Erik Strand, 24.08.2025

Et demokratisk samfunn er ikke noe som kommer av seg selv eller kan tas for gitt. Norsk historie på 1800-tallet er full av eksempler på at demokratiske lover og institusjoner er noe som må kjempes frem. Jeg velger imidlertid å illustrere det med et nyere eksempel, vedtagelsen av offentlighetsloven (i dag offentleglova) i 1970. Tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord fikk gjennom samtaler med statsministeren som innførte offentlighetsloven, innblikk i hvordan statsminsiter Per Borten måtte kjempe gjennom denne loven. Folkvord skriver:

“Da Stortinget i 1970 vedtok offentlighetslova, vart innsyn i statlege og kommunale saksdokument ein demokratisk borgarrett.³ Før den tid hadde opposisjonspolitikaren Per Borten (Sp) møtt veggen da han oppfordra Ap-regjeringa til å lovfeste ein slik innsynsrett. Da Borten vart statsminister og fekk makt, følgde han opp dette standpunktet, enda om det var meir enn upopulært i hans eiga regjering. Fordi statsminister Borten sette stillinga si inn på det, måtte justisminister Schweigaard Selmer (H) til slutt utarbeide ei lov ho sjølv var i mot. Alternativet hadde vori regjeringskrise. ⁴ Lova vart omarbeidd for nokre år sia, og har i dag svært tøyelege unntak.⁵“

I 1970 hadde vi en statsminister som var villig til å sette stillingen sin på å få innført offentlighetsloven. I dag har vi politikere som arbeider meget aktivt for å gi oss lovgivning som fører landet i mere autoritær retning. Jeg vil i det følgende gi en rekke eksempler som i sin helhet illustrerer denne dystre tendensen.

Jeg begynner med et forslag til lovgivning som heldigvis ikke ble vedtatt. Det gjelder regjeringen Støres forslag om endringer i offentleglova. Dette lovforslaget, som ble kritisert av mange høringsinstanser, kan man lese om her.

Mens regjeringen opprinnelig foreslo en innskrenkning i folks mulighet til å få innsyn i forvaltningen, har statens muligheter til å få innsyn i hva folk bedriver, blitt styrket, særlig gjennom loven om Etteretningstjenesten, som ble vedtatt i 2020.

En lovendring som ikke må glemmes, er den nye valgloven av 2023. Den har jeg omtalt her.

En annen endring i lovverket fra 2023 som bør reverseres, gjelder endringer i smittevernlovgivningen, noe man kan lese om her. Lovendringen er særlig betenkelig gitt det vi vet om lockdown-politikken knyttet til covid 19. Det blir ikke bedre av at Norge har tilsluttet seg pandemitraktaten.

Jeg går så over til en meget stygg form for politikkskaping som jeg ikke kjenner til at noe parti eller noen politikere i Norge har tatt til orde for, men som er under utredning. Saken gjelder digitale sentralbankpenger, noe det er særlig grunn til å være på vakt overfor.

I 2025 vedtok Stortinget endringer i sivilbeskyttelsesloven. Det opprinnelige utkastet til ny lov gav regjeringen omfattende lovgivningsmyndighet til beordring av alle sivile mellom 18 og 72 år. Ved annen gangs behandling av lovforslaget vedtok Stortinget det som kan kalles “en sminket utgave”.

Til sist tar jeg med at regjeringen vil implementere EUs Digital Services Act fra 2026. Dette EU-direktivet pålegger plattformselskaper å beskytte brukere mot ulovlig innhold og desinformasjon. Med tanke på det vi allerede vet om sensur i sosiale medier, må vi påregne en solid dose sensur når direktivet trer i kraft.

Samlet viser eksemplene over en utvikling mot et mere autoritært samfunn, en utvikling vi må kjempe mot.

Billede: SvaRoM på Wikimedia Commons