Et viktig og spennende forslag i Kystpartiets program

Erik Strand, 22.12.2020

Les også: Skriv under for at Kystpartiet skal få stille til valg

I kapittel 17 i Kystpartiets program for stortingsperioden 2017-2021 finner vi et spesielt forslag som så vidt meg bekjent intet annet parti har fremmet. Sannsynligvis og forhåpentligvis vil forslaget bli videreført i programmet for 2021.2025. Det aktuelle punktet i Kystpartiets program sier følgende:

“Kystpartiet går inn for å opprette en sannhetskommisjon som skal avdekke korrupsjon og overgrep begått av norske myndigheter. Personer som har begått visse nærmere definerte handlinger, skal ha plikt til innen en viss tidsfrist å legge frem for Sannhetskommisjonen hva de har tatt del i. Unnlatelse av å gjøre det vil bli strengt straffet. Samtidig vil det bli gitt amnesti til de som legger frem for kommisjonen hva de har gjort. En slik kommisjon må være sammensatt av personer som har vist at de er til å stole på i slike sammenhenger.”

Forslaget er Kystpartiets vedtatte politikk. De betraktningene jeg kommer med i det følgende, er kun mine egne.

Som et morsomt faktum kan det nevnes at programmet med dette forslaget i ble vedtatt på et landsmøte som ble avholdt helgen som ble innledet med fredag 17, mars 2017, på dagen 25 år etter folkeavstemmingen som gjorde slutt på apartheidregimet i Syd-Afrika. Uten at jeg på noen som helst måte skal påstå at alt står bra til i Syd-Afrika, kan en sannhetskommisjon og kombinasjonen av amnesti og trusler om streng straff ha bidratt til en realistisk overgang til et nytt styresett som kunne ha gått verre.

Tanken bak forslaget er å ta et generaloppgjør med korrupsjon og maktmisbruk i det norske samfunnet. Når mange har noe å skjule, har også mange et intensiv til å beskytte hverandre. og dersom man blir kvitt en korrupt mann eller kvinne på feil post, er det nok av korrupte personer som står klar til å ta over. Det er som om man står overfor en hydra, og hver gang man hugger et hode av hydraen, erstattes det av to nye hoder. Det er i slike situasjoner det gjelder å være kreativ, og det gjengitte forsøket er et forsøk på å være kreativ og komme med en skisse til løsning som er radikal, men samtidig pragmatisk og realistisk.

Jeg skrev at den situasjonen vi lever i, kan sammenlignes med å stå overfor en hydra. Det er sterke ord, men kan begrunnes. Jeg velger å vise til en artikkelsamling om forhold i Norge. Denne artikkelsamlingen finner man på https://fampo.info/saksforhold/. Artikkelsamlingen tar for seg en rekke saksforhold som samlet viser at det bildet jeg brukte, er dekkende. Det å få gjennomført et slikt forslag som Kystpartiet fremmer, og det på en god måte og ikke en falsk og ineffektiv måte, er dessverre ikke realistisk med det første.

Når jeg skriver at det å få gjennomført et slikt forslag på en god måte, ikke er realistisk i dag, betyr det på ingen måte at man ikke skal fronte forslaget. Ved å snakke om dette forslaget i politiske sammenhenger har man en utmerket anledning til å spre informasjon om alvorlige forhold som trenger å bli kjent. Hvis man befinner seg f.eks. i en partipolitisk debatt, er det langt mere naturlig å snakke om forholdene omtalt i lenken over dersom man omtaler forholdene sammen med et konstruktivt forslag til hvordan man kan få gjort noe, enn om man nevner dem sammen med noen generelle ord om at man vil bekjempe korrupsjon og maktmisbruk.

Straff er et nødvendig styringsmiddel i et samfunn. Det er et virkemiddel som virker langt fra perfekt, men så klart bedre enn ikke å bruke virkemidlet. En tanke som kan ligge bak amnestilover, er at utsikten til straffefritak i noen tilfeller kan være det mest effektive. Dersom man kan slippe unna med en tilståelse, men risikere alvorlig trøbbel ved ikke å tilstå, ja da har man et sterkt insentiv for å tilstå.

Forslaget er på ingen måte komplett. Hvis det skal gjennomføres, må det et langt mere detaljert lovforslag til. Under vil jeg komme med noen tanker om, og skisser knyttet til forslaget, Jeg vil også tillate meg å tenke høyt om hvilke virkninger det ville kunne få dersom forslaget ble gjennomført med suksess.

