. Hilleren skrev:

«valgkomiteen besto bare av styremedlem Harry Halleland., innsendte forslag ble ikke tatt med og det er heller ikke sendt ut forslag i forkant noe som på nytt kan stilles spørsmål ved om dette er en manipulering.»

Det går frem av protokoll fra Kystpartiets landsstyremøte 19-20. oktober 2019 at det ble valgt en valgkomité bestående av tre medlemmer og to varamedlemmer, etter at landsmøtet i 2019 hadde delegert valget. Ett av medlemmene trakk seg underveis, men jeg er sikker på at også vedkommende vil bekrefte at Hillerens påstand om at valgkomitéen bestod av ett medlem, er oppspinn.

For å gjøre en lang historie kort, ble endringsmeldingen til Partiregisteret og Enhetsregisteret nektet godtatt. Det ble hentet inn advokatbistand og sendt en klage, og vedtaket ble omgjort slik at det nye styret ble registrert.

Selv om jeg ikke skal utdype tvisten rundt registrering av styret valgt i 2021, velger jeg å gjengi fra én e-post som kom inn til Brønnøysundregistrene. Det er en e-post sendt fra partiets grunnlegger, Steinar Bastesen den 12.03.23. Jeg gjengir avslutningen på e-posten, da det er signaturen som er det interessante her. Fra Bastesens e-post:

«Fordi klagen som angår sentralleddet gir føringer for vedtakene angående de uberettigede registreringsmeldingene om sletting av fylkeslagene i Troms og Finnmark, ber vi om at også vår klage på Partiregisterets omgjørelse oversendes som innspill til departementets sakbehandling av slettemeldingene.

Med vennlig hilsen
Steinar Bastesen
for Kystpartiets fylkeslag i Nordland, Trøndelag og Oslo»

Jeg har inntrykk av at mange som er kritisk til en del sider ved norske myndigheters gjøren og laden, har hatt stor sans for Bastesen. Hva han enn har bidratt med i fortiden, må man bare konstatere at han her ikke akkurat opptrådte ryddig. Etter at laget hadde ligget nede, var jeg blitt valgt til leder for et interimsstyre i Oslo den 21.02.23, og ingen i det interimsstyret hadde gitt Bastesen fullmakt til å uttale seg på våre vegne. Kystpartiet i Nordland betakket seg også, noe den lovlig og demokratisk valgte fylkeslederen i Nordland presiserte i en e-post til Brønnøysundregistrene 19.04.23. I Trøndelag var det ikke mange nok betalende medlemmer til å danne et fylkeslag.

Krav om avholdelse av nytt landsmøte
Det kom etter hvert krav om at det måtte avholdes ekstraordinært landsmøte i Kystpartiet. De som krevet avholdt ekstraordinært landsmøte, hevdet å representere to tredjedeler av fylkeslagene i Kystpartiet. Hadde det vært riktig, ville de ha kunnet kreve avholdt ekstraordinært landsmøte etter vedtektene. De to fylkeslagene som krevet avholdt ekstraordinært landsmøte, var Kystpartiet i Viken og Kystpartiet i Troms og Finnmark.

Den 28. oktober 2022 kom det en e-post hvor de som hevdet å være fylkesledere i hhv. Viken (Tom Idar Wangberg) og Troms og Finnmark (Ahmed Warsame) krevet avholdt ekstraordinært årsmøte. De viste til at de representerte 2 av 3 oppegående fylkeslag og dermed kunne kreve avholdt ekstraordinært landsmøte etter vedtektene. Da hovedstyret ikke godkjente disse fylkeslagene som lovlig opprettet, ble ikke kravet etterkommet.

For å gi leseren litt bakgrunn om hvorfor Hovedstyret ikke godkjente disse to fylkeslagene, vil jeg ta for meg tilblivelsen av det ene av dem, Kystpartiet i Viken. Jeg vil særlig konsentrere meg om bidragene til han som krevet ekstraordinært landsmøte på vegne av fylkeslaget, Tom Idar Wangberg. Wangberg finner vi igjen som partisekretær i det “styret” som ble valgt 30.03.23.

På årsmøtet i Kystpartiet i Viken i april 2020 ble Wangberg valgt som nestleder i Kystpartiet i Viken. Flere har reagert på noen sider ved opptredenen til Wangberg. I desember 2019 mottok Kystpartiet en noe spesiell oppmerksomhet. Lederen for det noe spesielle partiet Alliansen søkte om roller for Kystpartiet i Partiportalen. En skjermdump tatt 29.12.2019 viser at Lysglimt søkte om roller for Kystpartiets fylkeslag i de tre fylkene hvor det ble stillet liste som dekket hele fylket (Oslo, Viken og Vestfold og Telemark). NB! Noen interne opplysninger har jeg redigert bort fra skjermdumpen. Partiportalen er en digital løsning hvor partier og partilag kan rapportere økonomiske opplysninger til Statistisk Sentralbyrå. Det er lovpålagt å gjøre dette innen 1. juni hvert år, og det er et vilkår for å motta partistøtte at man gjør dette.

Når lederen for et konkurrerende parti går inn og søker om rolle som den som skal rapportere for partiet, er det noe som skurrer. Omtrent samtidig var Tom Idar Wangberg inne i Partiportalen og søkte om rolle for Kystpartiet i Viken. Jeg vet ikke nøyaktig når Lysglimt og Wangberg søkte om roller, men skjermdumpen over er som nevnt tatt 29.12.19. Samtidig har jeg lett i gamle e-poster og sett at partileder fant det nødvendig å bruke selveste nyttårsaften 2019 til å spørre Wangberg hvorfor han søkte om rolle. Hun viste bl.a. til at Wangberg kun var kontaktperson i Ski, og at fylkesleder Terje Røberg allerede hadde en rolle for Kystpartiet i Viken i Partiportalen.

Tom Idar Wangberg svarte som følger:

«Hei

Jeg er ikke uenig på noen måte.
Det var egentlig bare jeg som var inne og så litt.

Men det stemmer, jeg har ikke noen rolle i Kystpartiet Viken annet enn som vanlig medlem. Jeg synes det høres ut som en god og fornuftig policy.

Mvh
Tom Idar Wangberg
[Mobilnummer]»

Det kan hende det er tilfeldig at Lysglimt og Wangberg lusket i Partiportalen og søkte om roller omtrent samtidig. Uansett virker Wangbergs forklaring en smule underlig. Når man er politisk interessert, er det mye det kan være artig og fornuftig å se litt på. Partiportalen fremstå for de fleste av oss som noe i den mere kjedelige enden av spekteret. Og man behøver uansett ikke på død og liv å klå på «Søk rolle»-knappen.

Det ble etter hvert samarbeidsproblemer i Kystpartiet i Viken. Den 29.03.21 besluttet Hovedstyret å sende en e-post til Kystpartiet i Viken med følgende innhold:

«Til Kystpartiet i Viken fylke

Hovedstyret viser til den siste tids hendelser i Viken med epostkommunikasjon fram og tilbake mellom ulike parter. På bakgrunn av dette har Hovedstyret bestemt seg for å gå fylkesstyret mer i sømmene og har tatt for seg referat/protokoll fra årsmøtet 25 April 2020. I henhold til vedtekter påpeker hovedstyret at de valg som er gjort må underkjennes.

Hovedstyret henviser til Vedtektenes § 14B punkt 5 kulepunkt 11: «Velge styre på minst 5 medlemmer Styret skal bestå av leder, nestleder, sekretær og minst to styremedlemmer. Årsmøtet kan selv fastsette antall styremedlemmer og varamedlemmer utover et minimum på 5 faste medlemmer»

Hovedstyret påpeker at det valget som er gjort på leder på to år, ikke er i hht vedtekter og er derved ikke lovlig. Viser til §14 B punkt 7. «Leder og maksimalt halvparten av de øvrige medlemmene av styret velges for 1 periode. De øvrige medlemmene av styret velges for 2 perioder. De andre valgene gjøres for 1 periode. Styret bør ha ulikt antall personer, oddetall».

Med det følger at styret som helhet heller ikke er lovlig valgt. Som følge av dette innebærer det at Hovedstyret ser at styremøte 8 april ikke kan avvikles, og at styret oppløses med umiddelbar virkning.