Forslaget går som nevnt ut på at alle som har tatt del i visse handlinger, har en plikt til å legge frem for en kommisjon hva de har tatt del i. Forslaget gir en klar pekepinn på hva man vil. Den dagen et stortingsflertall skal vedta dette, trengs det imidlertid langt flere detaljer. Det gjelder for eksempel hvilke handlinger som omfattes. Korrupsjon og medvirkning til korrupsjon er i kjerneområdet for bestemmelsen. Også andre handlinger, som offentlige brudd på menneskerettighetene og ulovlig overvåkning vil det være naturlig å ta med. Ellers trengs det en dugnad hvor man i felleskap formulerer lovforslaget nøye, og jeg skal ikke påstå at jeg er i nærheten av å ha alle detaljer klare. For at tiltaket skal være effektivt, kan det være nødvendig å ta med handlinger som har ført til at man har blitt utsatt for utpressing med sikte å ta del i korrupsjon mv. Hvis man kommer til at slike handlinger bør tas med, har man en utfordring når det kommer til grenseoppgangen – hva som omfattes. Denne utfordringen bør være overkommelig.

Videre må man ha klart for seg hvordan denne sannhetskommisjonen skal arbeide, og hvilket mandat den skal ha. En ting bør være klart. Det er ikke nok at noen har en plikt til å legge frem for kommisjonen hva de har tatt det i. Kommisjonen må ha en adgang til selv å kalle inn til høringer/avhør. De som skal ha plikt til å møte til slike avhør, er ikke bare de som har vært involvert i noe som dekkes av ordningen, men også andre som besitter kunnskap (kolleger, ofre og andre vitner). Man kan også hente inspirasjon i sivilombudsmannsloven. Lovens § 7 gir sivilombudsmannen vide fullmakter til å innhente dokumenter i det offentlige. Sannhetskommisjonen bør ha en minst like vid adgang. I motsetning til det som gjelder sivilombudsmannen, bør adgangen til å innhente dokumenter ikke være avgrenset til forvaltningen. Da dette skal være et generaloppgjør med korrupsjon og maktmisbruk, bør adgangen også omfatte Stortinget og rettsapparatet. Det vil også være nødvendig å ta med noen private institusjoner. Det siste krever ytterligere tankearbeide for å få en god avgrensning.

Medlemmene av denne sannhetskommisjonen skal være utvalgt fordi de har vist seg at de er til å stole på i slike sammenhenger. De vil naturligvis utgjøre et lite antall mennesker (intet sagt om antallet i denne omgang). De kan selvfølgelig ikke arbeide alene. De trenger en nokså stort apparat rundt seg. For å si det slik: de oppnevnte kommisjonsmedlemmene kan ikke avhøre alle medlemmer av lyssky nettverk i enhver norsk kommune. Her trengs en skokk ansatte. Sannhetskommisjonen og dens ansatte vil ha et noe uvanlig mandat, et mandat som er sårbart for infiltrasjon. Derfor ser jeg for meg at ansettelsesvernet bør være lavt. Her bør man kunne komme frem til et system og en ordning som er akseptabelt for alle parter. En spesiell utfordring gjelder vitnebeskyttelse. I boken Oppgjør peker tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad på at en (av flere) svakhet ved Lund-kommisjonens arbeide var at Stortinget mangler ordninger med vitnebeskyttelse.

Så langt har jeg skrevet noen tanker om hvordan kommisjonens arbeide bør organiseres. Det er foreløpige tanker som ikke kan sies å være fullstendige. Så går jeg over til hvilke rettslige virkninger Sannhetskommisjonens arbeide skal få.

Resultatene bør sammenfattes i noe som er allment tilgjengelig. Det bør gjerne sammenfattes på flere måter. Det kan omfatte en rapport i bokform hvor de viktigste funnene blir presentert på en etter forhodene lett tilgjengelig måte, I rapporten bør man ikke kun gjøre rede for enkle fakta om hvem som har begått hva, men også det som kan utledes om metoder, nettverk etc. De bør også opprettes et mere encyklopedisk verk, i form av et nettsted, hvor man kan søke på personer, institusjoner eller andre meningsfulle parametre. Det som bør være anonymisert (f.eks om de som har blitt utsatt for overgrep), bør selvfølgelig være anonymisert.