Hovedstyret vil ta for seg medlemsliste og oversikt over betalende medlemmer i Viken og innkalle til ekstraordinært årsmøte der det kun er en sak: valg av nytt styre i hht vedtekter.

Viser til vedtektene §14 B: Fylkesårsmøtet punkt 3. Ekstraordinært fylkesårsmøte innkalles med 2 ukers varsel når overordnede organer krever det, fylkesstyret vedtar det eller minst 2/3 av lokallagene krever det. Det er kun saker som er oppført på innkallingen til ekstraordinært årsmøte, som kan behandles. Møtet kan beslutte at nytt fylkesårsmøte skal innkalles for å behandle saker og spørsmål som er fremmet.»

Jeg tok dissens på avgjørelsen. Det kan ikke benektes at det ble gjort feil etter vedtektene da fylkesleder ble valgt for to år i stedet for ett. Jeg mente imidlertid at det ville være nok å velge ny leder etter ett år da vedtaket om å velge leder for to år var ugyldig.

Den 13.04.21 ble det avholdt et ekstraordinært årsmøte i Kystpartiet i Viken, hvor Terje Røberg, Tom Idar Wangberg og Karina Hyggen Amland ble valgt som interimsstyre, og det ble besluttet å avholde et ordinært årsmøte 3. juni 2021. På årsmøtet 3. juni 2021 kom det frem at det ikke var grunnlag for å danne et fylkesstyre i Viken. Tidligere fylkesleder Terje Røberg skulle fortsette som kontaktperson.

Det ble ikke noe fylkeslag der og da, men Wangberg lå allikevel ikke på latsiden. Den 12. mai 2022 mottok partileder en e-post fra Wangberg med følgende spørsmål:

«Hei

Er det noen Kystpartiet i Viken?

MVH
Tom Idar Wangberg

[Mobilnummer]»

For en kontaktperson i en Viken-kommune var det en naturlig ting å etterspørre. Spørsmålet var allikevel noe pussig i og med at Wangberg selv var til stede på møtet hvor forsøket på å fortsette/gjenoppta driften strandet.

Wangberg tok så saken i egne hender. Den 16. juni 2022 kalte han inn til et ekstraordinært fylkesårsmøte i Viken, og dette ble avholdt 30. juni. Siden det var snakk om et møte for å starte opp et lag i et fylke hvor det ikke fantes aktivitet, ville det riktige etter vedtektene være å kalle inn til et møte med 6 ukers varsel. Som nestleder i fylkeslaget året før hadde Wangberg lovlig tilgang til medlemslistene etter partiets personvernreglement. Det hadde han ikke lenger, så innkallingen ble derfor bare sendt til noen medlemmer. Wangberg oppfordret hovedstyret til å videresende innkallingen til samtlige medlemmer i fylket. Da hovedstyret ikke var med på Wangbergs fremgangsmåte, ble ikke det etterkommet, og ikke alle medlemmer mottok innkalling.

Protokollen fra det ekstraordinære årsmøtet 30.06.22 forteller om et møte på Ski bibliotek hvor noen medlemmer deltok digitalt. Det ble valgt et slags styre men uten nok betalende medlemmer etter vedtektene.

Jeg går så litt tilbake i tid. Den 12 mai 2022 spurte Tom Idar Wangberg i en e-post hvorvidt det var et fylkeslag i Viken. Den 30. juni 2022 ble det avholdt et såkalt ekstraordinært årsmøte hvor Wangberg ble valgt som fylkesleder. I mellomtiden, den 15. juni 2022, sendte Wangberg ut en e-post med overskriften «Brev til Terje». I dette brevet, med overskriften «Underretning om suspensjon av vervet som fylkesleder i Kystpartiet i Viken» ble det fremmet noen bullshit-anklager mot kontaktperson for Kystpartiet i Viken og tidligere fylkesleder Terje Røberg. Jeg skal ikke gå inn på disse anklagene, men velger å gjengi et avsnitt:

«For Kystpartiet i Viken viser fylkesstyret til vår henvendelse til deg angående økonomiske forhold og hvordan du har skjøttet rollen som fylkesleder. Fylkesstyret registrerer at du har unnlatt å besvare henvendelsen. Du informeres herved om fylkesstyrets vedtak om å suspendere deg fra vervet som fylkesleder i Kystpartiet i Viken, med hjemmel i partiets vedtekter § 18-1. Vedtaket trer i kraft umiddelbart. Fylkesstyret fattet vedtak på møte 10. juni d.å. følgende under sak 7:»

Brevet ble underskrevet som følger.

«Med vennlig hilsen
Kystpartiet i Viken

Tom Idar Wangberg

Fungerende fylkesleder»

Den 12. mai 2022 hadde Wangberg sendt partileder en e-post med spørsmål om hvorvidt det fantes «noen Kystpartiet i Viken». Litt over en måned senere var han blitt fungerende fylkesleder i Viken. Så raskt kan man ikke etter vedtektene gå fra ikke å ha et fylkeslag til å være «fungerende fylkesleder». Og han var etter eget utsagn blitt leder for et fylkesstyre som så seg berettiget til å suspendere fylkesleder (som vel å merke ikke anså seg selv som fylkesleder lenger, men som kontaktperson). Det er etter vedtektene kun hovedstyret, med landsstyret som ankeinstans, som kan suspendere tillitsvalgte. Hjemmelen finnes i vedtektene § 16. I brevet viste Wangberg til vedtektenes § 18-1. Bestemmelsen sier følgende:

«§ 18-1 Hovedstyret kan avgjøre saker som det tilkommer andre organ å gjøre vedtak i, dog ikke vedtektsendringer, når det ikke er tid til å forelegge saken for vedkommende organ uten å utsette berettigede hensyn for å bli tilsidesatt. For gyldig vedtak kreves tilslutning fra minst ¾ av Hovedstyrets medlemmer. Melding om vedtaket forelegges snarest mulig for det førstkommende landsstyremøte/landsmøte. Tilsvarende kan fylkesstyret avgjøre saker som det tilkommer andre organ i fylket og fylkeslagets underordnende organ å gjøre vedtak i. Melding om vedtaket forelegges snarest mulig for Hovedstyret og det førstkommende fylkesårsmøtet.»

Leseren oppfordres til å lese § 18-1 nøye, flere ganger om nødvendig, for å finne et fnugg av hjemmel for at et fylkesstyre kan suspendere (tidligere) fylkesleder. Så var da også brevet fra Wangberg vrøvl fra ende til annen. Jeg kjenner til den innsatsen Terje Røberg la ned i partiet, bl.a. ved nærmest på egenhånd (med litt hjelp fra bl.a. oss i Oslo og i Vestfold og Telemark) å samle inn de nødvendige 500 underskrifter for å stille til valg i Viken i 2019. Belønningen for den slags innsats blir dessverre ofte at alskens intrigemakere skal finne på bøll.

Forsøk på kupp – landsstyremøte 19. desember 2022
Da kravet om ekstraordinært landsmøte ikke ble etterkommet, tok Wangberg og Warsame saken i egne hender. Den 5. desember 2022 sendte de ut en innkalling til et landsstyremøte den 19. desember 2022. Dette landsstyremøtet skulle så forberede et landsmøte. Wangberg og Warsame mente seg også berettiget til å bestemme hvem som ikke skulle delta på landsstyremøtet. Det gjentas fra innkallingen:

«Siden de som ble valgt til hovedstyret i 2017 heller ikke har tatt initiativ til å ivareta Kystpartiets interesser og vedtekter, anser Kystpartiet i Troms og Finnmark og Kystpartiet i Viken seg nødt til å foreta innkallelsen, selv om vedtektene uttaler at hovedstyret forestår innkallelsen til landsstyremøtet.»

På nyåret mottok Kystpartiets ledelse en e-post fra Brønnøysundregistrene. Noen hadde forsøkt å registrere ny sentralledelse i partiet. Saksbehandler påpekte korrekt at denne registreringen var å avvise, da protokollen det nye hovedstyret skulle registreres på bakgrunn av, var et landsstyremøte og ikke et landsmøte.