Som nevnt innledningsvis skal unnlatelse av å legge frem for Sannhetskommisjonen bli strengt straffet. Samtidig vil det bli gitt amnesti til de som legger frem for kommisjonen hva de har gjort. For ordens skyld: straff og frifinnelse skal ikke være Sannhetskommisjonens ansvar; den skal selvfølgelig ikke være en domstol. Når det gjelder strafferamme, har jeg ikke et konkret forslag. Strafferammene bør selvfølgelig være forskjellig for forskjellige forbrytelser. Ved fastsettelsen bør man ha i hodet at handlinger som isolert sett ikke er de alvorligste, blir desto alvorligere når det skjer i et forbrytersk fellesskap. Det å underslå penger og materielle goder er ikke det alvorligste man kan gjøre. Når det skjer i et fellesskap som forfølger varslere og i praksis støtter krigsforbrytelser, blir det alvorligere.

Som nevnt skal det gis amnesti til de som legger frem for Sannhetskommisjonen hva de har bedrevet. Det kan føre til at de som har begått de verste handlinger, går fri. Det kommer til å oppleves ubehagelig av mange, men er verd det. Det viktigste er at vi får ufarliggjort destruktive nettverk. Jeg vil legge til en ting som bør være selvfølgelig – amnestiet skal på ingen måte være til hinder for at folk kan sies opp fra sine stillinger.

Det vil være riktig å bruke inndragning flittig. Jeg ser det som fornuftig ikke å idømme personer erstatningsansvar. Derimot bør straffelovens bestemmelser om inndragning, både av et konkret utbytte og utvidet inndragning, brukes aktivt. Dersom en formue er blitt opparbeidet på kriminelt vis, er det særdeles nyttig å inndra den. En ting er rettferdig fordeling, men det ser jeg ikke på som det viktigste her. Det viktigste i denne sammenhengen er at penger og andre formuesgjenstander er makt, og makt brukt i lyssky nettverk er samfunnsskadelig. Så skal selvfølgelig gjenstander som er blitt brukt til ulovligheter av de lyssky nettverkene som forhåpentligvis er avslørt, inndras. Det kan for eksempel være våpen eller avlyttingsutstyr. Videre bør personer og institusjoner som er blitt avdekket gjennom Sannhetskommisjonens arbeide, plikte å gi fra seg dokumenter og andre gjenstander som er blitt skjult, dersom de har vitenskapelig, historisk eller kulturell verdi.

Det var noen ord, som ikke er fullstendige, om hvordan forslaget kan gjennomføres. Jeg har også gjort meg opp noen tanker om hvilke konsekvenser et forslag som det skisserte kan få dersom det gjennomføres på en god måte. Man kan begynne med å tenke over hvor mye det kan bety økonomisk å få bukt med korrupte nettverk i Norge. Jeg vil våge den påstanden at dersom man ser på både direkte korrupte arrangementer og de indirekte virkningene av at den offentlige debatten blir manipulert, slik at det ikke er det rasjonelle som vinner frem, snakker vi ikke om milliardbeløp over tid; vi snakker om billioner. Jeg skal ikke forsøke å begrunne det nærmere her – kun oppfordre leseren til å sette seg inn i de reelle forholdene i Norge.

En sannhetskommisjon med mandat og arbeidsmåte som skissert over vil kun ha myndighet i Norge. Skulle den virkelig få gjort jobben sin, er det å regne med at det vil få ringvirkninger ut over Norges grenser, på den ene eller den andre måten. En av flere grunner til å anta det er at norske myndigheter har drevet en utenrikspolitikk som ikke tåler dagens lys. Her vil jeg anbefale Lars Birkelunds bok Norges krig mot Syria. Over nevnte jeg at det gjaldt å få utlevert dokumenter og andre gjenstander som har blitt holdt skjult, og som har vitenskapelig, historisk eller kulturell verdi. Hvem vet hva vi er blitt fortalt på det vitenskapelige området, som har vært narrespill? Det kan dreie seg om grunnforskning, teknologi, miljø, medisin og annet. Her velger jeg ikke å gå inn på kontroversielle eksempler jeg ikke har kompetanse til å si noe sikkert om. I stedet overlater jeg tankeprosessen til hver av leserne.

Min konklusjon er at forslaget jeg har omtalt over, har potensiale til å skape historie. Det forutsetter at det gjennomføres på en konstruktiv måte, at det ikke gjennomføres på en naiv, halvhjertet eller falsk måte. Eller mere aktuelt – at det ikke gjennomføres i det hele tatt. Jeg vil at vi sammen skal forsøke å skape historie ved å få gjennomført et forslag som det nevnte sammen. Om vi ikke når frem til faktisk å gjennomføre det, kan vi få til mye konstruktivt på veien.

Bilde: Kiwiev på Wikimedia Commons

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s