Den som sendte inn registermeldingen, var Dag Hagen Berg.

Samordnet registermelding kan ses her.

Protokollen som fulgte samordnet registermelding kan leses her. Det fremgår at de følgende deltok på «landsstyremøtet»:

Steinar Bastesen
Tom Idar Wangberg
Anne Hilleren
Dag Hagen Berg
Ahmed Warsame
Kathy Fjellstad (observatør)
Hanne-Sofie Hilleren (observatør)

Det kommer frem av protokollen at Dag Hagen Berg deltok for Kystpartiet i Oslo. Undertegnede var den siste som ble valgt som leder for Kystpartiet i Oslo. Da det dessverre ikke var nok interesserte til å fortsette med et styre, ebbet aktiviteten ut. Hvem som har valgt Dag Hagen Berg som delegat for Kystpartiet i Oslo, er således et mysterium. Og hva mere er. I følge Enhetsregisteret (skjermdump tatt 10.01.23) er Dag Hagen Berg en del av det sist valgte styret i Kystpartiet i Viken (valgt i 2022). Allikevel synes en tidligere kontorsjef for et tidligere stortingsparti det er greit å stille opp på et landsstyremøte for “fylkeslaget” i nabofylket, være med på å velge et nytt hovedstyre (som skal velges på et landsmøte) og melde dette til Brønnøysundregistrene.

Dag Hagen Berg er ikke hvem som helst. Han var blant annet tidligere kontorsjef for Kystpartiets stortingsgruppe. Via et søk på Proff.no 08.01.23 så jeg at Dag Hagen Berg blant annet stod oppført som daglig leder for Oslo Nei til EU, Hålogaland Mållag og Kystalliansen.

Gjennomført kupp – ekstraordinært landsmøte 30.03.23
Den 16. mars 2023 kom det en e-post med innkalling til ekstraordinært landsmøte den 30.03.23, sendt ut av Kathy Fjellstad, som ble valgt som «leder» på landsstyremøtet 19.12.22. Etter dette møtet klarte kuppmakerne å få registrert det nye styret i Enhetsregisteret. Dette er styret som er registert pr november 2023:

Leder: Kathy Fjellstad
Nestleder: Anne Karin Gullbrå Hilleren
Styremedlemmer:
Tom Idar Wangberg
Steinar Bastesen
Sigurd Annexstad Mølmann
Morten Andreas Gullbrå Hilleren
Inge Oddvar Eide
Amnon Lahigani

Beklageligvis ble dette styret registert i Enhetsregisteret. En slik registrering gir legitimitet overfor tredjeperson. Registrering i Enhetsregisteret er imidlertid ikke ensbetydende med at et styre er lovlig valgt. Enhetsregisteret foretar kun en formalkontroll av de innsendte opplysningene. En kjapp titt på protokollen fra «landsmøtet 30. mars 2023» viser imidlertid at møtet var ugyldig som en femogtyvekronersmynt.

Innledningsvis i protokollen kan man lese følgende:

«Åpning
Partileder Katty Fjellstad, leder i det Hovedstyret som ble valgt 19. desember 2022, åpnet møtet og informerte om bakgrunnen for det ekstraordinære landsmøtet.

1. Krav om avholdelse av ekstraordinært landsmøte fra Kystpartiet i Nordland, Kystpartiet i Troms og Finnmark, Kystpartiet i Trøndelag, Kystpartiet i Akershus og Kystpartiet i Oslo, med henvisning til vedtektenes § 5-3. På landsstyremøtet 19. desember 2022 sluttet samtlige fylkeslag seg til kravet om landsmøte.
2. Enstemmig landsstyrevedtak 19. desember 2022 der landsmøtene i 2019 og 2021 ble underkjent, det ble valgt et (midlertidig hovedstyre) og det ble vedtatt å innkalle til ekstraordinært landsmøte.
3. Enstemmig hovedstyrevedtak om innkalling til ekstraordinært landsmøte 30. mars 2023 kl. 20.00.»

For det første er påstanden om krav om avholdelse av ekstraordinært landsmøte fullt av fantasifulle kravsstillere. Kystpartiet i Oslo har aldri stillet seg bak noe slikt krav. Det må i så fall være krav fra noen fullstendig utenforstående, ikke bosatt i Oslo. Jeg spør meg selv hva «Kystpartiet i Akershus» er. Antagelig er det feilskrift for «Kystpartiet i Viken». Det laget som benevnes som «Kystpartiet i Trøndelag» kunne ikke eksistere med den medlemsmassen som partiet hadde på det tidspunktet.

Det hovedstyret som kalte inn til det ekstraordinære landsmøtet, er det hovedstyret Dag Hagen Berg forsøkte å registrere i Enhetsregisteret. Som jeg har gjort rede for over, er det et hovedstyre blottet for legitimitet.

Det kan være interessant å ta med seg hvem som deltok på dette «landsmøtet», med det forbehold at jeg ikke kan uttale med sikkert om hva hver og en visste om hva de var med på. Her er uansett hva møteprotokollen sier om deltagelse på møtet:

«Partileder foretok så opprop over deltakerne:

• Ahmed Warsame, hovedstyret og fylkesleder Troms og Finnmark (fylkesdelegat)
• Kathy Fjellstad, hovedstyret, fylkesstyret i Troms og Finnmark og lokallagsleder i Tromsø
• Anita Huka Johannesen, Kystpartiet i Lurøy (lokallagsdelegat)
• Steinar Bastesen, hovedstyret, Kystpartiet i Nordland og Kystpartiet i Brønnøy
• Nathalie Wangberg, Kystpartiet i Trøndelag (fylkesdelegat)
• Anne K. G. Hilleren, hovedstyret og leder i Kystpartiet i Vestland (fylkesdelegat)
• Tom Idar Wangberg, hovedstyret, fylkesleder Viken
• Anja Tyrell, fylkesstyret i Viken (fylkesdelegat)
• Margrete Fjordholm, fylkesstyret i Viken, observatør uten stemmerett
• Inge Eige [skal være Eide], hovedstyret, fylkesstyret i Troms og lokallaget i Senja (mistet forbindelse etter 15 min).
• Dag Berg, innbedt som referent (ikke stemme- og forslagsrett)

Følgende hadde meldt forfall:

• Kystpartiet i Oslo: Sigurd A. Mølman fordi han var på reise
• Kystpartiet i Møre og Romsdal: Lars Helge S. Meidell fordi han var på HV-øvelse
• Kystpartiet i Troms: Christine M. Annextad (observatør)

I tillegg hadde Kjetil Berland og Morten Hilleren fra hovedstyret meldt forfall fordi de var om bord på fartøy uten telefon/nett-forbindelse».

Kuppmakerne brukte så aktivt registreringen i Enhetsregisteret. Den 19.04.23 hadde de tatt over tilgangen til partiets konto i Sparebank 1. Den 7. oktober oppdaget jeg at det ikke var mulig å se noe innhold på kystpartiet.no. I stedet ble man videresendt til følgende URL: https://kystpartiet.no/www.pcvakta.no. Et raskt nettsøk viste at PC-vakta er et selskap knyttet til Tom Idar Wangberg. Det selvutnevnte styret hadde da skaffet seg tilgang også til partiets nettside.

Senere hadde det nye «styret» fjernet alt innhold på siden og erstattet det med noe midlertidig ræl. En skjermdump av innholdet pr. november 2023 kan skues her. Besøkende ble møtt av følgende budskap i kjekkas-stil: «Gjør dere klar folkens! Den beste politikken kommer her!». Siden kom imidlertid opp igjen, med en nyhetssak under overskriften «Kystpartiet tar et oppgjør». Jeg skal ikke gå inn på alle påstandene der, kun kommentere at det hevdes at styret valgt i 2021 aldri ble godkjent i Enhetsregisteret eller Partiregisteret. Som nevnt over er det positivt galt. For den som måtte lure, kan jeg nevne at jeg har utskrift fra Brønnøysundregistrene som bekrefter dette. Vi har den situasjonen at et lovlig norsk parti i dag drives av personer som har tatt over på et vis som på ingen måte kan kalles lovlig eller demokratisk.